Karl-Anton Swensen (Kp): Jeg vil stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

«Professor Brit Salbu ved Norges landbrukshøgskole forteller til avisen Nordlys den 5. mars 2002 at de nå har målt stråling av technetium-99 i tangmel produsert på norskekysten, som er dobbelt så høy som EUs tiltaksgrense for barn.

Hvordan vil Regjeringen forholde seg til disse nye oppsiktsvekkende målingene?»

Statsråd Børge Brende: Årlig høstes det i Norge ca. 20 000 tonn tang og ca. 160 000 tonn tare. Tangmel går til matproduksjon, bl.a. som kosttilskudd samt til produksjon av dyrefôr og gjødsel. Tare benyttes til matindustri og medisinindustri i form av alginater.

EUs tiltaksgrense for radioaktivitet i matvarer, som det her refereres til, er utarbeidet med henblikk på tiltak knyttet til inntak av matvarer etter en atomulykke. Strengt tatt gjelder altså tiltaksgrensen ikke for kontrollerte utslipp, slik som technetium fra Sellafield, paradoksalt nok. Tiltaksgrensen gjelder for «mat klar til å spises» – «food ready for consumption». Generelt er tiltaksgrensen for technetium-99 1 250 Bq pr. kg matvare. Grensene for innhold av technetium i barnemat er 400 Bq pr. kg, fordi stråling er mest skadelig for barn. Denne grensen gjelder mat som er merket for bruk til barn opp til seks måneder. Prøver av tangmel fra butikk tatt av Statens strålevern i 2000 og 2001, varierer fra 430 Bq pr. kg til 460 Bq pr. kg. En må imidlertid ha helt klart for seg at tangmel ikke er barnemat klar til å spises og merket for bruk til barn opp til seks måneder.

Opplysningene fra professor Brit Salbu ved Landbrukshøyskolen gjelder blæretang fra Hillesøy i Troms. Det høyeste målte nivået i en enkeltprøve er på 810 Bq pr. kg tørr vekt. Dette er mer enn dobbelt så mye som EUs tiltaksgrense for barnemat, og målingene ble registrert i november 1999. Gjennomsnittet for perioden fra februar 1999 til april 2000 lå mellom 300 og 400 Bq pr. kg. I forbindelse med det nasjonale overvåkningsprogrammet for radioaktivitet i marint miljø, som koordineres av Statens strålevern, blir det målt tangprøver fra 12 faste stasjoner fordelt langs norskekysten. De høyeste verdiene for 1999 og 2000 var på henholdsvis 510 Bq pr. kg og 621 Bq pr. kg i prøver tatt ved Utsira. Nivåene varierer med årstidene og mellom prøvetakingsstasjonene.

Tare høstes årlig i langt større mengder enn tang og har tilsvarende større økonomisk betydning. Årlig høstes ca. 160 000 tonn stortare som råvare for produksjon av alginat, noe som gjør Norge til en vesentlig produsent i internasjonal sammenheng.

De verdiene av technetium-99 som er målt i tang og tare, er en påminnelse om hvor viktig det er å stanse ytterligere utslipp av technetium til havet. Regjeringen vil fortsette sin innsats for å stanse utslippene så raskt som mulig.

Inge Lønning hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Karl-Anton Swensen (Kp): Først vil jeg gratulere miljøvernministeren med det gjennomslaget man nå har fått i forhold til innrømmelsene fra BNFL i Storbritannia, ved Sellafield-anlegget, der man nå ikke lenger diskuterer om dette er farlig eller ikke. Det vil jeg fra min side se på som et stort gjennombrudd for både det politiske og folkelige presset som ligger i dette.

Jeg synes ikke jeg fikk så veldig konkret svar på spørsmålet om hvordan man forholder seg til disse oppsiktsvekkende målingene, bortsett fra at man fortsatt vil holde et jevnt press for å få stoppet disse utslippene.

Mitt oppfølgingsspørsmål vil bli: Har ministeren fått svar på sin forespørsel i brev av 21. desember 2001 til Storbritannias miljøvernminister om et moratorium på ytterligere utslipp inntil rensing av technetium er fullt utprøvd? Jeg mener at et utslippsmoratorium vil være den beste garantien for troverdighet i denne sak.

Statsråd Børge Brende: Jeg er helt enig med representanten Swensen i at det er meget positivt at eierne av Sellafield-anlegget nå ønsker å rense det radioaktive avfallet og ikke bruke havet som lagringsplass eller søppeldynge. Problemet nå er at britiske myndigheter, faktisk både helsemyndigheter og miljømyndigheter, er skeptisk til at dette avfallet skal lagres på land, fordi det kan få for store helsemessige implikasjoner, det kan trenge ned i grunnvannet. Det er et stort paradoks for meg at utslipp som de mener det er helt ufarlig å slippe ut i havet, er av en slik karakter at de selv ikke vil lagre det på land. Det viser hulheten i det britiske resonnementet her.

I forhold til det som ble sagt om at jeg angivelig ikke skulle være klar nok i mitt tilsvar når det gjelder alvoret i technetium-99-inneholdet, becquerelgraden i tang og tare, vil jeg avvise det. De som har fulgt denne prosessen siden i fjor høst, har vel fått med seg at ikke minst denne regjeringen har lagt virkelig trøkk i denne saken, og kanskje er også gjennomslaget i forhold til BNFL et resultat av det.

Karl-Anton Swensen (Kp): Nei, jeg er helt på linje med miljøvernministeren i den jobben som Regjeringen har gjort for å legge press for å få et gjennomslag i denne saken. Jeg er fullt ut tilfreds med det og vil rose miljøvernministeren for den innsatsen som gjøres. Jeg håper at man fortsatt legger ytterligere press for å få stoppet dette, for målet må jo være å få et nullutslipp av technetium-99.

Kystpartiet mener i likhet med miljøvernministeren at signalene fra BNFL vedrørende reduksjon og stans av utslippene må tolkes med største skepsis og usikkerhet i forhold til den britiske regjering. Min anmodning vil være at man fortsatt opprettholder et massivt press med nullutslipp som mål.

Statsråd Børge Brende: Først vil jeg igjen gi honnør til representanten Swensen for å ta opp denne saken. Han har helt rett i at de eksemplene han kommer med nå, som er nevnt av professor Salbu, om becquerelinnholdet i tang og tare, viser hvorfor dette ikke minst er viktig for norske myndigheter. Vi kan ikke ha en situasjon hvor en for oss viktig eksportnæring har et kjempeproblem i forhold til radioaktivitet.

Når det gjelder det forrige spørsmålet, som jeg ikke rakk å svare på, om hva som har skjedd i forhold til det brevet jeg sendte den britiske miljøvernministeren, Margareth Backet, fikk jeg svar på det på nyåret, hvor hun sier at også de nye argumentene om rensing og lagring på land skal tas med i det videre arbeid. Jeg hadde selvsagt håpet at hun hadde varslet at dette var en løsning som også britiske myndigheter kan gå for hvis eierne av Sellafield ønsker å rense og lagre.

Michael Mitcher, den andre britiske miljøvernministeren, under Backet, kommer til Norge gjennom Nordsjøkonferansen til uken. Jeg har skrevet et brev til ham i forkant av det. Jeg vil ta opp denne situasjonen på nytt med ham i et bilateralt møte som vi trolig skal ha på onsdag.

Presidenten: Vi går da tilbake til spørsmål 5.