Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til utviklingsministeren:

«Fattigdomsbekjempelse er et uttrykt prioritert område for norsk utviklingspolitikk og for Verdensbankens PRSP-programmer (strategidokument for reduksjon av fattigdom). Erfaringer viser imidlertid at PRSP ofte overstyres av IMF-instrumenter som PRSC og PRGF, instrumenter som fremmer økonomisk liberalisering og deregulering. Slik kan det oppstå konflikter mellom ulike hensyn.

Vil Regjeringen jobbe for at fattigdomsbekjempelse får hovedprioritet ved bruk av alle verktøy innenfor Verdensbanken og IMF?»

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: La meg først presisere at Poverty Reduction Strategy Paper, PRSP, ble lansert som et felles initiativ fra Verdensbanken og Valutafondet, IMF, i 1999. Dette markerte starten på en mer helhetlig tilnærming fra de to institusjonene i forhold til fattigdomsbekjempelse, hvor monetære, finanspolitiske, strukturelle og sosiale faktorer integreres, slik at den fattigdomsreduserende effekten maksimeres. Et viktig prinsipp er at landene selv skal ha eierskap til sin PRSP. Utformingen av strategien er basert på utviklingslandenes egne prioriteringer, som Verdensbanken og IMF deretter støtter opp om.

For å støtte opp om implementeringen av PRSPen er det lansert to utlånsinstrumenter, henholdsvis Verdensbankens Poverty Reduction Strategy Credit, PRSC, og IMFs Poverty Reduction and Growth Facility, PRGF. De to låneinstrumentene PRSC og PRGF, som også representanten var inne på, overstyrer altså ikke PRSP i de enkelte land. Begge har sitt utgangspunkt i de prioriteringer som utviklingslandene selv uttrykker gjennom sin PRSP. I utgangspunktet er ikke disse instrumentenes primære formål å fremme økonomisk liberalisering og deregulering. Hvorvidt dette er tilfellet, avhenger av situasjonen i det enkelte land og deres PRSP. Det vil i så tilfelle skje innenfor et rammeverk hvor nasjonale institusjoner er i stand til å sikre at den sosiale dimensjon, som også representanten er opptatt av, ivaretas.

Vi er oss meget bevisst sammenhengen mellom makroøkonomiske effekter av tiltakene som PRSPene foreskriver, og de sosiale konsekvensene av disse. Det blir derfor gjort analyser både i forkant, mens tiltakene iverksettes og i etterkant for å sikre at de faktisk gir positiv uttelling for de fattige. Verdensbanken og IMF er i ferd med å utvikle en tilnærming til Social Impact Analysis, som det heter, som skal støtte den nasjonale PRSP-prosessen og sikre et bedre grunnlag for politiske beslutninger og rekkefølgen av reformer og tiltak. Det er imidlertid viktig at dette arbeidet forankres i og gjennomføres av landene selv. Mange utviklingsland har store kapasitetsproblemer med å gjennomføre slike analyser. Derfor må vi sørge for at nasjonal kapasitet styrkes. Fra norsk side følger vi dette arbeidet svært nøye.

I henhold til Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse vil vi bidra til at kampen mot fattigdom har første prioritet i Verdensbankens og IMFs arbeid.

Norge vil generelt fortsette å arbeide aktivt for at PRSP-tilnærmingen i størst mulig grad sikrer en landeid – altså nasjonalt eierskap – effektiv og fattigdomsreduserende utvikling samt ikke minst at Verdensbanken og IMF, i likhet med andre utviklingsaktører, skal legge disse målsettingene til grunn for sitt engasjement i landene.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg takker for svaret. Jeg synes det er bra at statsråden kommer med et klart svar i forhold til prioritering.

