Åslaug Haga (Sp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utviklingsministeren:

«Den kommende FN-konferansen om finansiering for utvikling kan vise seg å bli resultatløs i den forstand at man ikke vil komme et eneste skritt nærmere en praktisk oppfølging av FNs milleniumserklæring om å halvere den mest ekstreme fattigdommen innen 2015.

Hva vil statsråden gjøre i ukene framover for å sikre at konferansen munner ut i et mer forpliktende dokument enn det som er framforhandlet til nå?»

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Det faktum at statsministeren, i tillegg til meg selv, skal delta på FN-konferansen om finansiering for utvikling i Monterrey, reflekterer den betydning Regjeringen tillegger konferansen.

Dette blir den første anledning til å drøfte oppfølgingen av tusenårsmålene på politisk toppnivå. Samtidig blir det den første anledningen til en samlet gjennomgang av alle former for utviklingsfinansiering, nasjonal så vel som internasjonal, offentlig så vel som privat. Dette er en nyttig påminnelse om at utvikling dreier seg om langt mer enn bistand. Det må være konsekvens og sammenheng i vår samlede politikk, slik at den på alle områder støtter opp under utvikling og fattigdomsbekjempelse.

Jeg er enig med representanten Haga i at dokumentet er bra, men ikke bra nok. Det er bra i den forstand at det tar millenniumsmålene med fattigdomsbekjempelse i sentrum som utgangspunkt og ledetråd, og det tilrettelegger virkemidler. Likevel er det langt igjen når det gjelder konkrete forpliktelser for de rike landene.

Forberedelsesprosessen har bidratt til at det multilaterale systemet har tallfestet hva det vil koste å oppnå tusenårsmålene om fattigdomsbekjempelse. Zedillo-panelet har beregnet at bistanden må økes med ca. 50 milliarder dollar årlig, en dobling i forhold til nivået i dag. Verdensbanken og IMF har fremlagt beregninger som støtter opp under dette. Dette vil tvinge oss til å bli mer konkrete når vi drøfter tusenårsmålene, både i Monterrey og i fortsettelsen.

Dokumentet er langt fra bra nok når det gjelder nettopp behovet for opptrapping av bistand, enten i konkrete tall og/eller til 0,7 pst. av BNI. Selve dokumentet er det nok vanskelig å få gjort noe med. Det jobber vi nå med å se på. Det reflekterer den enighet det var mulig å oppnå mellom nesten 200 land. Nå arbeider vi for å finne andre måter å få på plass større forpliktelser på. Det dreier seg om konkrete tall, slik finansministeren i Storbritannia, Gordon Brown, har tatt til orde for – han har foreslått en «Marshall-plan» på 50 milliarder US dollar, og få land til å forplikte seg til det, eller tidstabeller for når landene mener de vil oppfylle 0,7 pst.-målsettingen. EU har en prosess gående, og EUs utviklingskomite, utviklingsministrene, arbeider aktivt med dette. G-7-landene har stadig oftere utviklingspolitikk på sin dagsorden, men har hittil ikke tatt et tilsvarende ansvar på finansieringssiden.

Norge tok derfor initiativ til en konferanse i Washington den 19. og 20. februar, hvor hovedformålet nettopp var å rette søkelyset mot behovet for å komme lenger enn konsensusdokumentet til Monterrey. På konferansen utfordret vi bl.a. den amerikanske finansminister på nettopp dette området.

I ukene fram mot konferansen vil jeg ta nær kontakt bl.a. med FN-sekretariatet, med Mexico, med Utstein-landene, som er nære allierte, og de nordiske landene for at vi sammen skal bidra til å sikre at konferansen gir mer forpliktende resultater enn det som ligger i konsensusdokumentet. Jeg vil altså ta disse kontaktene nå for å se hva vi kan gjøre for å få til mer forpliktelser fra de rike landenes side.

Vi ser på konferansen som en milepæl, og absolutt ikke som en sluttstrek.

Åslaug Haga (Sp): Jeg setter pris på det engasjementet som jeg vet utviklingsministeren har i denne saken, og som hun også har gitt uttrykk for nå. Men i debatten om utenriksministerens redegjørelse gjorde dessverre statsministeren det klart at han ikke vil arbeide for en internasjonal skatt på valutatransaksjoner. Det er trist, ikke minst fordi dette er et tema i EU i disse dager. En kan sjølsagt som en alternativ finansieringskilde for internasjonale organisasjoner tenke seg andre former for internasjonal skattlegging.

