Karin Andersen (SV): «I Aftenposten 2. januar 2002 opplyses det at Utenriksdepartementet i fjor høst nektet daværende justisråd Lasse Qvigstad ved Norges ambassade i Washington å publisere en kronikk fordi den inneholdt synspunkter som en fryktet kunne bli oppfattet som Norges offisielle holdning til amerikanske militærtribunaler.

På hvilken måte mener utenriksministeren at synspunktene i denne kronikken adskilte seg fra Norges holdning?»

Utenriksminister Jan Petersen: Representanten Karin Andersen legger i sitt spørsmål til grunn at Utenriksdepartementet nektet daværende justisråd Lasse Qvigstad ved ambassaden i Washington å publisere en kronikk om amerikanske militærdomstoler på grunn av kronikkens innhold. Dette medfører ikke riktighet. Beslutningen ble fattet på prinsipielt grunnlag og uten hensyntagen til innholdet i artikkelen.

Ytringsfriheten er en av pilarene i ethvert demokratisk samfunn. Ytringsfriheten må gjelde for alle. Offentlige tjenestemenn har i utgangspunktet rett til å delta i den offentlige debatt på linje med alle andre, så lenge de opptrer som privatpersoner og ikke taler på vegne av den institusjon de arbeider for.

Når offentlige tjenestemenn uttaler seg om spørsmål på deres fagområde, vil imidlertid ytringsfriheten kunne bli begrenset av lojalitetsplikt. Denne stiller aktsomhetskrav hva angår uttalelser om forhold som hører inn under deres arbeidsområde, særlig når deres uttalelser kan oppfattes som uttrykk for Regjeringens syn. For offentlige tjenestemenn som har til oppgave å opptre på vegne av norske myndigheter overfor en fremmed stat, som norske diplomater i utlandet, gjelder det særlig sterke aktsomhetskrav.

Bakgrunnen for Utenriksdepartementets instruks til ambassaden i Washington 3. desember i fjor om å avstå fra å engasjere seg i den offentlige debatt om amerikanske domstoler, var som følger:

Ambassaden ble i begynnelsen av desember oppmerksom på at daværende justisråd Qvigstad hadde skrevet en kronikk om amerikanske militærdomstoler som han ville publisere i Aftenposten. Dette var rett før statsminister Bondeviks besøk til Washington, der saken ble tatt opp.

Utenriksdepartementet anså det som overveiende sannsynlig at Qvigstads kronikk ville kunne bli oppfattet som ambassadens og dermed norske myndigheters syn. Det må være Utenriksdepartementets ledelse og ikke den enkelte tjenestemann som må ha styring med når og hvordan norsk utenrikspolitikk presenteres. Hvorvidt Qvigstads personlige synspunkter ville sammenfalle med Regjeringens syn, er i denne sammenheng irrelevant.

Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret, men jeg finner begrunnelsen lite truverdig. Det hadde kanskje vært lettere å tru på det statsråden sier, at dette er en prinsipiell avgjørelse, hvis det i det hele tatt hadde vært mulig å forstå hva som var Regjeringens synspunkt i saken, og man hadde hatt tillit til at Regjeringen hadde snakket med en klar og entydig stemme og tatt avstand fra noen av de klare rettssikkerhetsbrudd som man risikerer ved en slik behandling som vi nå ser konturene av. Det er altså rettsstatens grunnprinsipper og kjernen i demokratiet vi snakker om. Da er det svært viktig at land snakker høyt og tydelig, også til sine venner, når man er i en konflikt eller en krise.

Jeg vil da spørre statsråden: Hva har egentlig vært Regjeringens standpunkt overfor USA i de samtalene som har funnet sted? Har de på noen som helst slags måte skilt seg fra de synspunktene som Qvigstad framfører i sin kronikk?

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg må si at jeg finner det svært underlig, for å si det forsiktig, at spørreren omtaler mitt svar som lite troverdig. At hun ikke er enig, vil jeg akseptere, men at hun stiller spørsmål ved troverdigheten, må jeg si jeg vil stille meg meget undrende til.

