John I. Alvheim (FrP): Jeg har følgende spørsmål til den ærede helseminister:

«Norge har over særdeles lang tid hatt dårlige behandlingstilbud til unge mennesker med spiseforstyrrelser. Modum Bads Nervesanatorium, som har en spesialenhet for spiseforstyrrelser, opplyser at de ikke kan ta imot de dårligste pasientene.

Vil statsråden sørge for at avdelingen ved Modum Bads Nervesanatorium, en av de få spesialavdelinger vi har, får ressurser til også å ta imot de alvorligste tilfellene av spiseforstyrrelser, da disse er i en livstruende situasjon?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først gi representanten Alvheim rett i at behandlingstilbudet til unge mennesker med spiseforstyrrelser ikke er godt nok mange steder i landet. Av den grunn fikk jeg utarbeidet en egen strategiplan mot spiseforstyrrelser i min forrige periode som helseminister. Jeg legger vekt på at denne blir fulgt opp. Blant annet er de regionale helseforetakene bedt spesielt om å følge opp strategiplanen innen spesialisthelsetjenestene. Selv om situasjonen i dag er at det gis behandling til mennesker med spiseforstyrrelser ved alle poliklinikker i psykisk helsevern, både for voksne og for barn, er det behov for ytterligere å styrke tilbudet.

Behandlingstilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser ved Modum Bads Nervesanatorium er blitt prioritert. I 1999 ble dette behandlingstilbudet styrket med 4 mill. kr for å utvide kapasiteten med sju plasser. Denne styrkingen ble økt med 1,8 mill. kr i 2000 og er siden videreført.

Det er viktig at personer med alvorlige somatiske komplikasjoner får behandling for spiseforstyrrelser ved en avdeling som har tilknytning til et somatisk sykehus. Begrensningene som gjelder behandling av mennesker med alvorlige spiseforstyrrelser ved Modum Bad, skyldes først og fremst lang avstand til somatisk sykehus. I tillegg er behandlingsprogrammet der gruppebasert og faglig vurdert som lite egnet til de svært undervektige pasientene. Departementet er ikke kjent med at institusjonen ønsker å utvide behandlingstilbudet til de alvorligste tilfellene av spiseforstyrrelser, slik det er antydet i spørsmålet.

Jeg vil imidlertid vektlegge at det innenfor det samlede behandlingsapparatet i landet skal bygges opp et tilstrekkelig og godt tilbud til dem som er alvorlig syke av spiseforstyrrelser. Dette arbeidet har prioritet.

I forbindelse med strategiplanen mot spiseforstyrrelser bygges det flere steder i landet opp spesialiserte tilbud til pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. La meg nevne et par eksempler: Ved psykiatrisk klinikk ved Haukeland Sykehus er det fra november i fjor opprettet en spesialenhet for de mest behandlingskrevende pasientene med spiseforstyrrelser. Målgruppen er de over 18 år. Enheten vil starte opp med fire senger, men planlegger en utvidelse til fem senger. De planlegger å utvide det dagtilbudet de har i dag for to–tre pasienter, til å gjelde ti–tolv pasienter. Det er bevilget 7 mill. øremerkede kr til dette for 2002.

I tillegg til Haukeland Sykehus har Helseregion Midt-Norge opprettet et regionalt fagteam for spiseforstyrrelser fra 1. september i fjor. Dette er første skritt i etablering av en spesialenhet for pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. Pr. 1. februar 2002 har de fire plasser ved sykehuset i Levanger. Dette behandlingstilbudet er de i ferd med å videreutvikle.

Jeg vil også peke på at gjennom prosjektet for kjøp av tjenester i utlandet er mennesker som lider av alvorlige spiseforstyrrelser, en prioritert gruppe. Gjennom et eget prosjekt i denne forbindelse fikk 28 pasienter med alvorlige lidelser behandling i utlandet i 2001. Dette prosjektet er også viktig for å bidra til kompetanseoverføring til Norge. Innenfor rammen av en samarbeidsavtale mellom Norge og Frankrike tar vi nå sikte på å utarbeide et program for utveksling og utdanning av personell.

