Karin Andersen (SV): Jeg vil få stille kommunal- og regionalministeren følgende spørsmål:

«Kommunal- og regionalministeren har hatt en rekke utspill om endringer i norsk asyl- og flyktningpolitikk. Eksempler på dette er bruk av u-hjelpspenger som press for å få land til å ta imot asylsøkere Norge har avvist, og stopp i ytelser til livsopphold for alle asylsøkere med avslag. Konsekvensene av endringen er ikke kjent. Ingen av sakene er behandlet i Stortinget og visstnok heller ikke i Regjeringen.

Mener statsråden at slike endringer kan gjennomføres uten Stortingets godkjenning?»

Statsråd Erna Solberg: Vi er nå i en situasjon der det kommer svært mange asylsøkere til Norge. I 2001 søkte nærmere 15 000 personer om asyl i Norge. Det vil si en økning på rundt 7 000 personer fra 2000. Det ser ut til at det vil komme enda flere i år. Prognosene nå tilsier 18 000 asylsøkere.

Rundt 70 pst. av dem som søkte om asyl i Norge i fjor, kommer fra Sentral- og Øst-Europa, inkludert Russland og Ukraina. Ifølge Utlendingsdirektoratet er for tiden opptil 40 pst. av asylsøknadene åpenbart grunnløse og behandles etter forenklede prosedyrer.

Situasjonen er altså etter min mening dramatisk, og det er behov for å gjøre noe.

Når en person har fått avslag på en søknad om asyl, plikter vedkommende å forlate landet frivillig. Politiet skal etter utlendingsloven bare føre vedkommende ut med tvang dersom det er nødvendig.

I noen tilfeller blir utlendinger værende i landet til tross for at de er nektet tillatelse til å oppholde seg her. De aller fleste kan imidlertid reise frivillig. Dette gjelder for tiden et stort antall personer, som bor i de statlige mottakene. Sammenlignet med f.eks. Sverige har vi langt færre som reiser frivillig fra vårt land.

Jeg kan ikke se noen grunn til at disse personene skal ha et fullverdig tilbud i mottak. Jeg ønsker derfor å innføre en ordning så raskt som mulig der de som har fått avslag på søknaden om asyl, ikke får utbetalt pengereglementsytelser fra det tidspunkt vedtaket er endelig, og utreisefristen er løpt ut. Direktoratet er bedt om å komme med et forslag til hvordan dette skal kunne gjennomføres. Endringene skal markere et skille, men vi skal ta de nødvendige humanitære hensyn.

Jeg mener at slike endringer kan gjennomføres uten Stortingets godkjennelse.

Pengereglementet har aldri vært til behandling i Stortinget. Jeg tror nok mange er forbauset over at vi faktisk betaler ut penger til opphold til personer som oppholder seg ulovlig i Norge.

Når det gjelder de tilfeller der hjemlandets myndigheter setter betingelser for å ta tilbake egne borgere, er min mening at alle land har en forpliktelse til å ta imot egne borgere, selv om de ikke ønsker å returnere til sitt hjemland. Jeg mener derfor at det bør kunne være tema i forbindelse med den politiske dialogen med samarbeidsland, der dette kan være relevant.

Jeg vil for øvrig gjøre oppmerksom på at Stortinget tidligere, i St.meld. nr. 6 for 2000-2001, er informert om ønskeligheten av å se asyl- og returspørsmål i sammenheng med bistandspolitiske virkemidler. Ved behandlingen av denne var det ingen i Stortinget som hadde innvendinger til dette standpunktet.

Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret.

Statsråden sier at situasjonen er dramatisk, og at det er behov for å gjøre noe. Det er SV helt enig i. Derfor er vi forbauset over at statsråden velger en slik utspillspolitikk istedenfor å ta sakene opp med Stortinget og få klarert ut nødvendige tiltak. Jeg tror at Regjeringen er tjent med at det er så brei enighet som mulig om de tiltakene som nå kommer i gang.

Det er da også nødvendig at Stortinget blir kjent med at konsekvenser er utredet, og hvilke konsekvenser det er. Vi gikk ganske detaljrikt til verks på dette da vi behandlet stortingsmeldingen om asyl- og flyktningpolitikken i vår. Den omleggingen som er varslet nå, er en vesentlig større endring enn mange av de sakene som ble behandlet i forbindelse med stortingsmeldingen. Derfor mener vi at man burde ha brakt saken til Stortinget.

