Carsten Dybevig (H): «I dag tilkjennes voldsofre og ofre for seksuelle overgrep begått i Norge rett til bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107a. De norske reisevaner har endret seg i vesentlig grad de siste årene. Dette har også medført at nordmenn oftere blir utsatt for seksuelle overgrep og grov vold i utlandet.

Foreligger det tilstrekkelig hjemmel i norsk lovgivning til at voldsofre og ofre for seksuelle overgrep kan gis økonomisk støtte til stedlig bistandsadvokat i utlandet?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Straffeprosesslovens regler om rett til bistandsadvokat regulerer ikke de tilfeller hvor den straffbare handlingen er skjedd i utlandet. Bistandsadvokatordningen gjelder således i utgangspunktet ikke i straffesaker som behandles av en utenlandsk domstol. Årsaken til dette er at den enkelte stat selv er ansvarlig for oppfølging av de straffbare handlinger som begås på statens territorium.

En norsk borger som har vært utsatt for overgrep eller vold i utlandet, skal derfor som hovedregel benytte seg av de ordninger som finnes i det landet hvor straffesaken behandles.

Dersom et land ikke har en tilfredsstillende bistandsadvokatordning eller rettshjelpstilbud, kan imidlertid den fornærmede søke om bistand etter den norske rettshjelpsordningen. En slik søknad behandles av fylkesmannen med Justisdepartementet som klageinstans.

Den norske rettshjelpsloven gjelder i utgangspunktet ikke for advokatoppdrag i utlandet. Etter en konkret vurdering kan likevel utgifter til rettshjelp i utlandet dekkes.

Justisdepartementet mottar svært få henvendelser om fri rettshjelp i forbindelse med straffesaker i utlandet. I løpet av de siste årene har vi kun behandlet en håndfull slike søknader. Flere av disse er innvilget.

Jeg antar på denne bakgrunn at det er tilstrekkelig hjemmel i norsk rett til å kunne gi økonomisk støtte til stedlig bistandsadvokat i utlandet.

Carsten Dybevig (H): De personlige lidelsene som ofrene ofte gjennomgår, blir ikke mindre om overgrepet har skjedd i utlandet. Ofte er det slik at mismotet og håpløsheten i veldig mange tilfeller føles sterkere nettopp på grunn av at overgrepet skjedde i et ukjent miljø utenfor Norge.

Det er som justisministeren svarte her, at man må søke rettshjelpsordninger i det landet hvor overgrepet har skjedd. Men det er vel slik at når håpløsheten og mismotet er størst, er det kanskje vanskeligst å finne frem til de ordningene i disse landene, så jeg vil si at ordningene er ganske svake. Derfor burde vel kanskje ministeren vurdere om man ikke skal ha en ordning her i Norge, slik at det ville være lettere å skaffe seg bistandsadvokat i utlandet, i det landet som overgrepet skjedde. Jeg har eksempler på dette.

Det viser seg også at det fra fylkesmannens side ofte blir lett i unntaksparagrafer for å finne mulige hjemler for å kunne gi både voldsoffererstatning og delvis fri rettshjelp.

Mener ministeren at dette er en god praksis?

Statsråd Odd Einar Dørum: Når det gjelder lovgivningen i de ulike land, har jeg i hovedsvaret sagt at det finnes hjemmel i Norge for å få mulighet til rettshjelpsbistand etter konkrete søknader. Vi har ikke mottatt mange slike søknader, men lovgivningen gir altså en åpning for det som representanten er opptatt av.

Så må jeg tilføye at den norske ordningen med bistandsadvokat faktisk bygger på at bistandsadvokaten har en rett til å delta i rettsforhandlingene og slik sett har en prosessuell rolle. Det finnes land hvor man ikke har noen ordning med bistandsadvokat, der man forutsetter at aktor går inn i den rollen. Det er ikke alltid gitt at en advokat betalt av den norske stat kan opptre på samme måte som i Norge, fordi det rett og slett er ulike prosessuelle regler. Når man ser på de åpningene vi har i lovgivningen og skal vurdere dekning av utgiftene til advokat for offeret, må vi legge vekt på om advokaten faktisk og rettslig vil kunne bistå offeret under rettssaken på en fornuftig måte.

Ellers er jeg generelt kjent med at norsk utenrikstjeneste gjør det utenrikstjenesten kan i mange slike sammenhenger, og jeg kjenner også til slike enkeltsaker fra mitt tidligere virke som justisminister.

Carsten Dybevig (H): Takk for svaret.

Det er ofte slik som jeg sa, at mismotet og håpløsheten er veldig stor. Ofte er det slik at disse ofrene gjennomgår store psykiske lidelser. Man møter et offentlig byråkrati i Norge gjennom fylkesmannen, som bruker veldig lang tid på å behandle de søknader som mottas. Det settes også veldig strenge krav til dokumentasjon når det gjelder utbetalinger. Og selv om dom er falt i det respektive land, sier man også fra fylkesmannen – jeg har brev på det – at man avventer saken inntil eventuell anke foreligger.

Derfor vil jeg spørre justisministeren: Kan han være med på å påvirke, slik at fylkesmannsembetene i slike saker er mer hjelpsomme i forhold til ofrene enn hva tilfellet er i dag, og at man er på ofrenes side, slik at ikke ofrene føler en håpløshet i forhold til dette?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg har i hovedsvaret sagt at vi har hjemmel og også en mulighet til å gi rettshjelpsbistand.

Hvis det er sider ved forvaltningspraksisen som kan gjøres enklere og bedre, slik at offeret får de muligheter som norsk lovgivning åpner for, er jeg selvfølgelig alltid villig til å se på det. Jeg vil da også gjerne ta imot konkrete eksempler og erfaringer. Håndteringsmåten skal i hvert fall ikke være forsinkende. Når vi tross alt har de åpningene vi har, der vi har mulighet, slik som jeg har sagt at vi har, så skal vi gjøre det vi kan etter en konkret vurdering. Og er det slik som representanten sier, at vi har unødvendig forsinkende ledd, er det selvfølgelig alltid noe jeg er villig til å se på, bl.a. ut fra det offerperspektivet som representanten formulerte på en tindrende klar måte.

Carsten Dybevig (H): Jeg takker justisministeren for svaret.