Ågot Valle (SV): Jeg har dette spørsmålet til helseministeren:

«Det er grunn til å tro at bare under halvparten av barn med ADHD får hjelp. Bare 3 000 barn får behandling med Ritalin, som er ett av flere hjelpetiltak. At så få får adekvat hjelp, er svært alvorlig siden disse barna ofte er hyperaktive med manglende konsentrasjon og impulskontroll. Mange ungdommer med ADHD «medisinerer» seg sjøl med rusmidler, og i fengslene er personer med ADHD overrepresentert.

Er statsråden enig i at det nå må tas initiativ for å hjelpe barn og voksne med ADHD, og hva vil statsråden gjøre?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Av dagens barnebefolkning regner en med at 10–20 pst. har psykiske plager som hemmer deres daglige fungering, og at vel 5 pst. av disse har behov for behandling. Barn og ungdom med atferdsvansker utgjør 20 pst. av henvisningene til det psykiske helsevern, mens 13 pst. har hyperaktivitet som henvisningsgrunn. For begge diagnosegrupper er det en klar overhyppighet av gutter. En del av disse får diagnosen ADHD. Det er en utfordring å diagnostisere ADHD og avgrense denne diagnosen fra andre former for uro, konsentrasjonsproblemer, dårlig impulskontroll og atferdsproblemer.

ADHD eller Attention Deficit/Hyperactivity Disorder er en relativt ny diagnose. Helsevesenets holdning til og tilbud til mennesker som får diagnosen ADHD, vil variere avhengig av hvilken aldersgruppe det dreier seg om. Det er strenge kriterier for bruk av sentralstimulerende legemidler når det gjelder voksne med diagnosen ADHD. Behandling innvilges etter søknad og tillatelse fra Statens helsetilsyn. Når det gjelder barn og unge under 18 år, mener man å ha god effekt av sentralstimulerende midler, og fagmiljøene er derfor mer liberale med å forordne slik medikasjon. Det er relativt bred faglig enighet om at det må foretas en grundig utredning før diagnosen stilles og eventuelt Ritalin gis til barn og unge. Det samme gjelder at forordning av sentralstimulerende preparater aldri bør gis alene, men alltid være en del av et sosialpedagogisk treningsprogram og følges opp med behandling og råd til barn, pårørende, barnehage eller skole og eventuelt andre som har med barnet å gjøre.

Det er et alvorlig problem representanten tar opp, og jeg er helt enig med representanten Valle i at både barn og voksne med diagnosen ADHD må få adekvat hjelp. Det gjøres mye godt arbeid i hjelpeapparatet. Samtidig er jeg klar over at dagens tiltaksapparat absolutt ikke er godt nok, verken med hensyn til kapasitet eller kompetanse. Det er også mange pårørende og pasienter som opplever at hjelpeapparatet ikke fungerer helhetlig nok. Dette er også bakgrunnen for Opptrappingsplan for psykisk helse, som innebærer at det satses ressurser i løpet av årene 1999-2006 for å bygge ut og kvalitetssikre tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. En betydelig del av denne satsingen skal gå til det psykiske helsevern for barn og unge. Det skal satses på forskning, kunnskaps- og kompetanseoppbygging, bl.a. innen feltet ADHD. Et uttalt mål for tjenester fra psykisk helsevern er at de i stadig større grad skal bygge på forskningsbasert kunnskap.

Siden 1994 har Sosial- og helsedepartementet sammen med Undervisnings- og forskningsdepartementet finansiert Nasjonal Kompetanseenhet for AD/HD, Tourettes syndrom og Narkolepsi. Enheten driver veiledning og opplæring av helsepersonell og holder seg oppdatert når det gjelder nasjonal og internasjonal forskning på feltet. I det psykiske helsevern for barn og unge finnes innenfor poliklinikker eller på sentralsykehusnivå stadig flere nevropsykologiske og nevropsykiatriske kompetanseteam. Barne- og familiedepartementet og Helsedepartementet satser betydelige ressurser på utvikling og implementering av nye og internasjonalt anerkjente behandlingsformer for å hjelpe barn og unge med store atferdsproblemer og deres nærmeste.

Det gjøres også en viktig innsats for å forebygge psykiske lidelser hos barn og unge. Allikevel har vi her et stort forbedringspotensial, ikke minst når det gjelder å samordne og målrette tiltakene. Her trengs innsats fra alle som har med barn og ungdom å gjøre, der særlig skolen peker seg ut med tiltak rettet mot mobbing og rusmisbruk og for å hindre utstøting og marginalisering av enkeltelever.

