Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

«Studier gjort på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet viser at samarbeidet mellom sykehusene og pleie- og omsorgstjenesten i kommunene er til dels mangelfull og problematisk i forhold til pasientbehandling ved utskriving/tilbakeføring og oppfølging. Det er uakseptabelt at pasienten blir gjort til kasteball mellom de ulike nivåene i helsetjenesten.

Hva vil statsråden gjøre med dette?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som det blir påpekt i spørsmålet, er samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og pleie- og omsorgstjenesten ikke alltid optimalt. Tidvis får det uønskede konsekvenser for pasientene. Jeg er enig med representanten Gløtvold i at dette ikke er akseptabelt. Det er et mål at pasienten i størst mulig grad skal oppleve behandlingstilbudet som et hele, og ikke som et oppstykket system fordi ansvaret er hjemlet i ulike institusjoner og på ulike nivåer.

Lovverket tar opp dette forholdet flere steder. Jeg vil særlig peke på kravet om individuell plan i spesialisthelsetjenesteloven og veiledningsplikten overfor kommunehelsetjenesten i samme lov. Gjennom helseforetaksloven er det forutsatt at foretakene også samarbeider med andre aktører når dette er nødvendig for å fremme foretakets formål, som bl.a. er beskrevet i formålsparagrafen i spesialisthelsetjenesteloven.

Jeg har tatt opp forholdet i styringsdokumentene for i år. Utskriving av ferdigbehandlede pasienter er her særlig trukket fram. Det forutsettes at hvert enkelt helseforetak etablerer et godt samarbeid og gode samhandlingsrutiner med kommunehelsetjenesten. Gjennom slike gode samarbeidsrelasjoner kan en sikre rask utskriving og god oppfølging av pasienten etter sykehusoppholdet.

Forskrift om kommunal betaling for ferdigbehandlede pasienter fastsetter at kommunen på nærmere fastsatte vilkår skal dekke utgifter for pasienter som er ferdigbehandlet, men som oppholder seg i sykehus i påvente av et kommunalt tilbud. Bakgrunnen for loven og forskriften var at erfaringer hadde vist at problemene rundt ferdigbehandlede pasienter var størst i de tilfellene der det ikke eksisterte samarbeidsrutiner for overføring av ferdigbehandlede pasienter fra sykehus til kommunen. Erfaringene så langt har vært at forskriften ikke har virket slik som forutsatt i en del tilfeller. Jeg kan i denne sammenheng orientere om at Sosialdepartementet arbeider med forslag til revisjon av forskriften, bl.a. med vurdering av nedkutting av tiden før kommunal betalingsplikt inntrer samt en oppjustering av betalingssatsen.

Det må likevel erkjennes at det er manglende kapasitet når det gjelder kommunale institusjonsplasser, særlig for eldre. Det gir et kraftig press på den kommunale tjenesten, samtidig som man opplever korridorpasienter i spesialisthelsetjenesten. Dette er konkrete og praktiske problemer som krever praktiske tiltak fra foretakene. Det er dette studien fra FAFO og Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning viser. Studien følges nå opp med ytterligere arbeid ved FAFO, der man i løpet av høsten vil få ferdig en eksempelsamling med gode samarbeidsrelasjoner mellom de ulike nivåene i behandlingskjeden. Denne er bestilt av Sosial- og helsedirektoratet, og Sosialdepartementet vil følge dette opp.

Videre vil jeg vise til at man arbeider med en utvikling av hospiceplassene og sykestuene. Også kreftplanen inneholder momenter innenfor dette området. Det vil kunne avhjelpe situasjonen for de kreftpasienter som opplever at samarbeidsrelasjonene mellom nivåene ikke er tilfredsstillende. Jeg vil for øvrig også peke på at rapporten viser at gode samarbeidsformer mellom nivåene ikke nødvendigvis er et produkt av god økonomi. Gode formelle og uformelle samarbeidskanaler har også stor og positiv effekt på hvordan pasienten opplever flyten og sammenhengen i behandlingstilbudet.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg takker helseministeren for svaret og er enig i at det er viktig med gode samarbeidsformer. Men jeg tror også at det er andre grep som må tas her.