Nå er imidlertid Karin Andersen ute av det hun egentlig spør om, nemlig hva som er poenget med lojalitetsplikten. Det er etter mitt skjønn sakens kjerne. Hva Norge mener om militærdomstolen, er noe annet enn det spørsmålet som her ble stilt. Når det gjelder det spørsmålet, har jeg belyst det tidligere i en spontanspørretime og gjort det helt klart at de grunnleggende rettssikkerhetskrav må stilles også i denne sammenheng, og det er det standpunktet som har vært fremført.

I den offentlige debatt har det vært oppe en rekke elementer når det gjelder hva militærdomstolene skal innebære. I så måte er det grunn til å huske at det var et rammeverk som man først reagerte på. Nå er det i ferd med å utvikles et innhold i dette rammeverket. En del spørsmål er det grunn til å stille fortsatt. Det vil jeg gjerne understreke. En del av de spørsmål som man stilte i norsk debatt, er nok nå i ferd med å bli besvart. Men vi kjenner dette først og fremst fra den amerikanske presses omtale av hva som kommer. La meg da ta forbehold for å se den endelige teksten.

Det er ikke noen grunn til ikke fortsatt å interessere seg for saken, men noen av problemstillingene tror jeg vil være positivt besvart, også fra Karin Andersens synspunkt. Men dette er altså noe annet enn embetsmenns lojalitetsplikt, som var det spørsmålet vi opprinnelig diskuterte.

Karin Andersen (SV): Jeg vil da få påpeke at spørsmålet lyder:

«På hvilken måte mener utenriksministeren at synspunktene i denne kronikken adskilte seg fra Norges holdning?»

Det er altså det substansielle innholdet i Norges posisjon spørsmålet gjelder. Spørsmålet om embetsmenns lojalitetsplikt har overhodet ikke vært berørt i mitt spørsmål. Det er andre som har tatt opp det tema. Min interesse er genuint: Hva har Norge sagt, og hvorfor har ikke Norge snakket så tydelig at det har vært mulig å høre det? For nettopp i slike kritiske situasjoner, der viktige rettsprinsipper er truet, er det svært viktig at frie nasjoner holder steinhardt på rettssikkerhetsprinsippene, og sier åpent og tydelig fra før en nasjon har tatt en beslutning, og ikke etterpå. I ettertid er det svært vanskelig å gå inn i en dialog med en nasjon som har tatt et standpunkt i en slik sak. Ser ikke utenriksministeren at dette er spørsmålet, og at det er viktig for et land som Norge å tale entydig og klart? Da vil ikke bekymringen for at noen kan oppfatte det som at Norge taler med to tunger, overhodet kunne være til stede.

Utenriksminister Jan Petersen: Dette spørsmålet har jeg besvart, men jeg kan godt gjenta svaret på det, nemlig at vi har lagt til grunn at de grunnleggende rettsprinsipper som skal være for domstoler, skal gjelde i det spørsmålet. Det gir føring for en rekke av de detaljene som nå er under utarbeiding. Det standpunktet gav jeg helt klart uttrykk for i spontanspørretimen etter spørsmål fra Kristin Halvorsen. Det er også et synspunkt statsministeren gav uttrykk for i samtale med den amerikanske justisminister, slik at disse synspunktene har vært der hele tiden, og det er Karin Andersen sikkert kjent med.

Det som er problemet, er imidlertid at når det gjelder en del av enkeltelementene, har det ikke vært klart hva amerikanerne ville komme opp med. Men på en del av de områdene – jeg sier ikke alle, men på en del av dem – ser det ut til at noen av de bekymringene som man gjorde seg i den offentlige debatten, er det heldigvis ikke grunnlag for.

Når det gjelder selve spørsmålet, vil jeg peke på at her er det rett og slett ikke sammenheng mellom de to leddene, fordi spørsmålet bygger på en forutsetning som ikke er riktig, nemlig at norske myndigheter nektet Qvigstads artikkel fordi han var uenig i det som skulle være Regjeringens holdning. Jeg sier at det var ikke poenget. Dette dreier seg om hvem som skal styre presentasjonen av norsk utenrikspolitikk, som er et helt annet spørsmål. Om man er enig eller uenig i hva Qvigstad sa, er på siden av poenget.