Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten André Kvakkestad til utdannings- og forskningsministeren, vil bli besvart av helseministeren som rette vedkommende.

André Kvakkestad (FrP): Jeg ønsker å stille statsråden følgende spørsmål:

«Stortinget har ønsket å lette konvertering av utenlandsk utdanning til tilsvarende godkjent norsk utdanning. Det er også Stortingets ønske at en kan bygge videre på utdanninger for å skaffe seg fullverdig kompetanse uten å måtte starte helt på nytt igjen. Mensendieckterapeuter fra Nederland har tidligere fått godkjennelse som fysioterapeuter dersom de har tatt ekstra fag i tillegg.

Hvorfor er denne praksis nå endret?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Innledningsvis vil jeg presisere at autorisasjonsordningen for helsepersonell har som formål å bidra til sikkerhet for pasienter og til kvalitet i helsetjenesten samt til tillit til helsepersonell og helsetjeneste. Det er derfor et grunnleggende vilkår for å få autorisasjon som helsepersonell at søker bl.a. har gjennomgått utdanning som fyller de gjeldende faglige krav.

Helsepersonelloven regulerer 27 forskjellige helsepersonellgrupper som kan få autorisasjon. Mensendieckterapeuter er ikke en autorisert gruppe i Norge, og yrkestittelen er derfor heller ikke beskyttet. Dette innebærer at en person med mensendieckutdanning kan utøve yrket og kalle seg mensendieckgymnast i Norge uten å søke om autorisasjon eller lisens. Det vil være arbeidsgiver i helsetjenesten i Norge som avgjør om det vil være behov for å tilsette personer med slik utdanning.

Etter det jeg har fått opplyst, kvalifiserer ikke den nederlandske mensendieckutdanningen til autorisasjon som fysioterapeut i Nederland. Av denne grunn kommer heller ikke rådsdirektiv 89/48/EØF om gjensidig anerkjennelse av vitnemål til anvendelse ved søknad om autorisasjon som fysioterapeut i Norge. Norsk mensendieckutdanning følger imidlertid samme rammeplan som fysioterapiutdanningen, og begge kvalifiserer for autorisasjon som fysioterapeut i Norge.

Den tidligere praksis som representanten Kvakkestad viser til, ligger mange år tilbake i tid. Senere har kravene til utdanning som fysioterapeut vært endret en rekke ganger, både i EU og i Norge.

Vurderingstemaet ved godkjenning av søkere med utenlandsk utdanning er hvorvidt den utenlandske utdanningen er jevngod med tilsvarende norsk utdanning, eller om søker på annen måte kan godtgjøre å ha den nødvendige kyndighet. Både Statens autorisasjonskontor for helsepersonell og klageinstansen Statens helsepersonellnemnd avslo i desember 2001 en konkret søknad fra en person med nederlandsk såkalt cesar-utdanning, som i Nederland er likestilt med mensendieckutdanningen. Avslagene var basert på en grundig vurdering fra Høyskolen i Oslo av den nederlandske utdanningen og var bl.a. begrunnet med at utdanningen har mange, og også vesentlige, mangler i forhold til norsk mensendieck- eller fysioterapiutdanning. Høyskolen kunne derfor ikke anse den nederlandske mensendieckutdanningen som jevngod med den norske mensendieck- eller fysioterapiutdanningen. Det ble også lagt vekt på at klagers utdanning ikke kvalifiserer til autorisasjon som fysioterapeut i Nederland.

Etter min vurdering virker norske helsemyndigheters vurdering av den nederlandske mensendickutdanningen som rimelig ettersom den heller ikke fører til autorisasjon som fysioterapeut i hjemlandet Nederland.

La meg for øvrig si at jeg generelt er opptatt av å bidra til forenklinger i godkjenningsordningene på dette feltet. Jeg vil derfor ta initiativ til en gjennomgang av hele godkjenningsordningen med sikte på en størst mulig grad av forenkling innenfor det regelverket vi har, og om nødvendig komme til Stortinget med forslag til lovendringer for å bidra til ytterligere forenkling.

