Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til helseministeren:

«Jeg vil vise til flere oppslag i media de siste dagene i forbindelse med det store antall selvmordsforsøk, ikke minst i gruppen jenter under 20 år.

Hvilke nye tiltak er mulig å sette i gang, eller gi økonomisk støtte til, for å komme bedre ut i forhold til forebygging, og hvordan kan man i større grad gjøre bruk av frivillig sektor i denne sammenheng?»

Statsråd Tore Tønne: Representanten Woie Duesund tar her opp spørsmål i tilknytning til de vanskeligste og mest tragiske områder innenfor helseforebyggende arbeid. