Marit Arnstad (Sp): Jeg har følgende spørsmål til fiskeriministeren:

«En rekke kommuner har gjennom sine nærings- og arealplaner forsøkt å disponere land- og sjøarealer på en helhetlig måte slik at man kan forene ulike ønsker om utvikling av oppdrettsnæringen. Dette gjelder blant annet Snillfjord kommune i Sør-Trøndelag.

I hvor stor grad vil sentrale myndigheter respektere de prioriteringer man lokalt har foretatt i forhold til slike saker?»

Statsråd Svein Ludvigsen: Tilgang til areal er en av de viktigste rammebetingelsene for havbruksnæringen. Det er ønskelig at kommunene gjennom en oppdatert planlegging legger til rette for at tilstrekkelige og tilfredsstillende arealer blir avklart og sikret til en miljøvennlig og helsemessig forsvarlig havbruksproduksjon.

Havbruksnæringen forvaltes gjennom oppdrettsloven, med Fiskeridepartementet som ansvarlig myndighet. Fiskeridirektoratets regionkontor treffer vedtak om lokalisering av havbruksvirksomhet, og i behandling av lokalitetssøknader trekkes kommunen inn som høringsinstans.

Fiskeriforvaltningen lokaliserer ikke havbruksvirksomhet i strid med kommunenes arealplaner. Videre er det ytterst sjelden at regionkontorene går på tvers av de anbefalinger vi får fra kommunene, i behandlingen av lokalitetssøknader.

Jeg mener således at fiskeriforvaltningen i stor grad respekterer de prioriteringer som er foretatt lokalt. Dette gjelder i forhold til både kommunale planer og enkeltsaksbehandling.

Stortingsrepresentant Arnstad henviste til Snillfjord kommune i sitt spørsmål. I Snillfjord kommune har vi hatt en situasjon hvor det ble søkt om konsesjon for blåskjelldyrking og lakseoppdrett innenfor samme område. På grunn av krav til avstand mellom anleggene var det ikke aktuelt å gi begge søkere tillatelse til å drive på lokaliteten. Snillfjord kommune ønsket i dette tilfellet å prioritere dyrking av skjell fremfor oppdrett av laks og ørret, for å sikre jordbruket muligheten for tilleggsnæring.

Formålet med oppdrettsloven er å bidra til at oppdrettsnæringen kan få en balansert og bærekraftig utvikling og bli en lønnsom og livskraftig distriktsnæring. I det legger jeg at havbruksnæringen først og fremst skal utvikles som en selvstendig næring, og ikke primært som en tilleggsnæring.

Etter mitt syn vil oppdrett av laks og ørret både i dag og i fremtiden utgjøre tyngdepunktet i norsk havbruksnæring. Skjellnæringen er i sterk vekst, men det er fremdeles knyttet en del usikkerhet til fremtidig produksjon og lønnsomhet. På denne bakgrunn prioriterer derfor fiskerimyndighetene som regel – jeg understreker som regel – oppdrett av laks og ørret foran andre arter i konkurranse om areal og lokaliteter. Det er bare i de tilfeller hvor det er konkurranse om lokaliteten, at problemstillingen blir aktuell.

Fiskeriforvaltningens lokalisering av havbruksvirksomhet bør etter mitt skjønn, og slik må det også være, skje innenfor rammene av de kommunale interesser. Ved forvaltningen av næringen vil imidlertid nasjonale hensyn i særlige tilfeller kunne gå foran lokale interesser.

Konklusjonen min blir da, både generelt og i forhold til det spørsmålet spesielt dreier seg om, nemlig Snillfjord kommune, at jeg mener at kommunens syn som hovedregel bør tillegges avgjørende vekt.

Marit Arnstad (Sp): Jeg takker for et svar som jeg velger å tolke langt i positiv retning.

Jeg er enig i statsrådens betraktninger omkring den respekt en skal ha for det helhetlige planverktøyet som kommunene benytter seg av, og det forsøket på å avveie lokaliseringen som kommunen gjør. Dette er ingen enkel problemstilling for noen kystkommuner, men det er svært viktig for veldig mange kystkommuner.