Mitt spørsmål til bistandsministeren blir om hun ser at internasjonal skattlegging er et av alternativene for å finansiere internasjonale organisasjoner og deres virksomhet. I tilfellet hun svarer at hun ser dette som en mulighet, hvilke initiativer vil hun da ta?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg vil gjerne minne representanten Haga om at jeg er utviklingsminister og ikke bistandsminister. Det illustrerer vel nettopp dette spørsmålet om skatt på valutatransaksjoner, som jo også kan ses som et utviklingsrelatert spørsmål.

Opprinnelsen til dette spørsmålet fra representanten Haga er at man skal prøve å få til konkrete resultater i Monterrey – resultater som kan drive prosessen i riktig retning, og resultater som det kan bli oppslutning om. Slik vi leser forhandlingssituasjonen, er verken situasjonen i EU eller situasjonen blant OECD-land slik at det er noen som helst sjanse for en konsensus om en internasjonal skatt på valutatransaksjoner.

De uttrykk vi har brukt tidligere i denne sammenheng, har vært at det er verdt å vurdere. Det vet jeg at sentrumsregjeringen gjorde, og det har også vært denne typen formuleringer man har brukt i Stortinget. Men slik debatten nå går i EU og internasjonalt, er nok dette et spørsmål som i tilfelle ligger svært langt ut i tid, og det er ikke et spørsmål som vil føre til noen som helst konkrete resultater i forhold til Monterrey. Derfor er mitt svar at ja, det kan på sikt kanskje være et alternativ dersom det er mulig å finne løsninger på en god del vanskelige spørsmål knyttet til operasjonaliseringen av et slikt konsept. Det arbeidet har ikke vært tilstrekkelig gjennomført, og det er heller ikke – tror jeg – mulighet nå for at man kan få noen større oppslutning om denne type forslag.

Det er andre typer forslag på nye og kreative finansieringsmekanismer som er nevnt i Monterrey-dokumentet, men som heller ikke der har fått oppslutning. Det er blant de spørsmål som jeg tror blir gjenstand for ganske stor diskusjon i Monterrey, men som man også vil trenge mye tid på å bearbeide. Det gjelder f.eks. spørsmålet om «special drawing rights» for IMF, som George Soros står bak.

Åslaug Haga (Sp): Jeg er i hvert fall glad for at utviklingsministeren ikke avviser internasjonal skattlegging som virkemiddel, sjøl om statsministeren var ekstremt avvisende når det gjelder skatt på valutatransaksjoner.

Men bare for å få litt helhet i hvordan prosessen har gått fram til dette dokumentet som utviklingsministeren og jeg er enige om er for lite forpliktende: Jeg vil gjerne vite hvilke initiativ som er tatt fra norsk side under forhandlingene om sluttdokumentet for å sikre et mer forpliktende dokument, og om det også er mulig å si noe om hvorfor en ikke har fått gjennomslag for disse eventuelle forslagene.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Norge har vært blant de landene som har vært mest aktive i å forsøke å få til forpliktende formuleringer på dette feltet.

La meg si at bildet ikke er helt dystert, fordi det er et ganske enestående dokument når det gjelder konsensus om hva som må til for å skape utvikling i fattige land, og hva som må til for å realisere tusenårsmålene når det gjelder handel, investeringer, godt styresett osv. Men det svikter når det gjelder spørsmålet om ressurser. Der svikter det skikkelig, og det reflekterer nok dessverre den politiske situasjonen i mange av G-7-landene og de rike OECD-landene, hvor man bare har knyttet seg til den tradisjonelle FN-formuleringen om 0,7 pst. uten tidsramme og med «as agreed» som formulering. Som også representanten Haga er kjent med – tror jeg – har USA aldri sluttet seg til denne forpliktelsen. Dermed er vi i den politiske situasjonen at land ikke ønsker å gå lenger, men vi skal prøve å utnytte det momentum som er i Monterrey, for å prøve å se om det er mulig å komme videre og komme med tallmessige forpliktelser.