Per Steinar Osmundnes (KrF): «Det har i den seinare tida vore stilt spørsmål knytte til framtidig fordeling av bistanden i det krigsramma Afghanistan. Pressa har referert til ein forskingsrapport frå Chr. Michelsens Institutt som åtvarar mot ei massiv innsprøyting av midlar til gjenoppbygging av landet etter 20 år med krig og naturkatastrofar.

Kva vil statsråden gjere for å rette inn bistanden slik at han er formålstenleg og ikkje undergrev sjansen for stabil og god utvikling i Afghanistan?»

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Regjeringen legger vekt på at bistanden til Afghanistan bygger opp om den politiske prosessen og fredsarbeidet.

Rapporten fra Chr. Michelsens Institutt, som var bestilt av Utenriksdepartementet, er et viktig bidrag til planleggingen av norsk støtte, og den påpeker et helt sentralt anliggende. Den peker på viktige problemstillinger som vi kjenner fra f.eks. Øst-Timor og krisen der.

Regjeringen tar ikke sikte på å gå inn med bilateral stat til stat-bistand i den nåværende situasjonen. Det ville legge et altfor stort beslag på den afghanske kapasiteten. Foruten bruk av multilaterale kanaler, dvs. FN og det internasjonale banksystemet, vil vi bygge videre på tidligere innsats gjennom frivillige organisasjoner, bl.a. Kirkens Nødhjelp, Afghanistankomiteen og Røde Kors.

Under det nylig avholdte Tokyo-møtet om gjenoppbygging av Afghanistan ble det gitt løfter om i alt 1,8 milliarder dollar for 2002.

Det afghanske interimsstyret har svært begrenset kapasitet. Menneskelige ressurser i Afghanistan er dessuten utarmet, institusjonene er i oppløsning, og økonomien er fragmentert. På grunn av denne begrensede kapasiteten til afghanske myndigheter vil giverkoordinering være helt avgjørende. Samtidig er det også nødvendig å sikre afghansk eierskap og ledelse i gjenoppbyggingsarbeidet. Det er en veldig nær sammenheng mellom koordinering og afghansk eierskap.

Regjeringen vil benytte Norges formannskap i Afghanistan Support Group til å arbeide for at bistanden blir så effektiv som mulig og i samsvar med afghanernes behov. Vi vil også arbeide for å fremme tett koordinering på giverlandsiden – blant FN-organisasjoner, de multilaterale utviklingsbankene, bilaterale aktører og andre aktører, som de frivillige organisasjonene.

Det skal opprettes et felles giverfond for gjenoppbygging av Afghanistan. Et fond vil støtte opp om koordineringen og forenkle oppfølgingen av bistanden for afghanerne. Dette håper vi vil medføre at kapasitetsproblemene på afghansk side vil kunne håndteres. Fondet for gjenoppbygging skal administreres av Verdensbanken i samarbeid med FNs utviklingsprogram, UNDP, Den islamske utviklingsbanken og Asiabanken.

Tørke over to tiår med konflikter har ført til en prekær humanitær situasjon. Det vil være nødvendig å fortsette med humanitær bistand parallelt med mer langsiktige utviklingstiltak og direkte støtte til den midlertidige administrasjonen.

Det vil fra norsk side bli lagt vekt på å se humanitær bistand i nær sammenheng med freds- og forsoningstiltak, menneskerettigheter og langsiktig utvikling. Av spesifikke tiltak vil vi bl.a. vurdere støtte til administrasjonen, mine-relaterte tiltak, repatriering og reintegrering av flyktninger. Sosiale sektorer, særlig jenters utdanning og menneskerettigheter, vil også bli prioritert. Andre aktuelle prosjekter vil fokusere på vannressursforvaltning og matvaresikkerhet.

Per Steinar Osmundnes (KrF): Eg takkar statsråden for eit tillitvekkjande svar.

