Per Sandberg (FrP): Jeg har et spørsmål til statsråden:

«Regjeringen har uttalt at det er nok ressurser til skolen i Norge. I Nord-Trøndelag bruker flere kommuner skolen som salderingspost for å få budsjettene i balanse. I både Verdal og Levanger kommune er det oppstått uholdbare situasjoner for elever og foreldre. Foreldre føler seg overkjørt, og flere vet ikke hvor deres barn skal starte skoleåret høsten 2002. I Verdal streiket foreldrene, og i Levanger har foreldre levd med usikkerhet rundt skolen i tiår.

Hva vil statsråden gjøre for å skape ro omkring skolen her?»

Statsråd Kristin Clemet: Det Regjeringen, og i veldig stor grad jeg, har uttalt, er at den samlede ressurssituasjonen i norsk skole er bedre enn i de aller fleste andre land. Internasjonale sammenligninger viser det.

Det betyr ikke at ressurssituasjonen ved alle skoler er tilfredsstillende, og slett ikke at alle skoler selv synes at den er det. Jeg tror det er minst fire forhold av betydning for ressurssituasjonen ved den enkelte skole:

For det første den samlede ressursbruk i grunnskolen og videregående skole i Norge. Siden skolene eies og drives av kommuner og fylkeskommuner, unntatt noen ganske få private, vil ressursbruken i stor grad avspeiles i kommuneøkonomien. Kommunenes samlede inntekter vil derfor være avgjørende, men også i hvor stor grad disse er øremerket for spesielle formål. Grunnskolen finansieres i stor grad med frie inntekter, og derfor vil nivået på de frie inntektene til kommunesektoren være av betydning. Jeg viser i denne forbindelse til revidert nasjonalbudsjett og til den kommende kommuneproposisjonen. Som kjent øker Regjeringen overføringene til kommunene i 2002, og vi viderefører låneordningen for skolebygg som forutsatt.

Det andre som er av betydning for ressursbruken i skolen, er finansieringssystemene. Vi vet at det er forskjell mellom kommuner, mellom skoler innad i kommunene, mellom private og offentlige skoler osv. Jeg tror ikke systemene alltid er eller fremstår som rettferdige og/eller effektive. Mange kommuner gjennomgår selv sine egne ressursfordelingssystemer og foretar endringer, f.eks. i retning av et pengene følger eleven-system. Dette er noe man bl.a. vurderer i Oslo kommune for tiden. Også Regjeringen har, som ledd i sitt moderniseringsarbeid, startet en gjennomgang av finansieringssystemene for skolen.

Det tredje som er av betydning, er måten man bruker ressursene på, både i kommunen og på den enkelte skole. Det finnes gode og mindre gode måter å bruke pengene på. Noen får mer ut av ressursene enn andre. Mange kan utnytte det handlingsrommet de har, enda bedre. Men i tillegg bør handlingsrommet for den enkelte skole utvides, og vi bør få mer kunnskap om kvaliteten i norsk skole for å kunne sette ressursene inn der de trengs mest. Også på disse områdene har Regjeringen igangsatt et arbeid, under overskriften Moderniseringsarbeid.

Til slutt nevner jeg at ressursbruken i skolen naturligvis også er avhengig av hva den enkelte kommune og fylkeskommune prioriterer. Partiene og kommunene prioriterer forskjellig, og det må vi ha respekt for. Velgerne påvirker gjennom valg, men foreldre og elever, og det er veldig positivt, som jeg forstår av de eksemplene som er nevnt i spørsmålet, har selvfølgelig også muligheter for å utøve en hverdagsinnflytelse mellom valgene gjennom sitt engasjement på og for skolen.

Per Sandberg (FrP): Det er riktig som statsråden sier, at det er store forskjeller mellom kommunene, men det er ingen forskjeller i forhold til lov og rettigheter.

