Ågot Valle (SV): Jeg har dette spørsmålet til justisministeren:

«Ifølge Bergens Tidende er soningstilbudet til kvinner i Bergen fengsel rasert. De får ikke mulighet til åpen soning eller til kurs som kan kvalifisere dem til et liv etter soning. Kvinner og menn som er dømt for samme forbrytelse, får ulike soningsforhold uten at det har en individuell begrunnelse. Kvinner mister den progresjonen i soninga som de har krav på. Dette er grov diskriminering av kvinner.

Hva vil statsråden foreta seg for å gi kvinnelige innsatte verdige soningsforhold?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Den omtalte åpne avdeling i Bergen fengsel er en avdeling med lavere sikkerhetsnivå på utsiden av fengslets ringmur. Avdelingen består av fire boenheter, hver med åtte plasser, til sammen 32 plasser. I en av disse boenhetene har det de siste sju –åtte årene bodd kvinner. Av nær 200 innsatte i Bergen fengsel er det kun 12–15 kvinner. En del av disse sitter i varetekt.

Kvinneboenheten i avdelingen med lavere sikkerhetsnivå har jevnt over hatt to–fire kvinner, og fire–seks celler har derfor stått tomme. Det har høy prioritet å sørge for maksimal utnyttelse av soningsplassene. Det kan ikke forsvares i en situasjon med økende soningskø, i tillegg til et stort behov for antall varetektsplasser, å fortsette med en ordning som gir såpass dårlig kapasitetsutnyttelse. Boenheten disponeres derfor midlertidig av mannlige innsatte. Kvinnene som ellers ville kvalifisert for avdelingen med lavere sikkerhetsnivå, soner nå i en ordinær fellesskapsavdeling innenfor ringmuren.

Jeg vil ellers påpeke at det ikke er riktig at kvinnene ikke tilbys kurs og programdeltakelse. De får tilbud om kurs på lik linje med de mannlige innsatte. Når det gjelder behandlingsprogram, er det dessverre både nasjonalt og internasjonalt få gode forskningsbaserte behandlingsprogram for kvinner. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg. Kvinnene i Bergen fengsel tilbys både stressmestringsprogram og tenketreningsprogram. For tiden er det ikke kvinner i rusprogram. Det arbeides med å finne et nytt og godt rusbehandlingsprogram for kvinner. Bergen fengsel diskuterer for tiden ulike tiltak som skal gjøre det mulig å gi et bedre og mer differensiert tilbud til de kvinnelige innsatte.

Til slutt vil jeg nevne at kvinnenes mulighet til progresjon i form av økt kontakt med samfunnet utenfor er ivaretatt ved at de etter individuell vurdering gis mulighet for utvidet permisjonsadgang og mulighet for frigang til arbeid og skole utenfor fengselet, for å bøte på at de ikke lenger får tilbud om soning i avdelingen med lavere sikkerhetsnivå.

Ågot Valle (SV): Jeg takker for svaret.

Det er slik at det er få kvinner i fengsel. Da må man være ekstra varsom så de ikke blir en salderingspost. Jeg synes det er bra at det jobbes med alternativer for kvinner i Bergen. Men den situasjonsbeskrivelse som statsråden kom med, rimer altså ikke med den situasjonsbeskrivelsen som kvinner sjøl kommer med, og som ansatte også har kommet med. Derfor vil jeg utfordre statsråden til å ta seg en tur til Bergen landsfengsel og snakke med dem, og ta dette opp med kvinnene.

Statsråden nevnte rusproblematikk, og det er det utrolig viktig å se på. Dette dreier seg om kvinner som har en helt annen bakgrunn enn menn har. Ofte dreier det seg om seksuelle overgrep. Derfor er det viktig at de får sine særegne tilbud.

Jeg vil utfordre statsråden til å se på og sørge for at kvinner i fengsel får den hjelp de trenger også på dette området, og at det settes i gang forskning på rusproblematikkområdet som ikke bare er på menns premisser.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg har faktisk gjort en del for å sette meg inn i kvinners soningsforhold. I min forrige runde som justisminister besøkte jeg Fredrikstad fengsel, hvor folk faktisk stiller opp på en enestående måte for dem som soner der. Jeg har vært på Bredtveit og i Trondheim, hvor det er kvinner, og jeg har vært i Bergen fengsel nylig. Jeg bare konstaterer at Bergen fengsel har en gruppe av ansatte som har høy motivasjon og stor vilje til å tenke nytt og annerledes – de imponerte meg rett og slett, jeg må få si det på den måten. Når jeg har fått informasjon om at de er opptatt av å kompensere for det jeg sa, som går på å utnytte plassene, og de også leter etter et opplegg når det gjelder rus, har jeg tillit til at det vil de gjøre sitt ytterste for å klare.

Så er jeg på generell basis enig med representanten i at når det gjelder rus, uansett om det gjelder menn eller kvinner, er vi i Norge for dårlige. Vi har for dårlig forvaltningssamarbeid mellom det som skjer inne i fengselet, det som skjer opp mot metadonprosjekter, og det som skjer opp mot livet utenfor. Det er en av mine sterke utfordringer å sørge for at forvaltningssamarbeidet skal fungere, slik at ingen, det være seg kvinner eller menn, blir gjort til kasteballer i systemet når de prøver å komme ut av rusproblematikken. Men det er en betydelig utfordring, og jeg har i hvert fall satt meg fore å gå tungt inn i den.

Ågot Valle (SV): Jeg takker for dette svaret også.

Jeg deler det syn med statsråden at det er grunn til å være imponert over det arbeidet som mange ansatte i Bergen landsfengsel gjør. Jeg har også vært der. Men kvinner har en helt annen bakgrunn enn menn har, derfor er det grunn til å se på det.

Alle får kurs, sa statsråden. Det kan være riktig. Men problemet er jo at veldig få kvinner får kurs og program som kvalifiserer dem for en jobb utenfor murene. JURK sier at det etter 20 års mas ikke er blitt noe bedre f.eks. i Bredtveit fengsel. Så dette er altså et generelt problem – ikke bare i Bergen fengsel. JURK kan også rapportere om en rekke problemstillinger når det gjelder kvinner i fengsel, når det gjelder f.eks. at de har skikkelige forhold når de skal få besøk av barn osv., osv. Vil statsråden gå gjennom soningsforholdene for kvinner spesielt, og sørge for at det blir jobbet systematisk med dette?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg vil faktisk generelt se på hva som er soningsgjennomføringspolitikken. I den sammenhengen vil jeg være oppmerksom på kvinner fordi de i fengselssammenheng blir en spesiell gruppe. Jeg har lagt stor vekt på det bl.a. ved å besøke et av de mindre fengslene, Fredrikstad fengsel, som nettopp møter mange med de problemene som representanten reiser. Ved å se på straffegjennomføringspolitikken vil jeg også se på de utfordringene som ulike grupper av innsatte har. Det har jeg sagt også til andre representanter her, for det er såpass mange utfordringer på det at vi er nødt til å se på hva som er status, vi må se på forvaltningssamarbeidet. Representanten kan i hvert fall ha mine ord på at også de kvinnelige innsatte i denne sammenhengen skal få den oppmerksomhet som de skal ha, slik at de ikke blir en marginalisert gruppe i forbindelse med soningsforholdene.