Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Per Sandberg til barne- og familieministeren, vil bli besvart av helseministeren på vegne av barne- og familieministeren.

Per Sandberg (Frp): Da blir mitt spørsmål stilt til helseministeren:

«I dag er regelverket slik at en mor i en farskapstvist kan nekte at det tas en DNA-test av barnet slik at denne kan sammenliknes med en tilsvarende test av den påståtte faren. Over hele landet er det en rekke fedre som påstår at de er ilagt farskap for barn som de ikke er far til.

Er statsråden enig i at det må innføres en lovhjemmel for at det kan kreves at barnet skal DNA-testes i farskapssaker?»

Statsråd Tore Tønne: I forståelse med representanten Sandberg vil jeg besvare spørsmålet på vegne av barne- og familieministeren.

Innledningsvis vil jeg kort redegjøre for barnelovens regler om farskapsfastsettelse. Juridisk farskap til et barn fastsettes som oftest enten som følge av morens ekteskap eller fordi barnets far uten videre erkjenner farskapet til barnet. Det offentlige har ansvar for å fastsette farskap til et barn når dette ikke følger av ekteskap eller erkjennelse. I slike tilfeller blir partene som oftest pålagt å ta blodprøver for å fremskaffe bevis for det biologiske farskapet. Barneloven gir både fylkestrygdekontoret og retten hjemmel til å pålegge blodprøvetaking. Dersom blodprøve ikke blir avgitt frivillig, kan retten fastsette tvangsbot som løper fram til blodprøven blir avgitt. Retten kan istedenfor tvangsbot bestemme at vedkommende kan hentes av politiet og fremstilles for lege for blodprøvetaking. Reglene om hvem som kan pålegges å avgi blodprøve, og hvilke tvangsmidler som kan benyttes, gjelder både for moren, barnet og de som er oppgitt som fedre.

Der farskapet er fastsatt ved erkjennelse eller følger av ekteskap, kan hver av foreldrene reise endringssak for domstolen dersom vedkommende legger fram nye opplysninger som tyder på at en annen kan være far til barnet. Etter gjeldende rett kan det være aktuelt med blodprøvetaking i forbindelse med endring av farskap i to situasjoner: for det første etter pålegg fra retten og for det annet på bakgrunn av frivillighet fra partene. Når det skal gjøres inngrep i enkeltmenneskers personlige sfære, er det viktig at det tas hensyn til individets rettssikkerhet. Disse hensyn ivaretas der blodprøvetaking pålegges av retten gjennom de prosessuelle skrankene for hvilke endringssaker som tillates ført, og gjennom rettens vurdering av behovet for å pålegge blodprøver. I saker som ikke går for retten, kan blodprøvetaking bare skje etter samtykke fra partene. Der vilkårene for å reise sak for retten ikke er oppfylt, tilsier hensynet til partenes personlige integritet at den ene parten ikke skal kunne pålegge den andre parten å ta blodprøve mot dennes vilje.

Skal mor eller far reise sak om endring av farskapet, må saken reises innen ett år etter at vedkommende ble kjent med opplysningene som tyder på at en annen kan være far. Bakgrunnen for dette er hensynet til ro og stabilitet rundt farskapet. Følger farskapet av erkjennelse, innebærer det at vedkommende mann bevisst har valgt å stå som barnets far og påtatt seg en juridisk og sosial forpliktelse. Dette kan gjelde på tross av at han kjenner til at det fins andre mulige fedre. Det vil kunne gi uheldige utslag dersom en mann som har erkjent farskapet til tross for at han sitter på opplysninger om at en annen kan være eller er barnets far, skal kunne vente så lenge han vil med å få farskapet opphevet.

Barnelovens regler om endring av farskap tar utgangspunkt i hva som er best for barnet, herunder hensynet til å skape ro om forholdet. Foreldrenes interesser og behov må i denne sammenheng vike for barnets. For å ivareta barnets interesser har barneloven regler om barns rett til å bli hørt, og gir barnet mer selvbestemmelsesrett etter hvert som barnet blir eldre. Disse reglene vil også innebære at det ikke nødvendigvis kan tas blodprøve av større barn mot barnets vilje, selv om far ønsker blodprøve.

Det vil i mange tilfeller være til barnets beste at det skapes klarhet omkring det biologiske farskapet. Det bør imidlertid ikke være slik at den enkelte far når som helst skal kunne kreve at barnet stiller opp på blodprøvetaking for at han skal få klarhet i sin tvil vedrørende farskapet. En slik regel vil kunne stride mot barnets beste i det enkelte tilfellet. Barnets behov for klarhet omkring farskapet er sikret ved at barnet alltid kan reise sak om endring av farskapet.

