Inge Lønning (H): Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

«Gjennom presseoppslag er det fremkommet at kirke-, utdannings- og forskningsministeren forteller berørte institusjoner innenfor høyskolesektoren at den enstemmige tilrådingen fra Mjøs-utvalget vil føre til at det vil ta 5-10 år før nye institusjoner kan gis universitetsstatus, mens statsråden er rede til å utstede lisenser umiddelbart.

Hva bygger disse fortellingene på?»

Statsråd Trond Giske: Statlige forskningsmidler må konsentreres og kanaliseres til miljøer med forutsetninger for kvalitet for å gi grunnlag for internasjonalt konkurransedyktige forskningsmiljøer. Uten en slik konsentrasjon vil den kvalitetshevingen i norsk forskning som er forutsatt i forskningsmeldingen, bli vanskelig å realisere. Vi sier derfor i den stortingsmeldingen som vi la fram for ikke lenge siden, at vi ikke har rom i Norge for flere breddeuniversiteter utover de fire vi har i dag, og at det er viktig å styrke deres rolle som grunnforskningsinstitusjoner.

Både Mjøs-utvalgets innstilling og St.meld. nr. 27 for 2000-2001 forutsetter at dagens høgskoler kan få universitetsstatus dersom de har fått godkjent opprettelse av doktorgradsutdanning. Forskjellen ligger i hvor mange doktorgradsprogrammer det skal kreves før de kan få universitetsbetegnelsen. Mjøs-utvalget foreslo at det skulle være fire fagområder for doktorgrad, mens meldingen legger til grunn at ett område er nok. Det innebærer at også vitenskapelige høgskoler kan få rett til å hete universitet på grunnlag av doktorgrad innenfor sitt fagfelt.

Representanten Lønning ber om begrunnelse for min uttalelse om at det kan ta flere år før høgskoler kan bli universitet dersom Mjøs-utvalgets kriterier legges til grunn.

Det er tre statlige høgskoler som i dag har adgang til å tildele doktorgrad, men de har bare doktorgradsutdanning på ett eller to fagområder. Det tar tid å bygge det faglige fundament for forskerutdanning, og det koster penger å finansiere doktorgradsprogrammer. Regjeringen foreslår også at det skal gjøres behovsvurdering før nye doktorgradsløp godkjennes. Selve godkjenningen skal bygge på en sakkyndig vurdering som nødvendigvis må ta tid. Dette er bakgrunnen for mitt anslag om at det kan ta fem til ti år før nye institusjoner kan få universitetsbetegnelse i Norge dersom Mjøs-utvalgets modell velges.

Mjøs-utvalgets kriterier kan også bidra til en for ensidig fokusering på doktorgradsprogrammer på bekostning av annen fagutvikling. Det vil være uheldig i en fase der høgskolene har viktige oppgaver når det gjelder å forbedre yrkesrettede studieløp, å sikre studiekvalitet for alle studentgrupper og å ha faglig fokus på forskning og utvikling som gagner yrkesutøvelse og regional innovasjon. Sånn sett mener jeg at den modellen som Regjeringen har foreslått, i sterkere grad ivaretar en helhetlig utviklingsstrategi for disse institusjonene.

Inge Lønning (H): Jeg takker statsråden for svaret, som riktignok bare delvis var et svar på spørsmålet.

Grunnen til at jeg har reist spørsmålet, er at det har kommet til dels ganske stort oppslåtte nyheter i pressen, senest i Stavanger Aftenblad for en uke siden, som gjengir uttalelser statsråden har latt falle, som etter mitt skjønn gir en nokså skjev og misvisende presentasjon av hva Universitets- og høyskoleutvalget faktisk har foreslått. Det Universitets- og høyskoleutvalget har konstatert, er det samme som statsråden sier, nemlig at det ikke er aktuelt med mer enn fire breddeuniversiteter. På det punkt er man altså enig.

Men det som er hovedpoenget ved Mjøs-utvalgets forslag, er jo at man vil skille ad de faglige og de politiske vurderinger ved å opprette et frittstående organ som utelukkende skal foreta faglige evalueringer. Og det er på dette punkt det forekommer meg at statsrådens presentasjon av den enstemmige tilrådingen er misvisende, fordi den tar ikke med selve poenget i Mjøs-utvalgets forslag. Den reduserer det hele til et kalenderspørsmål: hvem som raskest kan tilby universitetsstatus.