Jeg vet at det fremdeles gjenstår en god del før vi har et godt behandlingstilbud til denne gruppen, og jeg ser det som svært viktig å prioritere dette i tråd med strategiplanen. Samtidig vil jeg peke på at vi har en del utfordringer også når det gjelder det forebyggende arbeidet, slik at færrest mulig kommer i en situasjon som gjør at de utvikler en alvorlig spiseforstyrrelse.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker helseministeren for svaret. Det var interessant å høre om samarbeidet med Frankrike.

En spesialavdeling, uansett hvilken disiplin, som ikke kan ta imot de mest alvorlige tilfellene – og i denne sammenheng pasienter med langt fremskreden bulimi og anoreksi – bør etter min mening ikke få opprettholde betegnelsen «spesialavdeling».

Vi har i Norge i dag mellom 300 og 500 unge mennesker helt ned i 12-årsalderen som har alvorlige spiseforstyrrelser som bulimi og anoreksi, og som har store problemer med å få behandling. Ofte er løsningen akuttinnleggelser i somatiske sykehus for sondefôring og så tilbakeføring til hjemmet uten adekvat psykiatrisk oppfølging.

Jeg er også kjent med at det skal etableres et senter ved Haukeland Sykehus. Jeg mener jeg hørte at helseministeren nå sa at det var for pasienter over 18 år – det er mulig jeg hørte feil, jeg vil gjerne ha det bekreftet – men hva med de pasientene som er langt yngre enn 18 år, noen er bare 12-13 år? Vil den nye avdelingen ved Haukeland Sykehus også være i stand til å ta imot disse pasientene?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig i at de spesialavdelingene som er rettet inn mot de tyngste og de mest alvorlige tilfellene, må ha den nødvendige tilknytning til somatisk helsetjeneste, for det er helt nødvendig å ha et tett samspill mellom psykiatri og somatikk. Det betyr ikke at vi ikke trenger andre typer tilbud, à la det som er etablert, med tilslutning fra Stortinget, ved Modum Bad.

Det er ingen tvil om at tilbudet ved Modum Bad fyller et betydelig behov. De kunne ha tatt inn langt flere enn det de faktisk gjør. Så her tror jeg en må se det slik at det ene ikke kan utelukke det andre. Jeg vil arbeide for at vi skal få en generell styrking av dette, og at tilbudene også blir målrettet inn mot yngre aldersgrupper enn de som er over 18 år.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker igjen for svaret.

Jeg tror at dette er en sak som må prioriteres ganske høyt. Det har for så vidt denne regjeringen så langt gjort, og også den tidligere Bondevik-regjeringen. Men vi er på langt nær kommet til målet.

Når vi opererer med spesialavdelinger som eksempelvis den på Modum Bad, og man får til svar at disse pasientene er for dårlige til å bli tatt imot der, er det noe som skurrer hos meg. Man trenger ikke å ha fysisk tilknytning til et somatisk sykehus. Når det gjelder Modum Bad, vil løsningen være å tilføre sykehuset ressurser, altså personalressurser, som også er i stand til å ivareta dette med kunstig ernæring og tvangsernæring av disse pasientene, samtidig som de er under psykiatrisk behandling.

Mitt siste spørsmål er: Vil helseministeren igjen ta kontakt med Modum Bad og spørre om de kan vurdere å påta seg disse tunge pasientene hvis de får tilstrekkelig med ressurser, som personell og spesialpersonell?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har vært i kontakt med ledelsen ved Modum Bad, og deres vurdering er at det ikke vil være faglig forsvarlig for dem å ta imot pasienter som trenger tjenester i grenselandet mellom psykiatri og somatikk. Det synes jeg at jeg må forholde meg til.

Dersom Modum Bad skulle søke om en utvidelse av sine tjenester, ville vi selvfølgelig behandle søknaden med velvilje. Vi har stor tro på det behandlingsopplegget som man generelt har ved Modum Bad. Men foreløpig har de altså ikke ønsket eller søkt om en slik utvidelse.