Britt Hildeng (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

«I forbindelse med en ny forskningsrapport kan Dagsavisen opplyse at 90 pst. av bostedsløse barnefamilier i Oslo har flyktning- eller innvandrerbakgrunn. Stramt og dyrt leiemarked tvinger enslige somaliske mødre til hospitsene. At barn skal leve under slike forhold, kan ikke aksepteres. Påvisning av slike forhold viser at Oslo kommune ikke fyller sine forpliktelser overfor en stor gruppe i kommunen.

Hva vil statsråden gjøre for å få bukt med slike uverdige forhold?»

Statsråd Erna Solberg: Jeg forstår spørsmålet slik at det både gjelder etniske minoriteters situasjon på boligmarkedet og situasjonen til bostedsløse barnefamilier. For å unngå at barn skal havne i bostedsløshet må vi først og fremst bidra til gode boligløsninger, og til at de kan greie seg selv på boligmarkedet. Tidligere rapporter fra Byggforsk viser at en av grunnene til at familier med etnisk minoritetsbakgrunn har vanskeligheter med å skaffe seg egen bolig, er at de diskrimineres på boligmarkedet. Det arbeides i dag med nye borettslover. Der vil det bli foreslått et forbud mot etnisk diskriminering på boligmarkedet. Jeg vil også gå inn for at et forbud mot diskriminering legges inn både i husleieloven og i eierseksjonsloven.

Regjeringen har i Ot.prp. nr. 63 for 2001-2002 foreslått at tiprosentregelen, som i dag gir kommunene adgang til å kjøpe boliger for tildeling til vanskeligstilte, utvides slik at også frivillige organisasjoner som kommunene har avtaler med, får adgang til dette. En utvidet adgang til å kjøpe boliger for tildeling til vanskeligstilte vil kunne innebære en klar utvidelse av tilgjengelige virkemidler. Jeg vil også peke på at Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett foreslår å øke bevilgningen til boligtilskuddet med 75 mill. kr. Denne økningen er forutsatt å gå til boliger til flyktninger. At andelen flyktninger blant bostedsløse barnefamilier i Oslo er høy, skyldes delvis sekundærflytting fra mindre kommuner. Den nye bosettingsordningen, som begynte å virke i 2002, legger opp til at flere får bolig i sentrale strøk ved første gangs bosetting. Dette er i tråd med flyktningenes egne ønsker, og vi håper at det vil bidra til å redusere sekundærflyttingen og dermed gi kommunene mer kontroll over tilstrømmingen av flyktninger.

Regjeringen har også satt i gang et arbeid med en tiltaksplan mot fattigdom. Blant annet vil både tiltak for å styrke arbeidslivstilknytningen og tiltak overfor barnefamilier stå sentralt. Regjeringen vil følge opp tiltaksplanen og fremme forslag til tiltak i statsbudsjettet for 2003. I mange tilfeller er det ikke tilstrekkelig bare å skaffe en bolig. Noen bostedsløse har behov for oppfølging eller botrening. I «Prosjekt bostedsløse», som er et samarbeidsprosjekt mellom Kommunal- og regionaldepartementet og Sosialdepartementet, skal det utvikles bolig- og tjenesteløsninger som kan tilpasses de enkelte husstandenes oppfølgingsbehov. I departementet jobber vi nå med å sikre at vi får innvandringselementet, flyktningelementet, godt inn i dette bostedsprosjektet.

Oslo kommune kan sikkert svare for seg selv, men rapporten fra Byggforsk, som det vises til, påpeker også at det totale antallet barn på hospits i Oslo er blitt vesentlig redusert de siste to årene. Dette skyldes delvis at man har greid å bygge opp bedre boligtilbud til barnefamiliene. Jeg har også lyst til å understreke at de tallene som i dag finnes i Oslo kommune, viser at pr. 30. april var det ca. 506 personer som bodde på hospits på døgnbasis. Av disse er 39 barn, og av de 39 barna er det kun ett som har et privat døgn-/overnattingstilbud. De 38 andre barna bor i det kommunale Deichmansgt. bosenter for flyktninger, som altså er et botreningstilbud som nettopp er tilpasset barnefamilier med flyktning- eller innvandrerbakgrunn.