Det er av fleire, no òg av statsråden sjølv, blitt påpeikt at det einaste som på sikt kan kontrollere og erstatte krigsherrane i Afghanistan, er ei styrking av nasjonale institusjonar. Alternativet er at ein framleis har ein dominans av krigsherrar innanfor ein føderal stat, delt etter etniske og religiøse skiljeliner. Ein av dei farane ein står overfor i dag, er at dei rike landa i verda berre vil gi nødhjelp og kortsiktig bistand. Ei nasjonal løysing derimot krev eit langsiktig perspektiv og ei oppretthalding av engasjementet frå gjevarlanda si side utover den kortsiktige og nødvendige nødhjelpa. Det blir såleis heilt avgjerande at den internasjonale bistanden over ein lengre periode må understøtte dei nasjonale krafttiltaka.

Problemet i dag er at OECD-landa gir stadig mindre pengar i bistand, og den er no den lågaste på 30 år. Kan statsråden og Noreg påverke OECD-landa til å gi meir i langsiktig bistand og dermed snu denne negative trenden, slik at land som Afghanistan får ein enklare overgang frå kortsiktig u-hjelp til langsiktig nasjonal utvikling?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Representanten Osmundnes" resonnement holder skikkelig. Det er et resonnement som vi i Regjeringen fullt ut deler, både betydningen av å styrke de nasjonale institusjonene og at det er forutsetningen for å få til en overgang og en stabilitet mot en langsiktig og bærekraftig utvikling for Afghanistan.

Vi i Regjeringen er også enig i betydningen av å satse på langsiktige tiltak. Det er alltid et ønske fra mange givere om å være med på kortsiktig humanitær krisehjelp, med flagget til topps og høy sigarføring – omtrent. Samtidig glemmer man at de langsiktige tiltakene må på plass. Det er ikke fullt så attraktivt å reklamere for det. Men i denne situasjonen har vi sett at selv om vi ønsker oss en bedre giverkoordinering enn det vi hittil har hatt, er det likevel slik at den giverkonferansen som ble avholdt i Tokyo, synliggjorde at mange land nå stiller opp med gjenoppbyggingsbistand og med langsiktig bistand. Så vi har faktisk en situasjon som innebærer at mange giverland har skjønt poenget. Vi får håpe at det også kommer penger, for løftene er gitt, også løftene om gjenoppbyggingsbistand og langsiktig hjelp. Men det gjenstår alltid å se om pengene kommer til rett tid. Der er det mange som ikke har noen grunn til å slå seg på brystet, og der ønsker vi å være vaktbikkje.

Per Steinar Osmundnes (KrF): Eg takkar igjen statsråden for svaret.

I Mexico til våren skal det vere ein konferanse der ein skal diskutere spørsmål som går på korleis ein kan løfte menneske ut av fattigdomen. FN har sjølv sagt at innan 2015 skal talet på dei som lever i absolutt fattigdom, vere halvert. Konferansen bør vere eit svært godt utgangspunkt for statsråden og den norske regjeringa til å påpeike at det ein nettopp må arbeide for, er det som går på det langsiktige i forhold til bistand. Trur statsråden at det er mogleg for den norske regjeringa å lage eit vendepunkt på denne konferansen, slik at dei rike landa og dei organisasjonane som har moglegheit til å gjere noko, faktisk vil gå inn og sjå på langsiktige løysingar?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg er glad for at representanten Osmundnes tar opp konferansen Financing for Development, Finansiering for utvikling. Dette vil være en av de viktigste korsveiene i internasjonal utviklingspolitikk . Det vil være prøven på hvorvidt de internasjonale giversamfunnene klarer å stille opp med tilstrekkelig forpliktende ressurser for å oppfylle de utviklingsmål og tusenårsmål som vi alle i fellesskap har satt oss.

La meg komme med en liten positiv tilbakemelding i den sammenheng. Et forberedende møte og forberedende forhandlinger ble avsluttet i helgen i New York, og det viser at det foreløpig går i retning av enighet om et sluttdokument som også inneholder forpliktende formuleringer. Dette er i hvert fall et skritt i riktig retning, slik at vi ikke får en stor nord-sør-konflikt på denne konferansen, som er en forutsetning for å drive prosessen på rett spor.

Vi etterlyser selvfølgelig en vilje hos OECD-landene til også her å følge opp gode formuleringer med reelle ressurser. La meg si at selv om OECD-landene har redusert sin bistand, som statistikken viser, er det nå noen land som snur tendensen. Det er løfterikt.