Når det gjelder dette konkrete tilfellet, Snillfjord kommune, er det konkurrerende søknader. Men matfiskoppdretteren gir uttrykk for at han ikke tar det så veldig alvorlig om han får et nei. Det finnes andre muligheter, andre lokaliteter. Det påpeker også kommunen. Han har i tillegg tre oppdrettslokaliteter fra før i samme området. Kommunen legger for sin del vekt på at det må være muligheter for å utnytte ulike typer oppdrett, både det som går på matfiskoppdrett og det som går på skjelloppdrett, og også den mer lokale tilknytningen.

Kan jeg tolke statsrådens svar så langt at han når det gjelder dette tilfellet, er villig til å foreta en fornyet vurdering og gå inn i en fornyet dialog med kommunen?

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg holder fast ved at vi i havbruksforvaltningen skal tillegge kommunenes syn og prioriteringer stor vekt, men at det i spesielle tilfeller er behov for å ta nasjonale hensyn.

Når det gjelder denne spesielle saken, forstår jeg det slik at skjellsøknaden nå er trukket tilbake. Det fremgår av kommunens saksfremstilling at man mener at fiskeriforvaltningen har bidratt til at søkeren gjorde det. I så fall er ikke det uproblematisk etter mitt skjønn. Av regionkontoret har jeg fått opplyst at de faktisk har tilskrevet søkeren om skjellkonsesjon og gitt beskjed om muligheten til å få behandlingsgebyret tilbake, fordi man anså en positiv behandling av lokalitetssøknaden som lite sannsynlig.

Generelt vil jeg ikke anbefale en slik saksbehandling. På den annen side vil det kunne være slik i enkelte saker – jeg understreker at det må være i helt spesielle saker – at man kan tolke det som et velvillig tilbud fra forvaltningen for å spare søkeren for utgifter. Det kan derfor ha både positive og negative sider. Men når en søker har fremmet en søknad, skal søknaden bæres igjennom til en sluttbehandling, med de kostnader det vil medføre for søkeren.

Marit Arnstad (Sp): Jeg er litt usikker på hvorledes jeg skal tolke det innspillet.

Det er klart at de som har søkt, følte seg presset til å trekke søknaden, nettopp på grunn av de kostnadene det innebærer for dem som skal etablere seg, og som er ganske store. De følte at signalet fra regionkontoret var så overveldende at de ikke hadde noen sjanse til å få en positiv behandling av søknaden. Det er en saksbehandling som det kan settes spørsmålstegn ved, når de så klart gir en søker beskjed om at en ikke kan forvente noen ting, det er like greit å trekke søknaden. Det er nå én sak.

Det andre som er viktig her, er at kommunen føler seg skuffet fordi den har gått inn i et omfattende arbeid knyttet til prosjektet om integrert kystnæring. De har utdannet folk i hvorledes en kan drive skjelloppdrett. De har følt at de har blitt oppmuntret fra sentrale myndigheters side, og at de har klart å avveie og ivareta interessene både til matfiskoppdretterne, til de nasjonale interessene og til sine egne lokale interesser.

Hvis kommunen tar opp denne problemstillingen igjen med fiskerimyndighetene, er det noen som helst mulighet for at de kan få en fornyet vurdering av dette spørsmålet?

Statsråd Svein Ludvigsen: Vi skal vokte oss vel i Stortinget for å foreta saksbehandling av enkeltsaker.

Fiskeriforvaltningen skal i betydelig grad ta hensyn til de prioriteringer som en kommune gjør. Det har vi gjort, og det kommer vi til å gjøre, også med bakgrunn i denne saken. Men jeg understreker at hvis det er riktig, slik som kommunen fremstiller det, at fiskeriforvaltningen på en måte har opptrådt slik at søkeren har følt seg presset til å trekke søknaden, er ikke det en uproblematisk saksbehandling, og det har jeg tatt opp med fiskeriforvaltningen. Vi må ikke stelle oss slik at det blir oppfattet på den måten.

Jeg har fra regionkontoret, som jeg sa i mitt forrige svar, fått opplyst at søkeren har trukket søknaden, og de hadde da tilkjennegjort at gebyret i så fall ville bli tilbakebetalt. Det velger jeg å se på som en positiv gest fra forvaltningen, for vi ønsker, sikkert både representanten Arnstad og jeg, en forvaltning som er kundevennlig, og som gir søkerne muligheter til å spare kostnader. Men det er viktig at søkeren til syvende og sist opprettholder søknaden. Hvis søknaden blir fremmet, må forvaltningen behandle den på vanlig måte.

Presidenten: Da går vi tilbake til spørsmål 7.