Barn over 18 år kan selv bestemme om det skal stille til blodprøvetaking. Ønsker ikke barnet å delta, kan altså foreldrenes mulighet til å få visshet omkring farskapet være blokkert.

På denne bakgrunn er jeg ikke sikker på om det er til barnets beste å innføre en regel som gir far en ubetinget rett til å pålegge barnet å stille til DNA-test. Endringer i barneloven vil imidlertid alltid bli vurdert dersom det kan reises tvil om bestemmelser i loven er til barnets beste.

Per Sandberg (Frp): Jeg syns statsråden peker på problemet, og det er bra, men jeg blir litt skuffet og skremt over konklusjonene. For jeg tolker svaret slik at Regjeringen og statsråden tolker barnets beste dit hen at det ikke er til barnets beste å vite hvem som er dets biologiske far.

Det som er problemet, er jo selve tolkningen av barneloven vedrørende foreldreansvaret. Retten til samtykke i personlige forhold for barn hindrer altså far i å undersøke om han faktisk er den biologiske faren.

Nå er det jo litt endringer i dette, og jeg vil i første runde spørre statsråden om ikke Regjeringen også vurderer hvorvidt dette er et brudd på menneskerettighetene, et brudd på likestillingsloven og et brudd på Barnekonvensjonen, ikke minst artikkel 8 punkt 1 i FNs barnekonvensjon, som akkurat går på dette med å bevare barnets rett til egen identitet. Det er mitt første spørsmål til statsråden.

Statsråd Tore Tønne: Jeg vil tro at det også tidligere er vurdert og konkludert med at den rettstilstand som vi har på dette området, ikke representerer et brudd på menneskerettigheter, likestillingslovgivning eller de øvrige bestemmelser som representanten Sandberg her viser til. Jeg vil i alle fall tro at det også er vurdert tidligere. Siden dette ikke er mitt fagansvar i Regjeringen, skal jeg ikke være kategorisk med hensyn til hvorvidt dette er vurdert i den senere tid, men det skal jeg i hvert fall nå sørge for blir klarlagt.

For øvrig er det vel ikke slik at mitt svar skal tolkes dit hen at jeg ikke mener at det generelt sett er til barnets beste at det er klarhet omkring det biologiske farskapet – det mente jeg skulle fremgå av det jeg sa – men det er en del vanskelige avveininger knyttet til rettsvernet for den enkelte når det gjelder å pålegge DNA-tester for på den måten å avklare farskapet.

Per Sandberg (Frp): Det er jo interessant det statsråden her sier, for i Bergens Tidende i dag uttaler Peter Lødrup, professor i familierett ved Universitetet i Oslo, følgende:

«Rettsløse menn nektes å få de prøvene som kan bekrefte eller avkrefte farskap.»

Han går så langt at han i enkelte tilfeller kaller dette justismord. Han snakker spesielt om dette med arverett, hvor enkelte fedre blir dømt til å gi bort alt de har til barn som de ikke engang er i familie med.

Vi har også en sak som verserer i media for tiden. I Ytre Follo herredsrett er det nylig blitt reist en sak om endring av farskap etter barneloven § 6, hvor far har vunnet fram gjennom at han bl.a. har vært på Internett, hentet ut en søknad og deretter sendt en DNA-prøve av barnet til USA. Det er i dag fullt mulig å omgå loven gjennom å praktisere det på denne måten. Ser ikke da statsråden at vi bør endre den loven som eksisterer i dag, slik at vi får den i samsvar med det som vil bli praktisert i framtiden?

Statsråd Tore Tønne: Jeg kjenner ikke de forhold som det her vises til, verken når det gjelder professor Lødrups uttalelser eller den sak som jeg forstår har gått i Follo herredsrett, og jeg kan slik sett heller ikke her og nå si noe om hvorvidt jeg mener at det ut fra dette eller andre forhold bør gjennomføres lovendringer. Men jeg har jo ingen problemer med å si at både den type rettsavgjørelser og faglige uttalelser meget vel kan gi grunnlag for at de spørsmål som her tas opp, blir vurdert, og det synspunkt som her er fremført, vil jeg også ta med tilbake til min kollega i Regjeringen.

Presidenten: Spørsmålene 8 og 9 vil bli besvart senere. Spørsmål 10 er allerede besvart.