Anne Helen Rui (A): Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

«I Dagsavisen 6. mai d.å. blir det opplyst at sikkerhetstiltak for unge utsatt for tvangsekteskap flere ganger har vært forgjeves. Noen av årsakene som blir framhevet, er at institusjoner som Lånekassa og Trygdeetaten ikke vet om slike sikkerhetstiltak.

Hva har statsråden tenkt å gjøre for å sikre at identiteten til mennesker som er utsatt for tvangsekteskap, ikke avsløres?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Unge som står i fare for å bli utsatt for tvangsekteskap, befinner seg i en særlig vanskelig situasjon og vil i enkelte tilfeller ha behov for omfattende beskyttelsestiltak. Regjeringen er klar over situasjonen og arbeider ut fra et bredt spekter av tiltak. Jeg viser her til Regjeringens handlingsplan mot tvangsekteskap, som senest ble oppdatert 4. april i år.

Av viktige og virkningsfulle beskyttelsestiltak kan nevnes bruk av besøksforbud, adressesperre, navneendring, voldsalarm og andre politioperative tiltak dersom situasjonen krever det.

Når det gjelder den konkrete saken representanten Rui viser til i sitt spørsmål, er det, slik det refereres til fra media, benyttet adressesperre som beskyttelsestiltak.

Adressesperre fremkommer i to graderinger, «fortrolig» og «strengt fortrolig», og skal, dersom den fungerer etter intensjonen, bidra til å gi den trusselutsatte personen et vern mot at vedkommendes adresse oppgis til private personer og institusjoner. I dette konkrete tilfellet kan det se ut til at rutinene har sviktet. Jeg vil derfor i samarbeid med finansministeren, som ansvarlig for folkeregistrene, ta initiativ til å gjennomgå rutinene for varsling om adressesperre for å sikre at dette beskyttelsestiltaket fungerer slik det er forutsatt.

I tillegg vil jeg i løpet av våren legge fram for Stortinget et forslag til endring i politiloven som vil gjøre det mulig for personer utsatt for alvorlige trusler, å få ny identitet med bl.a. nytt personnummer. Dette er et svært inngripende virkemiddel, som bl.a. kan innebære at den angjeldende person må være villig til å bryte all kontakt med sitt tidligere liv. Men en slik konsekvens vil i ekstreme tilfeller kunne være nødvendig for å trygge en persons liv og sikkerhet.

Anne Helen Rui (A): Jeg takker for svaret.

Det er viktig at det ikke er ofrene for tvangsekteskap som hele tida blir skadelidende, og at tiltakene rundt dem fungerer så effektivt som mulig. Det er ingen tvil om at en del ofre har nølt med å søke hjelp nettopp fordi de tviler på at det er mulig å få nødvendig hjelp.

Sjølve handlingsplanen mot tvangsekteskap retter innsatsen mot informasjon om rettigheter og lover til ungdom og foreldre og til hjelpeapparatet, mot tiltak som kan føre til økt dialog og samhandling, og mot tiltak for den enkelte slik at han kan få hjelp i den vanskelige situasjonen han er i. Dette er vel og bra.

Men et annet spørsmål som denne saken reiser, er: Er det i større grad behov for kompetanse i departementer og offentlige etater, siden vi ser at det mangler rutiner og koordinering – som ministeren sier han vil ta fatt i? Er det behov for økt kompetanse i offentlige etater?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det representanten Rui spør om, må besvares med ja. All erfaring tyder på at det er slik.

Konsekvensen av det er at politiet i løpet av den seneste tid har fått en ny instruks om hvordan man skal håndtere vold i nære relasjoner, instruks om familievoldskoordinator, som også inkluderer spørsmålet om tvangsekteskap, og at det i handlingsplanen mot tvangsekteskap er lagt opp til en omfattende skolering av – skal vi si – voksne fagfolk, som i ulike deler av sitt yrkesaktive liv møter dem det gjelder. Det kan være i helsesektoren, i skolen og andre steder. Jeg har selv møtt mennesker som har vært rådville, og som jeg har prøvd å hjelpe så godt jeg har kunnet.

Min opplevelse av det som ligger i representanten Ruis spørsmål til meg, er at det er behov for en betydelig kompetanseheving for å forstå den – skal vi si –psykologiske, alvorlige og kulturelle situasjonen som den som er utsatt for tvangsekteskap, opplever det som. Det er behov for en opprusting, og jeg kan bekrefte at det satser vi på fra Regjeringens side.

Anne Helen Rui (A): Et lite spørsmål til når det gjelder kompetansehevinga. Vi vet at noen miljøer har kompetanse på dette området, og statsråden nevner sjøl at det er andre etater som kommer inn her. Jeg vil spørre: Er det å gå inn i en dialog med utdanningsministeren og med skoleverket en mulig måte å gi mer kompetanse og informasjon til skoleverket, til lærere, på?

Jeg er også bekymret over at man i en del skoler tar vekk f.eks. helsesøster, som kunne vært en innfallsvinkel til det å inneha grad av kompetanse, og at ungdommen da kunne vite at kanskje er det dette mennesket man kan henvende seg til.

Statsråd Odd Einar Dørum: Representanten Rui og jeg deler fullt ut synet på hvor viktig primærhelsetjenesten er, hvordan en del av dens yrkesutøvere når mennesker med en innsikt og fortrolighet som er helt uvurderlig. Vi deler også oppfatningen av hvor viktig f.eks. skoleverket er – vanlige lærere, rådgivere. Disse ulike gruppene må vi nå på en slik måte at de ikke bare blir rådville og hjelpevillige, men slik at de får hjelp til å vite hvordan de skal håndtere dette – eventuelt hvor de kan henvende seg – og samarbeide med andre.

Fra Justisdepartementets side vil jeg særlig understreke det ansvaret som straffesakskjeden, rettskjeden, har. Derfor vil jeg igjen vise til en ny instruks om vold i nære relasjoner og til familievoldskoordinatorer, som gjelder politiets arbeid, men også til politiets arbeid opp mot det å være påtalemyndighet i særlig alvorlige situasjoner.

Anne Berit Andersen hadde her overtatt presidentplassen.