Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

«En kvinne kjørte i 144 km/t i 90 km-sone på E6 gjennom Østfold. Borgarting lagmannsrett stadfester byrettens dom om betinget fengselsstraff selv om lovbruddet vanligvis kvalifiserer til ubetinget fengselsstraff. Begrunnelsen er at soning kan medføre at kvinnen blir utstøtt fra sin muslimske familie.

Mener statsråden at religiøs tilhørighet kan virke formildende ved domsavsigelser?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er ikke riktig at lagmannsretten i sin kjennelse 14. desember 2001 begrunnet den betingede reaksjonen med at soning kunne føre til at kvinnen ble utstøtt fra sin familie. Lagmannsretten sier tvert imot uttrykkelig – og jeg siterer fra premissene:

«På grunn av den likhetstanke som må gjelde ved straffutmåling, finner retten at dette ikke kan gi grunnlag for en betinget reaksjon.»

Det synspunktet har jeg forståelse for. Når lagmannsretten likevel kom fram til at fengselsstraffen burde være betinget, ble dette begrunnet med at det hadde gått lang tid fra det straffbare forholdet fant sted, og med hensynet til den siktedes helsetilstand.

Jeg kan som justisministeren ikke kommentere nærmere lagmannsrettens straffeutmåling i den konkrete saken, men på generelt grunnlag vil jeg få legge til: Når retten har konstatert at en person har gjort seg skylding i en straffbar handling, skal den utmåle en straff innenfor lovens strafferammer. Prinsippene for straffeutmålingen er ikke nedfelt i loven, men er utviklet gjennom rettspraksis over tid. Sentrale momenter ved straffeutmålingen er handlingens grovhet og hvilken grad av skyld som er utvist. I tillegg kan det foreligge skjerpende eller formildende omstendigheter utenfor selve handlingen. En slik formildende omstendighet kan være at fengselsstraff vil virke særlig hardt, f.eks. på grunn av høy alder, sykdom eller andre forhold.

Retten kan legge vekt på individuelle konsekvenser av fengselsstraff også ved straffeutmåling for farts- og promilleovertredelser, selv om straffeutmålingen her er så standardisert at det er mindre rom for slike individuelle straffeutmålingsmomenter.

Det er lang tradisjon hos oss for at strafferammene er vide, og for at vi har få lovregler om hvilke hensyn som skal tas ved straffeutmålingen. På den måten kan retten fastsette den straffen som er mest rimelig, hensiktsmessig og rettferdig i hver enkelt sak. I siste instans er det opp til Høyesterett å gi direktiver om hvilke hensyn som kan tas i ulike typer av saker. Slik bør det etter mitt syn fortsatt være.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg har ikke selv lest kjennelsen. Mitt spørsmål bygger på en artikkel i Moss Avis fra lørdag 15. desember 2001. Det står der:

«Dommerne henviste til rettsboken at råkjøreren er en ung muslimsk kvinne som bor hjemme hos sine foreldre, der faren er svært konservativ og lever etter de regler og normer han kjenner fra Pakistan. Kvinnen hadde ikke fortalt familien om hendelsen i Råde.»

Det står videre at dette er bakgrunnen for at det ble gitt en betinget dom, selv om dette egentlig kvalifiserer til ubetinget fengselsstraff.

Så antageligvis er dette noe som ligger helt utenfor saken. Jeg vet ikke hvor disse journalistene som har gått gjennom dette, har vært, men siden dette utledet mitt spørsmål, vil jeg likevel følge opp: Hvis det viser seg at det er noe hold i dette, er da statsråden enig i at seder, skikker, tradisjoner og familiejustis i et opprinnelsesland kan være et grunnlag for formildende omstendigheter?

Statsråd Odd Einar Dørum: I den artikkelen i Moss Avis som representanten Hedstrøm har sitert fra – og det er helt rett sitert av representanten Hedstrøm, for jeg har kjennelsen foran meg – heter det videre at kvinnen ikke hadde tort å fortelle sine foreldre om hendelsen, med følgende konklusjon:

«På grunn av den likhetstanke som må gjelde ved straffutmåling, finner retten at dette ikke kan gi grunnlag for en betinget reaksjon.»

Det betyr at retten har foretatt en summering av forholdene, og så går retten inn på andre forhold, som jeg har nevnt. Det går bl.a. på tiden og på helsesituasjonen. Jeg har tidligere sagt, med det sitatet jeg hadde fra rettskjennelsens premisser, at jeg har forståelse for den måten å tenke på. Jeg vil gjerne si det så generelt som at når man lever i Norge, må man også finne seg i at det er vår rettstradisjon man forholder seg til. Det må være gjeldende uansett. Jeg føler at lagmannsretten også har gjort det i den kjennelsen jeg har sitert fra.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg takker statsråden for tilleggssvaret. Dette er meget gledelig. Da kan det ikke skapes en oppfatning i opinionen blant Kari og Ola nordmann om at det er en forskjellsbehandling avhengig av etnisk opprinnelse eller tradisjoner i andre land. Dommere i lignende saker senere må se bort fra denne spesielle saken, fordi det var andre omstendigheter som gjorde at det ble gitt betinget fengselsstraff.

Statsråd Odd Einar Dørum: Domstolene vil alltid sette seg inn i det materialet som foreligger. Men la meg ta et eksempel i hypotetisk konjunktiv som jeg ville slått ned på som justisminister – ikke overfor en enkeltdom, men i lovgivning: La oss tenke oss at en rettsinstans et eller annet sted i Norge, hvor en mann fra en annen del av verden hvor man ofte kan behandle kvinner hardt, nesten har slått en kvinne helseløs. Så sier retten at på grunn av at det ikke er så uvanlig å opptre slik der mannen kommer fra, så skal man slippe lett. Jeg kan forsikre om at den type holdninger vil jeg slå ned på gjennom adekvat lovgivning.