Regjeringen er opptatt av å prioritere utvikling av tiltak og kunnskap på feltet ADHD. Jeg har gitt Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å starte opp arbeidet med en strategi for en målrettet satsing i forhold til barn og unge med psykiske lidelser. I denne sammenheng vil jeg be fagmyndigheten se spesielt på behovet for en særskilt innsats knyttet til ADHD.

Ågot Valle (SV): Jeg takker for svaret. Jeg synes det var veldig mye bra i det svaret.

Jeg synes det er viktig at vi erkjenner hvor alvorlig dette problemet er. Hver dag blir disse barna fortalt hvor umulige de er, fordi mange av dem enten har lærevansker eller problemer med samhandling og leik med andre. Derfor har i alle fall jeg sett at mange av dem får psykiske tilleggsproblemer på grunn av dette. Det er nødvendig for disse barna å ha et sett av tiltak, og noen av disse rår ikke helseministeren over – bl.a. nevnte han skolen. Jeg har sett hvor viktig det er f.eks. å gi disse barna muligheter for fysisk aktivitet, men det dreier seg også om diett, det dreier seg om hjelp fra psykiatrien, og det dreier seg ofte om tidlige hjelpetiltak for at vi kan se om disse barna har ADHD-problemer.

Mitt spørsmål til statsråden er da: Vil han ta initiativ til en handlingsplan for hjelp til disse barna, for å få det helhetlige grepet som nettopp helseministeren understreket var nødvendig?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med representanten Valle i at her må en tenke helhet. Disse barna og ungdommene trenger ofte hjelp fra mange instanser. Det er derfor avgjørende å få til et godt samspill mellom helsetjenesten, barnevernet, spesialpedagogiske tjenester osv. og ikke minst også med foreldrene og andre pårørende. Jeg mener at arbeidet med å iverksette de nye bestemmelsene om individuelle behandlingsplaner for dem som har langvarige og koordinerte hjelpebehov, vil være et viktig verktøy for å møte denne gruppen. I tillegg trenger man å styrke kompetansen gjennom kompetansesentre, slik som jeg var innom.

Til det direkte spørsmålet om en egen strategi: Det oppdraget jeg nå har gitt til Sosial- og helsedirektoratet om å lage en målrettet strategi for barn og unge med psykiske lidelser, vil ta dette opp i seg. Jeg skal se til at dette blir et tema i den sammenhengen.

Ågot Valle (SV): Jeg takker også for det svaret og vil understreke hvor viktig det er at man også drar med skoler og barnehager. Dette vil jo være de fremste arenaene for hjelp. I den sammenhengen vil jeg understreke behovet for at de som står nærmest barna, bl.a. i barnehager og skoler, får tilbud om kompetanseutvikling. Den meldinga jeg har fått, er at økonomi ofte stanser mulighetene for kompetanseutvikling. Da er mitt spørsmål: Vil statsråden åpne for at psykiatrimidler kan brukes i kompetanseutviklingen for dem som står barna nærmest?

Det andre spørsmålet gjelder de voksne. Jeg er veldig opptatt av at fengslene er overrepresentert av disse fangene. Jeg får brev med bønn om hjelp, og om at de ikke får den hjelpen de trenger, bl.a. fordi fengselshelsetjenesten ikke fungerer. Vil statsråden se på og undersøke hva slags hjelp fanger med ADHD-problematikk får, og sørge for at de får den hjelpen de trenger, og eventuelt medisinering, slik at de kan fungere bedre når de kommer ut i samfunnet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først si meg helt enig i at det er viktig at de som møter barna tidlig og står dem nær, har kunnskaper nok til å skjønne at det er noen som trenger faglig hjelp. Å bygge opp kompetanse i den forbindelse er viktig. Det ligger midler til kompetansetiltak i Opptrappingsplan for psykisk helse, uten at jeg kan gå nærmere inn på enkeltgrupper i den forbindelse her og nå. Men jeg er opptatt av at skolehelsetjenesten og helsestasjonene må styrkes i forhold til det å komme tidlig til. Dette er jo en del av helsetjenesten som møter hele den unge befolkningen i en veldig avgjørende og sårbar fase, og derfor er nettopp styrking av helsestasjonene en viktig del av Opptrappingsplan for psykisk helse.

La meg til slutt si: Når det gjelder fengselshelsetjenesten, vil jeg se på de spørsmålene som representanten Valle reiser i forbindelse med oppfølgingen av det generelle tilsyn Helsetilsynet har hatt av fengselshelsetjenesten i fjor.