Nå er det jo ingen overraskelse at det vil finnes ulike vurderinger av hva slags politikk som fremmer utvikling, og hva slags politikk som fremmer en rettferdig form for utvikling – sikkert også mellom statsråden og meg og mellom ulike miljøer som er opptatt av Verdensbankens og IMFs politikk. Jeg er likevel interessert i å utfordre statsråden på det, for vi har jo sett mange anklager i forhold til Verdensbanken som har gått på at det nettopp finnes en slik motsetning, mellom en politikk som fremmer en liberalisering av økonomien og en politikk for fattigdomsbekjempelse. Ser statsråden at det kan være den type motsetninger, og er det områder hun ønsker å gripe fatt i i forhold til å gi fattigdomsbekjempelse en aktiv hovedprioritet?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg vil først gi representanten honnør for å ha satt dette spørsmålet i fokus. Det er veldig viktig at Stortinget også engasjerer seg. Selv om det kan være teknisk komplisert, er det ikke desto mindre viktig for milliarder av mennesker.

Vi har selvsagt fattigdomsbekjempelse som hovedprioritet. Som representanten er inne på, kan det være litt ulike vurderinger av hva man mener best fører til målet. Det som er vårt hovedmål, er at det ikke skal være én oppskrift som skal tres nedover hodene på alle land. Tvert imot, man må snu på det og si at landene selv skal utforme en strategi – den nasjonale fattigdomsbekjempelsesstrategien – som så skal danne utgangspunkt for både vurderingen av makroøkonomiske tiltak og vurderingen av de sosiale og strukturelle tiltakene. Her er Norge på banen. Vi er selvfølgelig ikke helt i mål i forhold til IMFs og Verdensbankens politikk. Norge har i alle år slåss for en mest mulig fattigdomsorientert politikk. Etter min vurdering er Verdensbanken nå kommet veldig langt. Vi er opptatt av at IMF skal komme like langt, og så drive gjennom en politikk som er, slik vi forstår det, fullt ut fattigdomsbekjempende i det enkelte land.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg takker igjen for svaret.

Jeg kunne til slutt tenke meg å stille statsråden et lite tilleggsspørsmål om hva hun ser for seg at Regjeringen kan gjøre for å komme de som nå kommer med kritikk av Verdensbankens politikk, i møte, og hva slags tiltak Regjeringen kan treffe for å fange opp den type kritikk. For hvis Regjeringen skal etterleve de målsettingene som utviklingsministeren her gir til kjenne, må man jo ha et aktivt apparat for å fange opp slike eventuelle interessemotsetninger som kan komme. Så hva slags tanker har man om oppfølgingen av det?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Etter min vurdering er en god del av den kritikken som har vært de siste årene, primært legitim i forhold til den politikk Verdensbanken førte på 1980-tallet, og til dels på begynnelsen av 1990-tallet, altså de gamle strukturtilpasningsprogrammene. Det har bl.a. gitt seg utslag i en analyse som Norge har vært med på å finansiere, SAPRI-analysen, som nettopp reflekterer den kritikken som representanten er inne på. Etter min vurdering og etter norsk vurdering har banken endret politikk på en rekke områder og ivaretar på en annen måte enn det som tidligere var tilfellet, hovedhensynet om fattigdomsbekjempelse i de enkelte landene.

Det vil alltid være slik at det kan være grunnlag for å analysere hvorvidt man har kommet i mål, hvorvidt man har valgt riktig dosering, og hvorvidt man kanskje ikke alltid har vært like målrettet, og det vil vi til enhver tid ha en god analyse på. Det er bakgrunnen for Social Impact Analysis-instrumentet som nå iverksettes, hvor man skal gjennomgå den makroøkonomiske politikken og gjennomgå de sosiale konsekvensene av den, og av både Verdensbankens og IMFs politikk, nettopp for å se hvordan dette bedre kan ivaretas i neste runde. Så her er vi inne i en prosess som etter min vurdering gir et veldig godt grunnlag for å ivareta en del av de kritiske innfallsvinklene som mange har kommet med. Men jeg vil understreke at jeg føler at en del av kritikken er mer rettet mot banken for ti år siden enn den banken vi kjenner i dag.