Når foreldrene i de to kommunene som jeg viser til her, gjennom tiår har kjempet en kamp mot kommunen for at elevene skal få oppfylt sine rettmessige krav og rett til å gå på den nærmeste skole bl.a., og når Verdal, hvor utdanningsdirektør og utdanningsforbund har vært informert om og kjent med situasjonen i barne- og ungdomsskolen i ti år, ikke griper inn i en situasjon som er helt uholdbar, må det være noen andre som tar ansvar for en slik situasjon i kommunene, særlig når det er så akutt som det er i Levanger og Verdal i øyeblikket. Så jeg håper at statsråden også kan bidra med noe mer istedenfor å peke på de ressursforskjellene som er i kommunene.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg mener at jeg gjorde noe mer enn å peke på det. Jeg prøvde å problematisere det litt, fordi representanten Sandberg har helt rett i at skoleområdet jo ikke på noen måte er problemfritt. Jeg kjenner ikke disse skolene helt spesielt, men det regner jeg ikke med at representanten Sandberg forventer heller. Men det er helt klart at vårt lov-, regel- og styringsverk når det gjelder skolen, inneholder mange idealer og rettigheter som vi ikke kan si at vi fullt ut oppfyller på alle skoler. Da må vi jo spørre oss selv hva vi kan gjøre med det for å gjøre dette på en bedre måte. Dette forsøkte jeg i mitt svar å problematisere litt, for jeg tror ikke det er ett enkelt svar på det. Det er mer komplekst enn som så. Jeg tror at vi både er nødt til å gjøre noe med lov-, styrings- og regelverk overfor skolen og forenkle det og la det være mer opp til den lokale skole hvordan man skal forme hverdagen. For det andre må vi få bedre kvalitetsvurderingssystemer, bedre tilsynssystemer og også finansieringssystemer og -ordninger som virker slik at man har incitamenter til å arbeide riktig og ikke galt – for å sette det litt på spissen. Dette arbeidet er altså igangsatt, men det er ikke gjort i en håndvending å finalisere det arbeidet.

Per Sandberg (FrP): Takk.

Jeg ser ingen problemer med de langsiktige målene og de endringene som statsråden ønsker seg. Jeg kan kanskje se at på et senere tidspunkt er statsråden og jeg enige om det. Men det må finnes muligheter for statsråden til å gripe inn i kommuner der situasjonen i skolene er prekær, og der det på en måte er krise. Den andre siden ved situasjonen i de kommunene som jeg peker på nå, er at de er utsatt for et stort press i forhold til at narkotikaen flyter i dette området. Barn og ungdom har store problemer. Foreldrene vet ikke sin arme råd i forhold til den problematikken i oppveksten. Politiet ber om ekstra ressurser i forhold til ungdomsproblemene og oppvekstproblemene i de to kommunene. Da skulle jeg ønsket at statsråden hadde grepet inn og fått iallfall skolene på plass på en skikkelig måte i de kommunene.

Statsråd Kristin Clemet: Det er 4 000 skoler i landet, og jeg tror det ville bli relativt uholdbart hvis statsråden skulle gripe inn overfor enkeltskoler og så å si suspendere lokaldemokratiet og de ordinære tilsynsorganene man har. Det er jo en grunn til at vi har bestemt oss for at lokaldemokratiet skal ha stor makt og innflytelse over skolen, og mange her i salen mener vel at de bør få enda større innflytelse, og at staten bør bestemme mindre. Så må vi ha sterke tilsynsorganer – de kan gjerne bli enda sterkere. Så må vi ha skikkelige systemer for å kunne måle kvalitet, slik at vi vet hva vi skal ha tilsyn med og hva vi skal gjøre noe med. Så må vår oppgave være på det noe mer overordnede plan dels å bidra til å sikre de økonomiske rammene. Jeg viser til bl.a. kommuneøkonomien som jeg redegjorde for. Men ikke minst tror jeg på systemforandringer, systemendringer som kan få dette til å fungere bedre. Men å gripe inn i det enkelte tilfellet tror jeg kanskje ikke er en farbar vei, gitt at det er 4 000 skoler som er eid av 500 skoleeiere.