Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Per Roar Bredvold til kultur- og kirkeministeren, vil bli blir besvart av olje- og energiministeren på vegne av kultur- og kirkeministeren.

Per Roar Bredvold (FrP): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke- og kulturministeren som vil bli besvart av olje- og energiministeren:

«Når en prest og en sogneprest er gift samtidig som de har boplikt i hver sin prestebolig i hver sin kommune, oppstår en uvanlig situasjon. Dette blir nå tilfellet i Eidskog kommune i Hedmark.

Synes ikke statsråden, på generelt grunnlag, det eksisterende regelverket er noe firkantet, og at det derfor bør være rom for mer smidighet, og kanskje aller helst at boplikten heller bør basere seg på frivillighet?»

Statsråd Einar Steensnæs: Det er praksis for å gi fritak for boplikten når plikten vil være til hinder for at et presteektepar kan bo i samme bolig. Skriften sier: «Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» For det tilfellet representanten Bredvold beskriver, betyr dette at det vil være en kurant sak for den ene av ektefellene å få fritak for boplikten. Spørsmålet om prestens bosted var formodentlig et forhold som de berørte menighetene også var kjent med under prosessen med å tilsette ny prest.

De fleste prestestillinger i Den norske kirke er tillagt tjenestebolig med boplikt. Ordningen med tjenestebolig for prester har lang tradisjon. Den er begrunnet både i folks behov for å ha lett tilgang til presten og i muligheten for forflytning og rekruttering, særlig til utkantstrøkene. I tillegg kommer at boligen ofte brukes som et arbeidsredskap i menigheten. For menigheten oppleves det gjerne som berikende at presten er en del av lokalmiljøet.

Prest som ikke ønsker å bo i presteboligen, kan søke om fritak for boplikten. Fritak blir gitt når det foreligger særlige grunner. Som eksempler kan jeg nevne helsemessige forhold, eller at presten nærmer seg pensjonsalder. For øvrig vil søknader om fritak for boplikt måtte avgjøres etter en konkret vurdering av både de tjenstlige hensyn og de personlige forholdene som gjør seg gjeldende i det enkelte tilfellet. Prestens ønske skal tillegges stor vekt, men boplikten bør ikke praktiseres så liberalt at ordningen med tjenesteboliger gradvis avvikles, uten at konsekvensene er klarlagt og akseptert både i presteskapet og i Kirken for øvrig.

Spørsmålet om boplikt var oppe som sak på Den norske Kirkes presteforenings siste generalforsamling i september 2000. Om lag to tredjedeler av forsamlingen stemte da for å beholde boplikten. Når presteskapet aksepterer plikten, er nok årsaken at man ser at det vil være vanskelig å beholde et tilbud om bolig, uten at det også er plikt til å bo i den boligen som stilles til disposisjon. Dette er en vurdering som Kultur- og kirkedepartementet er enig i.

Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker statsråden for et godt svar. Jeg tolker det dit hen at den omtalte saken vil løse seg til alles beste. Det vil si at den ene boplikten frafalles, og det er bra.

Men det bør allikevel ikke være en sak, Det bør være en selvfølge, slik jeg ser det, at prestene selv må få lov til å bestemme hvor de ønsker å bo, og hvordan de ønsker å bo. I avisen Glåmdalen av 16. mai står det:

«Egil Sundby, direktør for Opplysningsvesenets fond, sier til Glåmdalen at det ikke fins noen retningslinjer for hvordan fondet skal behandle denne typen dispensasjonssøknader fra boplikt.»

Og:

«Det er i utgangspunktet ikke så lett for prester å få dispensasjon fra boplikten.»

Det er der det kommer inn at det må være mer smidighet i slike saker, men jeg tolker svaret fra statsråden dit hen at det vil det nå bli.

Statsråd Einar Steensnæs: Når det gjelder slike tilfeller som representanten Bredvold tar opp her, er det en etablert praksis at det vil bli gitt unntak fra boplikten. Det sier seg selv at et presteektepar skal bo i samme bolig, og dermed vil de få dispensasjon.

Når det gjelder andre delen av Bredvolds synspunkter, nemlig at presten selv skal få bestemme hvor han skal bo, hører det spørsmålet helt klart sammen med boplikten. Det er ikke slik, slik ordningen er i Kirken i dag, at presten selv kan bestemme dette. På visse bestemte vilkår kan det innvilges dispensasjon fra boplikten, men det må vurderes i det enkelte tilfelle, slik som jeg detaljerte det i mitt første svar.

Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker nok en gang for svaret.

Men retningslinjene, i hvert fall slik som jeg tolker dem ut fra det som ble sagt i den artikkelen, er forholdsvis vage, og kanskje de rett og slett mangler. Man må se på dette, slik at man får retningslinjer som er både smidige, enkle og greie å forholde seg til. Dagens samfunn forandrer seg, og jeg tror det er flere prester i dag enn det var før som ønsker å få sin egen bolig, for på den måten å gli inn i lokalsamfunnet.

Statsråd Einar Steensnæs: Spørsmålet om prestenes boplikt har vært tatt opp i ulike sammenhenger. Det er selvfølgelig ulike argumenter, men samlet sett har også Den norske kirkes presteforening kommet til at dette er en tjenlig og god ordning. Som jeg refererte til, var et bredt flertall på siste generalforsamling enig i at boplikten for prestene måtte videreføres, ut fra de argumentene som er positive i forhold til dette.

Det er selvfølgelig også slik at i enkelte tilfeller er det gode grunner for å fravike boplikten. Etter den informasjon jeg har, er det en fleksibilitet og en forståelse i systemet som gjør det mulig for en prest som har gode argumenter, enten han nærmer seg pensjonsalder, det er sykdom inne i bildet, eller det er andre gode grunner, som i dette tilfellet som representanten Bredvold nå tar opp, at boplikten kan fravikes. Men som generell ordning er det fremdeles boplikt for prester i Den norske kirke.