Per Roar Bredvold (FrP): Jeg ønsker å stille forsvarsministeren følgende spørsmål:

«Forsvaret skal kvitte seg med ca. 2 000 bandvogner av type BV 202, og dette skjer ved at disse blir hogd opp til skrapjern.

Hadde det ikke vært bedre om disse hadde blitt solgt, enten hele eller eventuelt som deler, til de som kunne ha behov for denne type kjøretøy, enten i sitt arbeid eller i sin fritid?»

Statsråd Kristin Krohn Devold: Forsvaret står foran sin største omstilling i nyere tid. Omstillingen medfører store endringer i forsvarsstrukturen, også for det materiellet som Forsvarets avdelinger benytter. Som følge av at avdelinger legges ned samtidig som nye opprettes, opplever man at det blir behov for å anskaffe nytt materiell, men også at det blir behov for å avhende materiell som det er overskudd på. En type materiell i overskudd er beltevogner av typen BV 202. Det skal derfor være avhendet ca. 2 000 beltevogner av denne typen innen utgangen av året.

Før avhendingen ble iverksatt i fjor, rundt april/mai, ble flere avhendingsmetoder vurdert. Som eksempel kan jeg nevne salg til NATO og PFP-land, tilbud om vogner til hjelpeorganisasjoner og offentlige etater, salg på auksjon til privatpersoner og salg til oppkjøpsfirmaer for destruksjon. Konklusjonen basert på disse vurderingene var at tilbud om vogner til hjelpekorps, organisasjoner, offentlige etater osv., i kombinasjon med salg til firmaer for påfølgende opphugging, var å foretrekke.

Fra Forsvarets side ble det tidlig i 2001, rundt januar/februar, inngått kontrakter med ulike opphuggingsfirmaer for destruksjon av beltevogner for året 2001. For inneværende år skal det inngås nye kontrakter.

I fjorårets kontrakter for opphugging var det ikke gitt anledning til å ta ut komponenter for videresalg. Dette er imidlertid et forhold som vil bli vurdert på nytt når det nå skal inngås nye kontrakter for opphugging.

Parallelt med opphuggingen har Forsvaret mottatt flere søknader om overtakelse av beltevogner fra privatpersoner og forskjellige organisasjoner og offentlige etater. Det bør derfor bemerkes at beltevognene er laget for å ta seg fram i vanskelig terreng sommer som vinter. Det kan antas at eventuelle private kjøpere vil benytte vognene utenfor vei, noe som kunne medføre forventning om assistanse fra Forsvaret til eventuell fjerning av havarerte vogner. Videre har departementet lagt vesentlig vekt på miljøhensyn og ønsket om å verne naturen for uønsket ferdsel med motorkjøretøyer. Blant annet av den grunn har det vært vurdert som lite ønskelig at privatpersoner blir gitt anledning til å anskaffe beltevogner fra Forsvaret.

Jeg har derimot ingenting imot at organisasjoner, museer, hjelpekorps, turistforeninger, offentlige etater og andre som har de nødvendige tillatelser til motorferdsel i utmark, kan få overta vognene til en nærmere avtalt pris.

Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker statsråden for svaret, som noe på vei var det svaret jeg ønsket.

Cirka 2 000 BV 202 representerer en betydelig verdi for mange lag, organisasjoner m.fl. Jeg har fått svært mange henvendelser fra disse etter mitt spørsmål, og det kan det også være fra privatpersoner, bønder og skogeiere, fra alpinbakker, andre næringsdrivende, Røde Kors, bl.a. Eidskog Røde Kors, idrettslag, Volvo-klubber, veteranbilklubber, bilopphuggere, samlere etc., etc.

I tillegg skulle man også kunne vurdere å gi noen av disse vognene som en form for u-hjelp eller i forbindelse med naturkatastrofer.

Kan statsråden svare noe mer konkret på hvor mange vogner som kan reddes fra «stålsaksen» og bli til nytte og glede for andre?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Det er klart at sittende statsråd må forholde seg til forpliktende, inngåtte kontrakter, og derfor nevnte jeg også ganske konkret når disse kontraktene var blitt inngått i fjor. De kontraktene som var inngått for opphugging av beltevogner i 2001, tillot ikke at komponenter ble tatt ut for videresalg. Forsvaret har betalt de opphuggingsfirmaene man har kontrakt med, et beløp for hver vogn som ble destruert. Dersom disse firmaene skulle ta ut komponenter for videresalg, ville dette ha medført en høyere huggepris på grunn av merarbeid. Dette ble derfor den gang ikke vurdert som interessant.

Departement har nå fått henvendelser der man anmodes om å endre dette forholdet. Det vil derfor bli gjort en fornyet vurdering av muligheten for å ta ut komponenter for videresalg for de opphuggingskontrakter man skal inngå for 2002. Jeg tenker da på komponenter til veteranbiler og biler som benyttes i motorsport, f.eks. motorer og girkasser. Videre har Forsvaret reservedeler og komponenter på lager som skal selges for å oppnå et best mulig totalresultat.

Jeg oppfatter derfor at deler av de gruppene som representanten Bredvold ønsker å ta hensyn til, kan hensyntas innenfor det svaret som jeg nå har gitt.

Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker statsråden nok en gang for et svar som var enda litt nærmere det jeg ønsket.

Det er klart at når Forsvaret hugger opp gode vogner som i dette tilfellet, i noen tilfeller vogner som kunne ha kjørt 27 mil, som har jeg fått bekreftet, og hvor plasten fortsatt sitter på setene, er dette vogner som har mye bruksverdi igjen. Det er klart at når Forsvaret ikke ser muligheten for inntekter, og samtidig som de roper på penger, så gir dette feil signaler til store deler av Norges befolkning. Jeg håper Forsvaret fortsatt kan være like flinke som de har vært, med å selge ting som man ikke har behov for.

Disse motorene, som er Volvo B18 og Volvo B20 sport, er det stor etterspørsel etter og vil gi en god pris. Det står mange bilopphuggingsfirmaer i kø for å skaffe seg disse.

Man betaler et opphuggingsfirma et sted mellom 1 000-4 000 kr, har jeg hørt, la oss si 2 000 kr i snitt. Hvis man ganger dette med 2 000 vogner, får man en anseelig utgiftspost istedenfor å få inntekter.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg kan bekrefte at representanten Bredvold og jeg har den samme motivasjon når det gjelder å gi Forsvaret høyest mulig inntekter av de komponenter vi må selge som en følge av omstruktureringsprosessen. Det vil derfor for de kontraktene man skal inngå framover, bli foretatt en slik helhetsvurdering som Bredvold etterlyser. Men vi må også, slik som vi vurderte det i fjor, få lov til å ta tilstrekkelig hensyn til miljøpolitiske vurderinger når vi skal konkludere for helheten. Det vil altså bli anledning til å komme tilbake til spørsmålet.