Mener statsråden virkelig at tilrådingen fra et enstemmig, bredt sammensatt utvalg kan tilsidesettes på en så lettvint måte?

Statsråd Trond Giske: Jeg registrerer at representanten Lønning i sitt oppfølgingsspørsmål snakker om noe helt annet enn han gjorde i sitt primærspørsmål, der det var snakk om hvor lang tid det vil ta før nye institusjoner får universitetsstatus dersom tilrådingen fra Mjøs-utvalget følges. Det at man oppretter en uavhengig akkrediteringsinstitusjon eller uavhengig vurdering av bredden og kvaliteten ved en institusjon før man gir rett til universitetsbetegnelsen, vil i hvert fall ikke føre til at tiden blir noe kortere, det har lite med det å gjøre. Tvert imot vil det være en tidkrevende prosess, i tillegg til at institusjonen da selvsagt først må utvikle de fire doktorgradsprogrammene som Mjøs-utvalget krever. Når man da i tillegg vet at Høyre i sin vurdering av Mjøs-utvalget i et eget arbeidsutvalg som Høyre har nedsatt, sier at man skal ha svært strenge kriterier for å bruke universitetsbetegnelsen også dersom man velger Mjøs-utvalgets modell, tror jeg jeg har mine ord i behold, at dette kommer til å ta ganske mange år.

Inge Lønning (H): Jeg konstaterer at statsråden ikke er villig til å gå inn på spørsmålet om hans egen måte å presentere henholdsvis Mjøs-utvalgets forslag og statsrådens eget forslag på, er en saklig og dekkende presentasjon eller ikke. Det synes jeg er beklagelig, fordi Mjøs-utvalget her har utført et grundig arbeid. Det er et bredt sammensatt utvalg utdanningspolitisk og faglig, og denne tilrådingen er faktisk et av de få punktene hvor utvalget er absolutt enstemmig i sin tilråding. Og en av begrunnelsene er at vi, bl.a. ved tildelingen av doktorgrad til høyskolene, har uheldige erfaringer med hva som skjer dersom en statsråd faller for fristelsen til å kortslutte den faglige og den politiske prosess. Det skjedde under statsråd Giskes forgjenger, og det førte til at Universitetsrådets styre skrev et brev hvor man sa opp ethvert fremtidig samarbeid med statsråden.

Ser ikke statsråd Giske at dette taler for at alle parter er tjent med at de faglige og de politiske beslutningene holdes noenlunde ryddig fra hverandre?

Statsråd Trond Giske: Jeg er fullt ut med på at vi kan ta en diskusjon om hvilke prosedyrer som skal lede fram til den kvalitetsvurderingen som skal ligge til grunn for en eventuell universitetsbetegnelse, for vi sier også i vår stortingsmelding at det må ligge en kvalitetsvurdering til grunn. Men nettopp fordi det ikke i min posisjon som utdanningsminister kommer til å bli aktuelt å tildele noen politiske doktorgradsprogrammer, vil dette nødvendigvis ta lang tid. Man skal utvikle det faglige grunnlaget, man skal utvikle doktorgradsprogrammet, og man skal ha en kvalitetsvurdering. Og med Høyres krav om strenge kriterier også innenfor en Mjøs-modell, vil det nødvendigvis ta mange år. Jeg frykter at det i for sterk grad vil føre til at det innefor de institusjonene ensidig fokuseres på doktorgradsprogrammene og ytterligere grunnforskningsmidler, føre til en spredning av grunnforskningsmidlene, og føre til at man ikke får den helhetlige strategien man bør ha.

Jeg aksepterer fullt ut at Høyre har en skeptisk holdning til at Stavanger, Kristiansand og Bodø skal få benytte universitetsbetegnelsen og ønsker strammere kriterier for den betegnelsen enn det Regjeringen går inn for. Det er et ryddig standpunkt, men at det ikke har noen annen effekt enn at det kommer til å ta mange, mange år før det skjer, kan jeg ikke se at jeg ikke har grunnlag for å si.