Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt til samferdselsministeren, vil bli besvart av nærings- og handelsministeren som rette vedkommende.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg vil gjerne få stilla følgjande spørsmål:

«SAS er den helt dominerende aktøren i norsk og skandinavisk luftfart. Arbeiderpartiet og mellompartiene har stått sammen om å mene at det er viktig for norske interesser at staten er deleier i SAS, på linje med den svenske og den danske stat. Senest i 1997 utgjorde disse partiene et flertall som mente at eierstrukturen var hensiktsmessig for å tjene norske interesser. Nærings- og handelsministeren fra Høyre har nylig i media sagt at statens aksjer bør selges.

Hva er statsrådens holdning?»

Statsråd Ansgar Gabrielsen: SAS Konsortiet var inntil juni 2001 eid av de tre morselskapene SAS Norge ASA, SAS Danmark A/S og SAS Sverige AB. Morselskapene var børsnotert i henholdsvis Oslo, København og Stockholm. Halvparten av aksjene i hvert av morselskapene var i den respektive stats eie, mens den andre halvparten var i eie av private interesser.

I 2001 ble denne eierstrukturen i SAS endret gjennom etablering av ett felles eierselskap og innføring av én aksjeklasse i selskapet, jf. St.prp. nr. 72 for 2000-2001, Endring av aksjestrukturen i SAS, og Innst. S. nr. 287 for 2000-2001. Omstruktureringen ble gjennomført ved at alle eierne i de tre morselskapene fikk tilbud om å bytte sine aksjer i tilsvarende antall aksjer i et nytt børsnotert holdingselskap, SAS AB. Etter gjennomføringen av transaksjonen eier den danske, norske og svenske stat respektive 14,3 pst., 14,3 pst. og 21,4 pst. av aksjene i SAS AB. De øvrige 50 pst. av aksjene eies av private interesser. Selskapet er fremdeles på børs i Oslo, København og Stockholm.

Det nye holdingselskapet har som viktigste oppgave å eie og forvalte samtlige aksjer i morselskapene. Flybransjen er en internasjonal og kapitalkrevende virksomhet som er konjunkturavhengig. Konkurransen innen bransjen skjerpes i takt med avreguleringen av luftfarten, og det pågår en omfattende strukturell forandring mot mer slagkraftige og effektive enheter samt etablering av internasjonale allianser. Drivkraften bak denne konsentrasjonen er et ønske om å knytte sammen trafikk- og distribusjonssystemene til stadig større verdensomspennende system for å oppnå synergieffekter, kapitaloptimalisering og risikospredning. Denne utviklingen medfører omfattende omstillingsbehov.

For å bidra til klarere skiller mellom statens ulike myndighetsroller og eierrollen ble ansvaret for statens eierinteresser i SAS overført fra Samferdselsdepartementet til Nærings- og handelsdepartementet fra 1. januar 2002. Dette ble gjort fordi det ikke lenger er så fremtredende luftfartspolitiske hensyn som ivaretas gjennom eierskapet i SAS. Slike hensyn ivaretas først og fremst gjennom lov- og regelverk, konsesjonsvilkår, offentlige kjøp av tjenester etter åpne anbud og tilsynsordninger.

Jeg har på denne bakgrunn i utgangspunktet stilt meg åpen til også å vurdere spørsmålet om et eventuelt salg av den norske stats aksjepost i SAS. I det minste må det klarlegges hvilke luftfartspolitiske hensyn som eventuelt skal ligge til grunn som begrunnelse for fortsatt statlig eierskap i SAS. Jeg viser til at Regjeringen har varslet å legge frem en stortingsmelding om eierskap til våren. Her vil også statens eierinteresser i SAS bli vurdert.

Elisabeth Røbekk Nørve hadde her overtatt presidentplassen.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg takkar statsråden for svaret.

Det eg er oppteken av, er kva SAS kan forventa seg av eigaren sin, og no forstår eg det skal verta avklart i løpet av våren. Men eg vil minna statsråden om at sentrum her har meint noko heilt anna – altså det motsette av det som statsråden her signaliserer.

I 1997 sa representanten Molvær Grimstad i ein debatt i Stortinget 23. mai:

«Når ein ser tilbake på historia og grunngjevinga for oppbygging av eit skandinavisk luftfartsselskap, finn ein at dette var både viktig og riktig. Kristeleg Folkeparti har gitt si støtte til at staten er deleigar i SAS, og ser det skandinaviske samarbeidet gjennom SAS som viktig.»

