Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Bjørn Hernæs til landbruksministeren, vil bli besvart av miljøvernministeren på vegne av landbruksministeren.

Spørsmålet tas opp av representanten Magnhild Afseth Olrud.

Magnhild Afseth Olrud (H): Etter presidentens opplysning om landbruksministerens fravær stiller jeg følgende spørsmål til miljøvernministeren:

«En mindreårig gutt har arvet familieeiendommen Røhr Store i Ringsaker fra sin grandonkel og søkt om fritak for boplikt fram til myndighetsalderen. Fylkesmannens landbruksavdeling i Hedmark har valgt å sette arverett til side og anbefaler at gutten skal nektes konsesjon.

Vil statsråden utarbeide retningslinjer som sikrer arverett, forutsigbarhet og likebehandling i slike saker?»

Statsråd Siri Bjerke: Saken det vises til, ble løst ved at fylkeslandbruksstyret gav Peder Røhr konsesjon i møte 3. mai 2001. Han fikk konsesjon på vilkår av at han innen 2013 bosetter seg på eiendommen, for deretter å bebo og drive eiendommen på en forsvarlig måte i minst fem år i sammenheng.

Guttens erverv var konsesjonspliktig, og saken var en ordinær konsesjonssak etter konsesjonsloven. Konsesjonsloven legger ikke opp til noen særbehandling i de tilfeller mindreårige arver en eiendom fra et familiemedlem. Det skal foretas en konkret og individuell vurdering, også i de tilfellene der det er adgang til å legge vekt på bl.a. tilknytningen til eiendommen.

Loven nevner en del forhold som skal vektlegges når en vurderer konsesjonssøknaden. Momenter som det skal legges særlig vekt på, er om erververen kan anses skikket til å drive eiendommen, og om han vil tilflytte eiendommen for selv å drive den.

Når det gjelder arveretten, er den etter min mening godt sikret i loven ved det at nære slektninger kan erverve konsesjonsfritt. Andre slektningers arverett er sikret gjennom den individuelle og konkrete behandling som søknaden skal undergis. Det dreier seg om en sammensatt skjønnsvurdering i slike saker hvor en rekke ulike hensyn gjør seg gjeldende. Det er ikke uvanlig at det kan være ulik oppfatning av hva utfallet av søknaden bør bli.

Retningslinjene på dette området må ikke være mer detaljerte enn at de gir rom for lokale og individuelle tilpasninger. Det er ellers et grunnleggende prinsipp i norsk forvaltningsrett at like saker skal behandles likt. Kravet til likebehandling er imidlertid så godt kjent at det ikke skulle være nødvendig å gå nærmere inn på prinsippet i retningslinjene.

Jeg mener derfor at det ikke er behov for spesifikke retningslinjer for slike tilfeller som det representanten tar opp.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Magnhild Afseth Olrud (H): Jeg takker for svaret.

Jeg er fullstendig klar over at fylkeslandbruksstyret har gitt denne gutten konsesjon. Det er i grunnen ikke det spørsmålet mitt går på, det går på landbruksmyndighetenes innstillinger og behandling av saken.

Jeg synes denne konkrete saken viser at til tross for de nylig vedtatte endringer i konsesjonsloven, bl.a. med bortfall av forkjøpsretten, er konsesjonssøkere ikke sikret at arveretten respekteres. To relativt like saker, som i dette tilfellet – en gutt på åtte år og en på seks år, litt forskjell i størrelsen på gårdsbrukene – burde kunne behandles likt.

Kan statsråden si noe om dette kan bedres i fremtiden?

Statsråd Siri Bjerke: Som jeg sa i mitt svar, tror jeg ikke nye retningslinjer er veien å gå for å sikre det vi ønsker å sikre gjennom lovverket. Det er viktig at retningslinjene ikke er mer detaljerte enn at de gir rom for det nødvendige skjønn og de individuelle tilpasningene som loven skal gi mulighet for. Kravet til likebehandling er såpass godt nedfelt i det lovverket som allerede eksisterer, at det skulle være unødvendig og ikke noe mer å vinne på å presisere det ytterligere i lovverket.

Presidenten: Vi går så tilbake til spørsmåla 8 og 9.