Åslaug Haga (Sp): Mitt spørsmål til kommunal- og regionalministeren er følgende:

«Kommunal- og regionalministeren ønsker seg 100 færre kommuner i løpet av 10–15 år. Dette vil bety større kommuner. Undersøkelser viser at små kommuner er gode oppgaveløsere og har mer fornøyde innbyggere enn store kommuner. Debatten om kommunenes framtid bør handle om kvalitet på tjenester, nærhet og medbestemmelse snarere enn teoretiske modeller for administrativ kostnadsreduksjon.

Er statsråden mer opptatt av å redusere kostnader enn av å sikre innbyggerne innflytelse og kvalitet på tjenestene?»

Statsråd Erna Solberg: La meg slå fast at kostnadsreduksjon ikke er det primære. Jeg er først og fremst opptatt av at kommunene skal være i stand til å sikre tilgang på og kvalitet på tjenestene til brukerne.

Flere forhold er da av betydning. Vi har f.eks. svært mange studier som viser at den viktigste forklaringen på forskjeller i kommunenes tjenestetilbud er forskjeller i kommunenes inntekter. Vi vet også at små kommuner som hovedregel har høyere inntekter enn gjennomsnittet, dels på grunn av høye overføringer og dels på grunn av kraftinntekter. Når det vises til at kommuner har fornøyde innbyggere, skyldes dette derfor ikke at disse kommunene løser oppgavene så mye bedre enn større kommuner. En viktigere forklaring er trolig at disse kommunene har høyere inntekter. Eller med andre ord: De små kommunene er ikke gode fordi de er små, men fordi de er rike.

En sentral forutsetning for å tilby tjenester av god kvalitet er at kommunene klarer å rekruttere kompetent arbeidskraft.

Statistisk sentralbyrå har regnet på hvor stort behov kommunesektoren har for arbeidskraft dersom vi skal opprettholde samme standard og dekningsgrad på de kommunale velferdstjenestene og videreføre den opptrappingen som er vedtatt innenfor helse- og omsorgssektoren. Da vil behovet for nye årsverk i kommunesektoren være på over 60 000 årsverk i en 12-årsperiode fra 1998 til 2010. I tillegg kommer brukernes forventninger og krav om høyere kvalitet på tjenestene, noe som frem til i dag har hatt større betydning for veksten i sysselsettingen enn de befolkningsmessige faktorene.

Disse tallene bør etter min mening gi grunn til refleksjon om hvordan en skal bruke arbeidskraft på en måte som gir flest mulig og best mulig tjenester. Utfordringen blir særlig stor for små distriktskommuner dersom de skal kunne opprettholde og videreutvikle sitt velferdstilbud, jf. også det svar jeg skal gi på neste spørsmål, til representanten Gløtvold.

Den skjerpede konkurransen om arbeidskraft – og særlig den mest kompetente delen av den – gjør at alle arbeidsgivere må ta på alvor å tilrettelegge for attraktive arbeidsplasser. Lønn vil alltid være en konkurransefaktor, men jeg vil tro at det er en konkurranse kommunene ikke kan ta sikte på å vinne. For kommunene vil derimot det å kunne tilby tilstrekkelig brede fagmiljøer være viktig. Det er også hovedårsaken til og hovedargumentet for at jeg har reist debatten om kommunestrukturen i Norge, for vi ser at det er problemer med å rekruttere kompetent arbeidskraft i de mindre kommunene i landet. Det vil på sikt gi utslag i den kvaliteten som kan gis. Allerede i dag er det faresignaler.

Åslaug Haga (Sp): Jeg takker for svaret, men ønsker like fullt å grave litt mer i hvilken vekt statsråden egentlig tillegger målet om tilfredse innbyggere. En rapport fra Institutt for statsvitenskap fra 1994 viser at 80 pst. av befolkningen i kommuner med under 2 500 innbyggere er fornøyd med tjenestetilbudet innenfor eldreomsorg, skole og barnehage. I kommuner med over 60 000 innbyggere er tallet sunket til 40 pst. Med andre ord er det en sammenheng mellom størrelsen på kommunen og graden av tilfredshet med tjenestetilbudet. Nyere rapporter underbygger denne konklusjonen.