Og ho seier seinare i innlegget:

«Kristeleg Folkeparti meiner difor at ei forlenging av konsesjons- og samarbeidsavtalen på 15 år frå 2005 til 2020 er riktig.»

I nettavisutgåva til VG uttalte statsråden nyleg at han ikkje hadde høyrt nokon gode argument for å bevara statleg eigarskap. Høyrer han etterpå kva sentrum seier?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg er vel kjent med de holdningene som for så vidt alle partier som er representert i denne salen, har hatt til den saken, også hvilke holdninger de hadde i 1997. Men jeg tror at på dette området ville det være tilstrekkelig å peke på den utviklingen som har foregått ikke bare i SAS, men også i andre selskap. Det er ingen problemer med å trekke frem sitat fra Ausdal Starrfelts egne partivenner om hva de måtte ha ment om Telenor-eierskapet, Statoil-eierskapet, SAS-eierskapet og det ene selskapet etter det andre, i 1960, 1970, 1980 og gjerne 1997. Det riktige spørsmålet er: Hva mener man i dag – hva mener man våren 2002?

Det har vært en deregulering i luftfarten som gjør at de samfunnsmessige oppgavene som tidligere ble ivaretatt gjennom eierskapet, ikke på noen måte er så fremtredende. Nå er det jo ikke slik at statsråden skal spørre representanten i stortingssalen, men det er kanskje en anledning til, når vi er ferdige, å få overlevert noen av de synspunktene Ausdal Starrfelt måtte ha på hvorfor man skal styre gjennom eierskap i luftfartspolitikken generelt.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg takkar for svaret, i den grad det var noko som helst svar, og registrerer at angrep er det beste forsvar. Det kan vera at statsråden tykkjer han har ei dårleg sak.

For oss i Arbeidarpartiet er det viktig at me beheld denne eigarskapen i SAS. Eg er samd i at det skjer ein kraftig konsentrasjon i luftfarten. Det betyr at vårt selskap, eller det som me er deleigar i, vil stå overfor store utfordringar. Og for oss i Arbeidarpartiet er det viktig at vårt selskap overlever i denne konsentrasjonen som fører til færre selskap. Då kan det å ha ein statleg eigarskap vera viktig. Det kan òg vera ein innfallsport til at ein kanskje i ein gitt situasjon kan gå inn med andre statlege pengar. Det som undrar meg meir på det generelle planet, er kvifor det er så livet om å gjera å selja ein masse med statlege aksjar no som me ikkje kan få brukt pengane likevel – kvifor me ikkje heller kan bruka dei statlege aksjane til å vera med og ta omsyn til samfunnsforhold i dei selskapa det gjeld.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Nå er det altså slik at Regjeringen i slutten av april skal legge frem denne meldingen, og da blir det anledning til å mene noe om hvert enkelt selskap.

Jeg har ikke på noe tidspunkt sagt at det er veldig viktig å selge veldig mange aksjer veldig fort. Tvert imot har jeg sagt at vi ikke har en finansiell årsak for det eventuelle nedsalget. Det betyr at vi har god tid til å gjennomføre salg av de aksjene vi til slutt måtte bestemme oss for å selge. Og ingen aksjer er til salgs før Stortinget har gitt sin fullmakt til det. Men i den meldingen vi skal legge frem, skal jeg prøve å dra frem de begrunnelsene som er til stede for hvorfor det er viktig å eie, og i de selskapene hvor jeg ikke finner noen begrunnelse, er det altså åpenbart mindre viktig å eie. Etter mitt skjønn er det ikke en tilstrekkelig argumentasjon og et tilstrekkelig presiseringsnivå å si at det er viktig å beholde eierskapet. Det må være en begrunnelse utover at en synes det er viktig. Det må være noen samfunnsoppgaver som skal ivaretas gjennom hvert eierskap. Pr. i dag er det vanskelig å se at det er veldig mange tunge begrunnelser for det. De var mye tyngre før. Det er sikkert noen ennå. Men hva vi skal gjøre i det enkelte selskap, herunder SAS, vil jeg ha en eksakt mening om, og det vil Regjeringen ha en eksakt mening om, 19. april.

Presidenten: Vi går så tilbake til spørsmål 2.