Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Bendiks H. Arnesen til nærings- og handelsministeren, vil bli besvart av kommunal- og regionalministeren som rette vedkommende.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren som rette vedkommende:

«Regional transportstøtte ble innført som et viktig virkemiddel for å bedre næringslivets konkurransemuligheter. Etter at det ble slutt på øremerkingen av disse midlene, har fylkeskommunene kuttet betydelig i ordningen.

Hva vil statsråden gjøre for å rette på dette forholdet?»

Statsråd Erna Solberg: Fra og med 1989 ble ansvaret for ordningen med transportstøtte flyttet fra Kommunal- og regionaldepartementet til den enkelte fylkeskommune, de første to årene via øremerkede rammer til transportstøtte. Men fra og med 1991 ble transportstøtten lagt inn i inntektssystemet. Det er i dag fire fylkeskommuner som praktiserer ordningen: Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. Med utgangspunkt i det tidligere nasjonale regelverket og EØS-reglementet har fylkeskommunene utformet egne regelverk tilpasset regionale forhold.

Norske bedrifter kan også motta indirekte transportstøtte, gjennom at differensiert arbeidsgiveravgift er godkjent i henhold til EØS-avtalen som en indirekte transportstøtteordning.

I distrikts- og regionalpolitikken har det de senere årene vært en bevisst strategi å satse på desentralisering og delegering av ansvar og myndighet. Det er en linje Samarbeidsregjeringen ønsker å følge opp. Fylkeskommunen har en viktig regional utviklingsrolle. Denne utviklingsrollen ble understreket av stortingsflertallet i forbindelse med behandlingen av oppgavefordelingsmeldingen. Fylkeskommunen har også etter plan- og bygningsloven et samordningsansvar for næringsutviklingen i fylket. Generelt ønsker Samarbeidsregjeringen å arbeide for mindre øremerking og detaljstyring av fylkeskommunenes rammer. Regional transportstøtte er ett av virkemidlene fylkeskommunen på eget initiativ har muligheten for å tilby næringslivet.

Jeg anser det derfor ikke som aktuell politikk å øremerke midler til transportstøtte eller å gjeninnføre den regionale transportstøtteordningen som en statlig ordning.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg takker for svaret, men jeg må si jeg er skuffet over den defensive holdningen statsråden har til et så viktig spørsmål for næringslivet i denne landsdelen som ligger så langt unna markedet. Slik det fungerer i dag, er det faktisk slik at jo lenger fra markedet produsenten ligger, jo mindre transportstøtte får vedkommende.

Mange bedrifter i distriktene konkurrerer med svenske bedrifter, som mottar en betydelig transportstøtte. Meg bekjent tildeler Sverige nærmere 400 millioner svenske kroner i slik støtte til næringslivet. Med de store avstandene vi har i vårt land og liten eller ingen transportstøtte, sier det seg selv at konkurransen med det svenske næringslivet blir ganske håpløs. Derfor hadde jeg håpet at statsråden kunne vurdere en ordning med transportstøtte på linje med den de har i Sverige, og som eventuelt kan underlegges SND-systemet, slik jeg forstår det fungerer i Sverige.

Jeg spør igjen: Kan statsråden tenke seg å vurdere det svenske systemet?

Statsråd Erna Solberg: Departementet har i gjentatte enkeltsaker vurdert forskjellen mellom den svenske og den norske ordningen. Den vesentligste forskjellen er at i den norske ordningen er differensiert arbeidsgiveravgift å beregne som indirekte transportstøtte og skal motregnes i hver enkelt situasjon mot det beløpet en bedrift får, f.eks. fra fylkeskommunen, i transportstøtte. Det betyr at det fremstår som om norske bedrifter får betraktelig mindre i transportstøtte enn svenske bedrifter. Men der må man altså ut fra det EØS-regelverket vi må forholde oss til, også ta høyde for at den differensierte arbeidsgiveravgiften er en transportstøtte i internasjonal sammenheng. Derfor er jeg ikke enig i at vår transportstøtteordning – og heller ikke for de nordnorske fylkene – er dårligere for den enkelte bedrift enn det den svenske ordningen er. Det er mange som ikke ønsker å ta høyde for det faktum at vi er pålagt å regne inn effekten av differensiert arbeidsgiveravgift i den sammenhengen, men slik er det.

EØS-avtalen setter altså rammer for hva vi kan gjøre på statsstøtteområdet generelt sett. Og i tråd med det ønsket som et stortingsflertall har hatt om å utvikle fylkeskommunen mer når det gjelder den regionale utviklingsrollen, er jeg ikke i dag beredt til å si at vi vil revurdere å ta ut denne typen spørsmål av fylkeskommunens portefølje. Jeg personlig og mitt parti har vært uenig, men dette er grunnlaget for Samarbeidsregjeringens politikk.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg trodde faktisk at når det gjaldt den differensierte arbeidsgiveravgiften, hadde den andre elementer i seg enn å kompensere for transport. Og jeg tror faktisk fortsatt at det er slik.

Jeg har lyst til å spørre statsråden: Tror ikke statsråden at det blir enda viktigere med slike utjevnende tiltak som transportstøtte er, når man nå ser at SND skal bygges ned som virkemiddel for å fremme nyskaping og næringsliv i Distrikts-Norge? Tror ikke statsråden at slike utjevnende virkemidler er det som må til for å gi næringslivet i den nordlige landsdelen og andre distrikter muligheter til å konkurrere med det øvrige næringslivet i inn- og utland?

Statsråd Erna Solberg: Jeg er enig i at utjevnende tiltak er viktig, og at de skal være bedriftsrettet i form av en transportstøtteordning. Men det er som sagt en ramme rundt vår transportstøtteordning som altså dreier seg om at differensiert arbeidsgiveravgift også teller med i forhold til hvilken støtte en kan gi en bedrift, som gjør at det er å oppfatte som en indirekte transportstøtte.

Jeg tror godt vi kan diskutere om vi skal ha andre modeller for dette. Men de enkelteksemplene jeg har på regnestykker om hva bedrifter har fått fra fylkeskommuner, og hvordan en vektlegger den differensierte arbeidsgiveravgiften, viser at vi har omtrent en like god ordning som Sverige på dette området. Så kan vi diskutere hva som skal skje fremover, men jeg er ikke beredt på at vi skal frata fylkeskommunen denne oppgaven på det nåværende tidspunkt.

Presidenten: Vi går tilbake til spørsmål 22.