Senterpartiet erkjenner at de minste kommunene kan være noe dyrere å drive enn de større. Men hvordan mener statsråden at man skal avveie hensynet til administrativ besparelse og tilfredshet blant innbyggerne? Enkelt sagt: Hva er viktigst?

Statsråd Erna Solberg: En av de vanskelige tingene med tilfredshet blant innbyggere er spørsmålet om hvilke forventninger de hadde i utgangspunktet. En av de interessante tingene som skjer i store deler av offentlig sektor, er at man nå lager tilfredshetsundersøkelser som baserer seg på ditt møte med det offentlige, som ikke sier noe om kvaliteten på det du faktisk får, men som sier noe om hvordan du synes det du fikk, faktisk fungerte, ut fra de forventningene du hadde. Det betyr altså, som et paradoks, at hvis du har lave forventninger til det offentlige tilbudet du skal få, men får et rimelig godt tilbud, er du mer lykkelig over det enn hvis du hadde forventet å få et godt tilbud, og det tilbudet du faktisk får, er noe dårligere. Da vil faktisk din tilfredshet være mindre. Derfor tror jeg at vi i større grad må bruke mer kvalitative undersøkelser av hva man faktisk får, ikke minst overfor de svake gruppene, som i mye mindre grad selv kan uttrykke tilfredsheten. Et av de punktene som det da har vært vist til når det gjelder små kommuner, er problemene i forhold til barnevernet, problemene med kompetansen med de tunge brukerne. Dette er de svakeste. Deres opplevelse av hva de får, måler vi sjelden i forhold til brukertilfredshetsundersøkelser.

Åslaug Haga (Sp): Nå kommer vi til et spørsmål seinere, som går på hvordan man kan løse en del av disse kapasitetsproblemene som vi snakker om nå i forhold til vanskeligstilte grupper når det gjelder interkommunalt samarbeid. Så la meg følge opp i en litt annen retning. En reduksjon av antallet kommuner med 100 vil dramatisk endre kommunestrukturen slik vi kjenner den pr. i dag. Mitt siste spørsmål til statsråden er om denne omfattende endringa av kommunestrukturen representerer Regjeringas ambisjon og politikk, eller om det kun er Høyres ambisjon og politikk.

Statsråd Erna Solberg: Det har ikke på noe tidspunkt vært uttrykt at dette er Regjeringens eller Høyres. Det er mitt ønske. Det er min drøm. Det er min tro på hvordan det burde være. Jeg har gitt uttrykk for at det kanskje ville gitt oss en bedre offentlig sektor. Vi har nemlig ikke gått gjennom og vurdert, fordi vi ikke skal tegne kartet over Norge på nytt igjen, fordelt hvert enkelt område og sagt hva som skal til, og om vi skal ha en målsetting om dette. Jeg uttalte meg altså i et intervju i Aftenposten før jul, da jeg ble spurt om hvordan jeg kunne tenke meg å se dette i fremtiden – hvor stort antall kommuner det burde være. Jeg mener at vi innen 10–15 år burde kunne ha 100 færre kommuner. Det er mange veier på veien til dette. Det viktigste for meg er å starte en debatt knyttet til spørsmålet om vi har organisert offentlig sektor, også i forhold til grensene, riktig. Jeg er enig i – der kommer vi over på et nytt spørsmål fra Senterpartiet – at interkommunalt samarbeid også er et veldig godt svar. Men jeg vil minne om at også det vil by på noen demokratiske problemer, som bl.a. Senterpartiet har vært med på å understreke under oppgavefordelingsbehandlingen i Stortinget i fjor vår.