Sonja Irene Sjøli (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål:

«Det er avdekket uverdige og etisk betenkelige forhold i forbindelse med obduksjon og fjerning av organer ved norske sykehus.

Hva vil statsråden gjøre for å sikre en verdig og god praksis på dette området?»

Statsråd Tore Tønne: Jeg er enig i at det som er fremkommet i media de siste dagene, har gitt eksempler på at obduksjonspraksis ikke har ivaretatt hensynet til respektfull og verdig behandling av avdøde. Det kan i tillegg også stilles spørsmål om informasjonen som er gitt til pasienter og pårørende, har vært god nok.

Det er transplantasjonsloven av 1973 som gir reglene om sykehusobduksjon. Loven krever ikke eksplisitt samtykke fra pasient eller pårørende. Dersom avdøde eller hans nærmeste har uttalt seg mot det, skal obduksjon imidlertid ikke kunne gjennomføres. Det samme gjelder dersom det er grunn til å anta at et slikt inngrep vil være i strid med avdødes eller hans nærmestes livssyn, eller andre særlige grunner taler mot å utføre obduksjon.

Dette prinsippet om såkalt presumert samtykke går igjen i flere andre lands lovgivning, bl.a. i den svenske, og er også på linje med Europarådets tilleggsprotokoll til konvensjonen om menneskerettigheter og biomedi-sin.

Det første spørsmålet som det er naturlig å reise i lys av den saken representanten Sjøli tar opp, er om det er grunn til å endre loven på dette punktet. Alternativet til nåværende prinsipp vil være å innføre et prinsipp om eksplisitt forhåndssamtykke. Jeg er kommet til at jeg ikke vil tilrå en slik endring. Derimot ser jeg grunn til å gripe inn i forhold til den praksis som det er fremkommet uheldige eksempler på.

Jeg mener dette først og fremst bør skje med utgangspunkt i forskriftene til loven. I denne forbindelse er det viktig at det gis skriftlig informasjon ved innleggelse om obduksjonsadgangen og pasienters og pårørendes rett til å motsette seg obduksjon. Helsetilsynet har uttalt at det er grunn til å se nærmere på hvordan denne informasjonsvirksomheten bør foregå. Det er av stor betydning at informasjon på et slikt følsomt område blir gitt på en skånsom måte.

Vev og organer som blir tatt ut i forbindelse med obduksjon, avgis til undervisnings- og forskningsformål. Utgangspunktet må være at organene legges tilbake igjen etter undersøkelsen. Dersom det ikke er mulig, skal likevel dette biologiske materiale håndteres på en etisk forsvarlig måte.

Gjeldende transplantasjonslov og forskriftene gitt med hjemmel i loven er lite eksplisitte når det gjelder spørsmålet om etisk forsvarlighet og respektfull behandling i forbindelse med obduksjon. På bakgrunn av de forhold som er fremkommet, mener jeg vi bør endre forskriften om obduksjon. Jeg kan nevne at den svenske obduksjonsloven har en egen bestemmelse om respekt for den avdøde. Statens helsetilsyn har besluttet å nedsette et utvalg som skal se nærmere på de etiske spørsmålene omkring obduksjon. Utvalget skal gjennomgå dagens praksis og fremme forslag til forskriftsendring.

I tillegg til dette kan jeg nevne at saksordføreren for behandling av Ot.prp. nr. 77 for 1999-2000 om endringer i transplantasjonsloven nå har reist spørsmål om lov og forskrifter sikrer tilstrekkelig informasjon og etisk forsvarlig håndtering av obduserte og av obduksjonsmateriale. Jeg mener det er god grunn til å vurdere dette, eventuelt om det bør foretas en presisering av de etiske sider ved obduksjon i forbindelse med lovendringen.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg takker helseministeren for svaret.

Jeg er glad for at vi har en felles forståelse av virkeligheten, og for at det er behov for å trygge praksisen på dette området.

Nå er det jo slik at når det gjelder mange av de innspillene som helseministeren kom med her, så er det for så vidt noe som er der i dag. Men det er behov for å styrke dette. Dagens lov gir jo også pasienten eller hans nærmeste rett til å motsette seg obduksjon, men det krever ikke aktivt samtykke.

Jeg forstod på helseministeren at han ikke var innstilt på å innføre et prinsipp om eksplisitt forhåndssamtykke. Det er eksempler på at dette ikke blir respektert, selv om man har mulighet til å motsette seg det. Jeg vil derfor gjerne ha en nærmere begrunnelse for hvorfor helseministeren ikke vil at det skal stilles krav om aktivt samtykke.

Statsråd Tore Tønne: Dette er jo spørsmål som har vært vurdert flere ganger tidligere og også i forbindelse med andre lands vurderinger av tilsvarende lovgivning og i internasjonalt samarbeid, som jeg nevnte i mitt første innlegg.

Stort sett er det mitt inntrykk at disse vurderingene går ut på at de etiske og andre sider ved det å kreve et eksplisitt forhåndssamtykke er vel så kompliserte som det å opprettholde prinsippet om presumert samtykke, men selvfølgelig da under forutsetning av at det gis en nennsom og også etisk forsvarlig informasjon om adgangen til å reservere seg.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg føler meg ikke helt trygg på akkurat de vurderingene, at det skulle være etisk problematisk og så komplisert å gi mulighet til et samtykke før obduksjon. Det bør kunne være på plass, synes jeg, for å vise respekt nettopp for dem som gir beskjed om at de selv ikke ønsker obduksjon, eller at pårørende ikke ønsker det, eller at de kanskje også har inngått en avtale.

Allikevel er det mange som føler seg overkjørt. De blir presset. Jeg har eksempler på at noen til og med har blitt truet med politianmeldelse hvis de ikke vil tillate obduksjon. Senest i går kveld hadde jeg en telefon fra en eldre mann om akkurat dette. Det de vil, er at det ønsket de fremsetter, må bli respektert.

Jeg føler meg ikke helt trygg på at den praksis som helseministeren legger opp til, vil ivareta nettopp det, så aktivt samtykke er en mulig løsning.

Statsråd Tore Tønne: Det som representanten Sjøli her nevner eksempler på, om nærmest trusler i forbindelse med dette, vil være fullstendig uakseptabelt, enten man har det nåværende presumsjonsprinsipp eller et annet prinsipp. Det må man heller karakterisere som både ulovlig og uakseptabelt.

Jeg tror nok at man kan gjøre nye vurderinger av det spørsmålet som tas opp her, men man skal være klar over at en slik praksis f.eks. vil reise spørsmål om det er avgrensninger med hensyn til hvem man skal anmode om aktivt samtykke eller eksplisitt samtykke fra, om det skal skje ved alle sykehusinnleggelser, eller om det er i bestemte situasjoner det skal gjøres. Jeg har som sagt en viss forståelse for at dette også fører til en god del praktiske og etiske problemer. Men om det er ønskelig, vil det – som jeg nevnte – være en mulighet for den komiteen som nå behandler transplantasjonsloven, å foreta en slik vurdering igjen.