Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Jorunn Ringstad til landbruksministeren, vil bli tatt opp av representanten Liv Signe Navarsete.

Liv Signe Navarsete (Sp): Eg vil få stille følgjande spørsmål til landbruksministeren:

«Gjennomsnittleg mjølkekvote for leverandørar i Tine Vest sitt marknadsområde, som omfattar Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre, er i dag om lag 60 000 liter, eller 12 mjølkekyr. Landbruksministeren har sagt at bruk med 13–14 mjølkekyr ikkje skal ha livets rett i framtida.

Korleis vil statsråden vidareutvikle jordbruket på Vestlandet og i landet elles og ivareta målsetjingane i St.meld. nr. 19 for 1999-2000 om trygg mat, kulturlandskap og busetnad med dei store strukturendringane ein her legg opp til?»

Statsråd Lars Sponheim: Jeg har ikke sagt at bruk med 13–14 melkekyr ikke har livets rett. Det jeg har sagt, er at det ikke er mulig å bygge videre på en struktur basert på 13–14 melkekyr. Det har vært en meget begrenset strukturutvikling innen melkeproduksjonen samlet sett de siste 20 årene, noe som har gitt melkeprodusentene lite handlingsrom. Gode inntektsmuligheter er avgjørende for om folk ønsker å satse på landbruket. For å sikre en framtidig rekruttering til melkeproduksjonen mener jeg derfor det er helt nødvendig å gjøre dagens kvoteordning mer fleksibel, slik at flere får muligheten til å øke inntektsgrunnlaget. Det utredes nå ulike alternativ innenfor omsetningssystemet for melkekvoter som kan gi økte tilpasningsmuligheter for produsentene. I lys av denne utredningen vil det i det kommende jordbruksoppgjøret bli vurdert endringer i kvoteordningen som generelt sett kan øke melkeprodusentenes tilpasningsmuligheter.

Rekruttering til næringen er en forutsetning for å nå Stortingets landbrukspolitiske mål om et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele landet. Tiden er inne for å øke melkeprodusentenes handlingsrom dersom man skal sikre produksjonen av landbrukets samfunnsoppgaver også i framtiden. En viss strukturutvikling innebærer at antallet melkeprodusenter reduseres noe. Jeg mener imidlertid dette er helt avgjørende for å få kvalifiserte folk til å satse i næringen. Et nedslitt driftsapparat og nye krav til husdyrrom har skapt et betydelig behov for investeringer i næringen, og også tiltak for å møte dette behovet er nødvendig for å gi de unge tro på en framtid i melkeproduksjonen. Ved investeringer i nytt driftsapparat vil det være lite kostnadseffektivt og framtidsrettet å ikke bygge for en noe større produksjon. Dagens kapasitet på norske melkebruk er i stor grad basert på investeringene på 1970-tallet, og vi bør ikke basere nye investeringer som skal gjelde for den neste 20–30-årsperioden, på den samme strukturen som det ble investert for på 1970- og 1980-tallet.

Liv Signe Navarsete (Sp): Eg takkar statsråden for svaret.

Statsråden seier i eit intervju i Nationen at storleikstilhøvet på mjølkebruka våre har vore fastlåst sidan 1984. I denne tida har gjennomsnittleg mjølkekvote auka frå 56 000 liter til vel 70 000 liter, og meir enn 12 000 mjølkeproduksjonsbruk er lagde ned.

Ser ikkje landbruksministeren framfor seg ei satsing òg på gjennomsnittsbruka for å sikre moglegheit til investeringar og vidare drift? Det er slik at topografien set grenser for kor store bruk ein kan ha, m.a. i den delen av landet som landbruksministeren kjem frå. Vil landbruksministeren syte for at kanaliseringspolitikken vil stå fast i framtida, og at dei som overtek bruk, gjerne i kombinasjon med andre landbruksnæringar i tillegg til mjølkeproduksjon, òg skal sjå at det finst utviklingsmoglegheiter for vidare drift?

Det er skapt uvisse om kva landbruksministeren eigentleg meiner. Derfor spør eg: Vil statsråden arbeide for ei inntektsutvikling i landbruket som er slik at òg dagens gjennomsnittsbruk i mjølkeproduksjon får rom for investeringar som sikrar framtidig drift?

Statsråd Lars Sponheim: La meg først få si at det var jo nettopp – med et nøyaktig referat fra referentene – hva landbruksministeren faktisk sa fra denne talerstol, som gjør at spørsmålsstilleren i dag fremkommer med en usannhet i sitt spørsmål, for det er nettopp strukturen og framtiden og muligheten til å kunne forbli i melkeproduksjonen som er hele mitt anliggende.

Det som burde bekymre spørsmålsstilleren og alle andre som er opptatt av disse spørsmålene, er: Hva skjer med melkeproduksjonen hvis ikke flere kommer i gang med å fornye et driftsapparat? Det er den stille død blant melkeprodusentene på bygdene landbruksministeren frykter. Det er nødvendig å gi handlingsrom til å kunne fornye et driftsapparat. All erfaring innenfor landbruksøkonomien gjennom alle år har vist at når man skal gå på den store investering som et nytt driftsapparat, en ny driftsbygning, i realiteten er, må volumet økes noe for den enkelte. Kalkylene sier det, og også rapportene fra fylkene sier nå at dette stopper opp fordi man ikke får anledning til å planlegge for en noe større produksjon. Det er det jeg ønsker å ta tak i, og det står i den landbruksmeldingen som også Senterpartiet var med på å legge fram for få år siden, at det er nødvendig å gjøre små strukturendringer i melkeproduksjonen for å kunne få nysatsing.

Liv Signe Navarsete (Sp): Eg takkar for svaret.

I innstillinga frå næringskomiteen til St.meld. nr. 19 for 1999-2000 er det frå fleirtalet i komiteen, alle med unntak av Høgre og Framstegspartiet, sagt at løyvingane over jordbruksavtalen til investeringar i tradisjonelt landbruk bør aukast for å kunne oppretthalde og utvikle eit berekraftig landbruk. Til merknaden er det ikkje knytt vilkår om større einingar.

Før valet svara Sponheim slik på spørsmål frå eit av faglaga i Hordaland:

«Venstre meiner at samfunnet må vere villeg til å betale for eit desentralisert landbruk med variert bruksstruktur og allsidig drift. Det inneber at ein må vere villig til å gje meir til små bruk enn det vi gjer i dag.»

Med unntak av at Venstre har gått i regjeringssamarbeid med Høgre, kva andre saklege argument ligg bak landbruksministeren si endra haldning til småskalalandbruket?

Statsråd Lars Sponheim: Det er jo akkurat dette jeg følger opp. I dag har vi en struktur med et gjennomsnitt på 13–14 kyr, og så varierer det fra 1–2 til kanskje 200. Svært mange av dem som trenger å fornye driftsapparatet sitt, må ha et økonomisk grunnlag å gjøre det på. Svært ofte må et åttekyrs bruk kunne øke til 12 eller 14 for å kunne forsvare en investering.

I dag er det umulig på grunn av at kvotesystemet låser volumet eller størrelsen mellom melkeprodusenter. Det ønsker Regjeringen å gjøre noe med for at det skal være muligheter for nyinvesteringer og satsinger, og det er det denne politikken handler om. Det er også nedfelt i den stortingsmeldingen som spørsmålsstilleren legger til grunn, og som også Senterpartiet stilte seg bak. Det er behov for en ny strukturendring i melkeproduksjonen for å beholde en melkeproduksjon i distriktene i Norge, og det er Regjeringens politikk.