Når dette er sagt, vil jeg spørre om hvordan man har tenkt seg konsekvensene av dette, f.eks. når det dreier seg om kurdere med avslag. Jeg har i samtaler med statsrådens politiske rådgivere møtt en argumentasjon som går på at det er registrert ca. 1 400 bevegelser av kurdere eller andre personer med norske reisedokumenter, som har reist inn i Irak, og at det skal være en slags type generell begrunnelse for at det ikke er farlig å reise inn. Vet statsråden at det er de samme personene som nå blir nektet livsopphold, som har brukt norske reisedokumenter og reist til hjemlandet?

Statsråd Erna Solberg: La meg først få lov til å understreke at vi har to typer personer når det gjelder frivillig retur. Vi har den typen personer som ganske enkelt kan returneres av oss, også tvangsmessig, men som fortsatt blir her til politiet kommer og henter dem. Det er eksepsjonelt for Norge at nesten ingen reiser herfra på frivillig grunnlag, men at vi altså må bruke politiet til å sende ut absolutt alle.

Så er det en gruppe personer som er i Norge som kan sendes tilbake, eller som frivillig kan reise tilbake, men som vi ikke klarer å returnere med tvang i det hele tatt. Av den gruppen er en del bosatt. En del av de personene har arbeidstillatelse og er i jobb. Jeg er enig i at man sannsynligvis må differensiere mellom disse to gruppene i begynnelsen. Mitt viktigste formål er at vi skal få flere til å reise frivillig av dem som greit kan reise frivillig. Og det at de ikke mottar penger lenger, vil være det viktigste signalet for å si at nå er det faktisk slutt på den tiden du kan være i Norge og bruke vårt asylinstitutt til å være her. Det vi vil gjøre, er å knytte dette sammen med det såkalte nye mottakskonseptet som nå er under utarbeiding, hvor de som har fått et avslag, skal i særlige mottak, hvor man ikke vil ha egenhusholdning, men faktisk matservering, slik at de pengemessige ytelsene stoppes, men at det fremdeles vil tas hensyn til at man skal kunne overleve.

Karin Andersen (SV): Jeg hører hva statsråden sier nå, og det er litt leit at man ikke fikk slik informasjon da disse utspillene kom, og at man ikke klarerte dette på forhånd, før man gikk ut med det, for dette skaper stor usikkerhet. Det er som sagt ingen uenighet om prinsippet om at når man har fått et avslag, skal man reise. Det kan også godt tenkes at norske myndigheter må bruke langt tøffere virkemidler enn i dag. Men det er klart det brer seg en stor uro, ikke minst for hvordan det vil slå ut i forhold til uønsket kriminalitet hvis man tar penger fra folk, som da vil stå igjen uten mulighet til å forsørge seg selv.

Men så til det siste punktet, der statsråden også har foreslått at man nå skal begynne å bruke bistandsmidler for å få sendt asylsøkere hjem. Jeg må si at for SVs del regnet vi med at merknaden i stortingsmeldingen dreide seg om bruken av ODA-godkjente midler, som SV har reservert seg mot i lang tid. Kan statsråden avkrefte at det er det som er temaet i stortingsmeldingen, og at man i stortingsmeldingen signaliserte å gå langt utover dette?

Statsråd Erna Solberg: Det som står i den stortingsmeldingen, som SV ikke har hatt noen bemerkninger til, er at det er ønskelig å se asyl- og returspørsmålet i sammenheng med utenriks- og bistandspolitiske virkemidler. Formålet med å se politikkområdene i sammenheng er å få styrket samarbeidet med opphavs- og transittlandene, både med sikte på å motvirke migrasjon og å legge til rette for større vilje i disse landene til å motta egne borgere som ikke har fått tillatelse til å oppholde seg i Norge. Det er ikke noe annet enn det jeg har sagt. Jeg har sagt at vi skal bruke de utenrikspolitiske mulighetene vi har, til å skaffe oss returavtaler med land.

Det er for øyeblikket fem land vi kunne trengt returavtale med. Tre land for å returnere egne borgere, det er spørsmål om Somalia, Etiopia og Eritrea. Og så er det spørsmålet knyttet til transitt/retur av personer fra Nord-Irak, enten over Syria eller over Tyrkia. De områdene må vi få satt i fokus så vi kan få en diskusjon. Jeg har ikke sagt at vi skal tvinge land eller ta fra land bistandsmidlene, men det er altså et element her, og dette elementet må også kunne knyttes inn i de dialogene av utenrikspolitisk betydning man har med landene. Dette ble altså lagt frem for Stortinget i 2000, og det var da ingen innvendinger mot det.