Britt Hildeng (A): Jeg takker for svaret.

Det er godt at en går gjennom borettslagsordningene, og også borettslagenes muligheter for å ta imot ulike boligsøkende. Men det som er utgangspunktet for veldig mange av dem som bor på hospits, er at de i utgangspunktet er henvist til det private leiemarkedet. Og en ser at særlig somalierne, mørkhudede mennesker, er utestengt fra dette leiemarkedet. I den utstrekning de selv eller kommunen greier å formidle boliger fra leiemarkedet, er det bare av veldig kort varighet. Det som synes å være klart, er at vår markedsbaserte boligpolitikk ikke greier å fange opp grupper som av ulike årsaker støtes ut av dette boligmarkedet.

Mitt spørsmål til statsråden vil da være: Vil statsråden vurdere å legge til rette for et sterkere regulert boligsegment, slik at det kan fange opp boligsøkende som i dag har det vanskelig på boligmarkedet?

Statsråd Erna Solberg: I 1996 endret vi hovedstrukturen i boligpolitikken med et flertall basert på Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, med tilslutning fra Kristelig Folkeparti på vesentlige deler av dette. Da gikk vi fra direkte å subsidiere renten i Husbanken over til å bruke tilskudd, nettopp for å styrke de svake. Og man har gradvis bygd opp boligtilskuddene og bostøtteordningen i årene etterpå.

Denne regjeringen står fast på at det er de direkte personrettede tilskuddene, som ble utkrystallisert som boligløsningen i 1995/96 etter et initiativ fra en arbeiderpartiregjering, som er det viktigste virkemiddelet også for denne gruppen. Det er derfor vi er opptatt av at den tilfeldige tilstrømningen til Oslo, som skaper stor grad av ustabilitet gjennom sekundærbosettingen, blir mindre, for det er lettere å bruke denne typen virkemidler når man har bedre kontroll gjennom førstegangsbosetting.

Så er det også slik at vi gjennom «Prosjekt bostedsløse» jobber med at man først får kartlagt om det er et rent boligproblem en person har, eller om man har tilliggende problemer, f.eks. med å lære seg å bo. I den forbindelse har bostedsløse førsteprioritet i forhold til det å motta boligtilskudd. Og prosjekter innenfor dette skal motta boligtilskudd.

Britt Hildeng (A): Jeg takker igjen for svaret.

Det er klart at tilskudd til dem som har det vanskelig på boligmarkedet, er av betydning. Men det viser seg at det ikke er tilstrekkelig, at det faktisk er behov for et sterkere og et mer klart segment med en sterkere grad av regulering, hvor tilskuddet faktisk følger leiligheten eller boligen, slik at man gjennom det kan opparbeide et boligtilbud som kan tilbys dem som har det vanskelig på boligmarkedet, og som i veldig stor utstrekning faktisk blir støtt ut av det.

Statsråd Erna Solberg: Gjennom å bruke boligtilskudd kan kommunen enten selv kjøpe boliger eller gi boligtilskudd, slik at man får varig etablering for enkeltpersoner som man mener har problemer med tilknytningen. Det betyr at man får en permanent bolig gjennom å bruke denne typen tiltak. Jeg tror faktisk at det er viktigere for dem som er nyankomne. Alle de reguleringer vi har hatt på boligmarkedet tidligere, viser seg i stor grad ikke å hjelpe dem som er nyankomne til et sted, men derimot å gi en god inngangsbillett for barn til dem som allerede er her.

Et av problemene da man gikk gjennom bl.a. husleiereguleringens virkninger i Oslo og Trondheim, var nettopp at det ikke var den gruppen det her er snakk om, som ble hjulpet, men at det bl.a. var folk som hadde bodd der lenge, eller en rekke unge studenter som overtok kontrakter som andre eldre medlemmer av familien tidligere hadde hatt. Det blir derfor ikke et sosialt virkemiddel. Det blir et virkemiddel for dem som allerede har tilgang til boligmarkedet, og som har ressurssterke foreldre eller andre til å hjelpe seg gjennom det systemet som er. Jeg har derfor tro på individbaserte ordninger som hjelper unge, og som ikke minst hjelper flyktninger, til å få en varig bolig.

Inge Lønning hadde her gjeninntatt presidentplassen.