Den undersøkelsen som FAFO og SNF gjorde, viser at det er størst problem i forbindelse med eldre pasienter, kreftpasienter, psykiatripasienter, døende og rusmiddelmisbrukere. Noen av disse gruppene var også helseministeren inne på.

Jeg tror det er viktig at bl.a. gruppen eldre får en annen status i norsk helsevesen. Professor i medisin ved Universitetssykehuset i Akershus, Jan Eriksen, påpeker at en del eldre på ingen måte får fullgod behandling og blir sendt hjem uten at de har fått innfridd det de har krav på. Dermed blir pleietyngden og behandlingstyngden fortsatt veldig stor i førstelinjetjenesten. Jeg vil da spørre helseministeren: Er det ikke riktig at vi nå ser på bl.a. finansieringsordningen for en del av disse pasientene med sammensatte lidelser, og at vi også ser på hva vi må ruste opp i førstelinjetjenesten og pleie- og omsorgstjenesten for at disse pasientene skal bli tatt godt nok hånd om?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig i representanten Gløtvolds utgangspunkt, at alle mennesker, uansett alder og sosial stilling, har krav på et likeverdig tilbud og et forsvarlig tilbud i helsetjenesten. Det er vårt mål. Samtidig vil det alltid være et spenningsforhold mellom spesialisthelsetjenesten og førstelinjetjenesten når det gjelder hva som er en ferdigbehandlet pasient som er klar til å skrives ut.

Jeg tror ikke man ved noe tiltak helt kan eliminere den spenningen. Men jeg tror – og det viser også denne rapporten – at der det er etablert gode rutiner og gode relasjoner, er det langt større muligheter for å få til en sammenheng og en helhet i behandlingskjeden som pasientene opplever som god og positiv.

Når det gjelder finansieringsordningene, vil jeg vise til at de for sykehusenes vedkommende nå er under utredning, og hvor man bl.a. ser på hvordan de bør utvikles videre. Og når det gjelder førstelinjetjenesten, viser jeg til behandlingen av eldreplanen og oppfølgingen og avslutningen av den.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg har lyst til å påpeke at den undersøkelsen som vi begge har vist til, jo viser at dette problemet har økt de siste fem årene. Det er også konklusjoner som tyder på at effektivitetsjaget og lønnsomhetsstressingen i sykehusene har gjort at dette problemet har økt fordi man skal skrive ut pasienten stadig raskere, og fordi de med kompliserte lidelser ikke får behandling utover det de er innlagt for, kanskje etter en rask og øyeblikkelig diagnose. Jeg tror derfor at dette er et ressursspørsmål som vi må se på i en bredere sammenheng.

Sykehusfinansieringen med ISF-modellen og DRG-systemet må ses på i forhold til de med sammensatte lidelser, slik at det dekker opp bedre, og at disse får en skikkelig behandling. Kommuneøkonomien, med førstelinjetjenesten i helsevesenet, må rustes opp, og det samme gjelder for pleie- og omsorgssektoren, som egentlig er sosialministerens bord.

Samhandling er viktig. Jeg vil derfor spørre helseministeren: Burde det ikke, sammen med økt ressurstilgang og bedre fordelingsnøkler, tas et tak for at disse ulike nivåene kunne samarbeide på en bedre måte, ved at man ser hele helsetjenesten fra førstelinje og opp til spesialisttjeneste i en større sammenheng?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror det er usedvanlig viktig at vi gjennom både legale økonomiske og organisatoriske virkemidler får til en bedre helhet i behandlingstilbudet, og særlig i forhold til den gruppen mennesker som har sammensatte lidelser, og som har behov over lengre tid: kronikerne, ofte eldre mennesker og mennesker med sammensatte lidelser for øvrig. Her er vi ikke gode nok, men jeg har tro på at tiltak som individuelle planer, tiltak som går på å utvikle samarbeidsrutinene mellom nivåene, og tilpasninger i finansieringssystemet kan være med på å løse dette.

Presidenten: Vi går da tilbake til spørsmål 3.