Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Ågot Valle til miljøvernministeren, vil bli tatt opp av representanten Hallgeir H. Langeland og vil bli besvart av helseministeren som rette vedkommende.

Hallgeir H. Langeland (SV): «Euratomdirektivet åpner for at radioaktivt avfall kan blandes inn i forbruksvarer. Direktivet ble vedtatt uten at dette faktum ble synliggjort overfor Stortinget. Tall fra irskekysten viser overhyppighet av leukemi, sannsynligvis på grunn av avfall fra Sellafield. Statsråden» – altså Børge Brende, ikkje Høybråten – «har frontet Sellafield-saka på grunn av miljøkonsekvensene. Radioaktivt avfall i forbruksvarer kan føre til alvorlige konsekvenser for miljø og helse.

Vil statsråden ta initiativet til å stoppe produkter med atomavfall?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Norge deltar ikke i EURATOM-samarbeidet. Vi er derfor ikke bundet til å gjennomføre bestemmelsene i EURATOM-direktiv 96/29. Direktivet er ikke vedtatt i Norge eller innarbeidet i norsk lov. Varer som er produsert i overensstemmelse med direktivet, er imidlertid omfattet av EØS-avtalens regler om fri bevegelighet av varer. Direktivet bygger på internasjonalt anerkjente grunnprinsipper og er innskjerpende i forhold til tidligere direktiver.

Jeg vil opplyse at EURATOM-direktiv 96/29 fastsetter grunnleggende sikkerhetsstandarder for vern av arbeidstakere og befolkningen mot ioniserende stråling. Direktivet er en oppdatert sikkerhetsstandard som erstatter en rekke tidligere direktiver. I EU er direktivet gjennomført i medlemsstatene for å harmonisere strålevernlovgivningen.

EURATOM-direktivet fastsetter at medlemsstatene skal kreve forhåndstillatelse for bl.a. forsettlig tilsetning av radioaktive stoffer ved produksjon og fremstilling av forbruksvarer og import og eksport av slike varer. Ett av grunnprinsippene i all internasjonal strålevernsforvaltning er at enhver bruk av stråling skal være berettiget, eller med andre ord rettferdiggjort. Det innebærer at det må kunne dokumenteres en netto nytteverdi for å ta i bruk strålekilder. Dette prinsippet kommer til uttrykk i direktivets artikkel 6. Bevisst tilsetning av radioaktive stoffer til et produkt er kun aktuelt der man ønsker å gjøre bruk av stoffets radioaktive egenskaper. Det gjelder f.eks. ved produksjon av røykvarslere, lysindikasjon på varselskilter og kompassnåler og annet. Tilsetning i den hensikt å bli kvitt radioaktivt avfall er ikke berettiget, og det er derfor ikke tillatt.

Dersom det likevel skulle komme produkter som norske myndigheter anser som helseskadelige, vil strålevernsloven § 20 kunne anvendes. Den fastsetter:

«Statens strålevern kan nekte import eller omsetning av ethvert produkt eller stoff og enhver vare som kan medføre en helse- eller miljørisiko på grunn av stråling, forutsatt at dette ikke strider mot internasjonale avtaler som Norge er tilsluttet.»

Dette innebærer at vi kan nekte import eller omsetning såfremt det skjer i henhold til de regler som er avtalt innen EØS-samarbeidet. EØS-avtalens artikkel 13 gir som kjent bl.a. adgang til å forby helseskadelige produkter ut fra hensynet til menneskers og dyrs liv og helse.

Statens strålevern opplyser at norsk kontroll og forebyggende arbeid for å møte disse problemene skjer ved egenkontroll, grensekontroll og et utstrakt internasjonalt varslingssystem.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg har tidlegare spurt helseministeren om denne problematikken, i juni 1999, og noko av svaret den gong liknar på det me fekk i dag – ikkje minst dette med at ein ikkje treng å implementera det. I si tid då dette var oppe, var det veldig lite debatt om det i Stortinget.

• 1. Er det aktuelt for statsråden, ut frå dei opplysningane eg sit med, og som statsråden sjølv legg fram, å gå ein ny runde med Stortinget om dette?

• 2. Ser statsråden det slik at føre var-prinsippet her blir følgt, i og med at det faktisk er eit land – Storbritannia, der Sellafield ligg – som ikkje har implementert dette direktivet?

• 3. Er det sånn å forstå at statsråden er budd på å forby import av slike varer? Slik tolkar eg ham.

Eg takkar for svaret – det gløymde eg å seia.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Når det gjelder forholdet til Stortinget – siden det også har vært oppe i den offentlige debatt i dag – la meg bare slå kort og enkelt fast at de opplysninger jeg har gitt i dag, er i samsvar med de opplysninger jeg gav i mitt svar til Hallgeir H. Langeland 2. juni 1999, og som også fremgår av proposisjonen som ble fremmet for Stortinget 18. juni samme år.

Hele poenget med strålevernsloven er å forebygge skadelige virkninger av stråling på menneskers helse. Lovens grunnleggende forsvarlighetskrav fastslår at enhver import, omsetning, bruk eller håndtering av strålekilder skal være forsvarlig, og forsvarlighetskravet innebærer at dersom stråling skal anvendes i et produkt, skal dette være berettiget. Jeg nevnte noen eksempler på produkter hvor det kan være berettiget. Men det skal altså grunngis at bruken av stråling har en nytteverdi i produktet.

Det er ikke bare slik at myndighetene har en rett til å nekte import og omsetning av enhver vare som kan medføre helse- og miljørisiko, men de har også en plikt til å vurdere dette når de spørsmålene blir reist. Jeg mener at den norske lovgivningen gir anledning til å praktisere et føre var-prinsipp.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg vil gjenta det eg sa om Storbritannia, så får statsråden anledning til å svara på det. Eg må berre få seia at slik eg tolkar statsråden, så meiner han at ein har så god oversikt over denne problematikken at dersom det skulle bli aktuelt, blir det forbod mot import. Det vurderer ein då i kvart enkelt tilfelle. Slik tolkar eg han.

Då blir oppfølgingsspørsmålet: Er det mogleg å ha ein slik kontroll når ein veit kor mange produkt ein her i prinsippet snakkar om?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Når det gjelder Storbritannias holdning til dette direktivet, har jeg fått opplyst fra britiske myndigheter at de har implementert direktivet, med unntak av dette punktet, men at de også har til hensikt å implementere dette – så jeg tror at vi foreløpig ikke skal gjøre det til et stort politisk poeng i den norske debatten.

Når det så gjelder den norske lovgivningen, har vi altså en hjemmel for å nekte import eller omsetning av produkter som er helseskadelige. Det er min politiske holdning at vi skal bruke den hjemmelen innenfor rammen av de internasjonale forpliktelser vi har i EØS-avtalen.

Når det gjelder overvåkning og kontroll, vil jeg minne om at markedet i seg selv er meget effektfullt når det gjelder å reagere i forhold til helseskadelige produkter. I tillegg har Strålevernet kontrollmekanismer knyttet til egenkontroll og grensekontroll og et utstrakt varslingssamarbeid med internasjonale organer.