André Kvakkestad (FrP): Jeg vil takke statsråden for svaret. Men det som var utgangspunktet for spørsmålet, var ikke bare om den nåværende utdanningen som vedkommende har, skal godkjennes, men om vedkommende også kan få mulighet til å ta en tilleggsutdanning i stedet for å starte helt på nytt. Det har jeg forstått at man ikke ønsker å gjøre noe med.

For øvrig er det verdt å merke seg at Høyskolen i Oslo gav to svar på spørsmålet om dette bør godkjennes – et ja og et nei. Avdelingen for helsefag og mensendieck- og fysioterapeututdanningen kom til den konklusjon at man burde godkjenne dette.

Ønsker statsråden å ta et initiativ for å fokusere mer på den tilleggsutdanningen man kan ta for å kvalifisere seg, fremfor å sette alle på skolebenken for å ta de samme fagene og de samme fagkombinasjoner som man allerede har tatt? For det kan da ikke være hensiktsmessig verken for økonomien, for skolekapasiteten eller for den enkelte dette gjelder?

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg for ordens skyld gjøre oppmerksom på at vi nå beveger oss inn i grenselandet over mot utdanningsministerens ansvarsområde. Jeg skal derfor avstå fra å komme med noen realitetsvurderinger av det spørsmålet som går på hvordan og på hvilket grunnlag man skal kunne bygge videre et utdanningsløp i Norge med en utdanning fra utlandet.

Den generelle ordningen er at det i utgangspunktet er utdanningsinstitusjonene selv som må vurdere den utenlandske utdanningen og hva den er verdt i forhold til det man eventuelt skal bygge videre på i Norge. Men la meg generelt si at vi er opptatt av å ha en god tilgang på helsepersonell i Norge, også med utenlandsk utdanning og opprinnelse. Det må skje på en ryddig måte, og det må skje på et godt faglig grunnlag.

Jeg vil konsekvent være på jakt etter forenklinger i administrasjonen og i regelverket når det gjelder dette, slik at vi kan få en smidig tilførsel, basert på forsvarlighet.

André Kvakkestad (FrP): Jeg kan være enig i at dette nærmest hører inn under utdannings- og forskningsministeren, og det var i og for seg den statsråden jeg ønsket å få svar fra. Det er litt underlig at helseministeren ikke så at dette lå i spørsmålet, hvor det står at «det er også Stortingets ønske at en kan bygge videre på utdanninger for å skaffe seg fullverdig kompetanse» osv. At Regjeringen da har valgt å la en annen statsråd svare, får jeg bare ta til etterretning.

Er det slik at helseministeren kunne tenke seg å ta et initiativ overfor utdannings- og forskningsministeren for å få en klarere politikk når det gjelder videreutdanning også for utenlandsutdanning, istedenfor at man må begynne fra scratch, begynne helt på nytt?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg skal ikke gå inn i noen polemikk med representanten Kvakkestad om hvem som svarer på hvilke spørsmål. Men det konkrete spørsmålet som representanten Kvakkestad har stilt, er knyttet til godkjenning som fysioterapeut i Norge, og det er vitterlig helseministerens ansvar. Derfor ble de to statsrådene enige om denne arbeidsdelingen.

Jeg er klar over at det i premissene for spørsmålet ligger opplysninger som er knyttet til utdanningssektoren. Fra Helsedepartementets side har vi en god dialog med Utdannings- og forskningsdepartementet om disse spørsmålene. Vi er opptatt av at det skal være en sammenheng mellom det utdanningssektoren gjør, og det helsesektoren gjør, i forhold til hvordan vi verdsetter utenlandsutdanning. Dette vil jeg få lov til å komme tilbake til.

Presidenten: Vi går da til spørsmål 2.

Dette spørsmålet, fra representanten Marit Nybakk til utenriksministeren, vil bli besvart av utviklingsministeren på vegne av utenriksministeren.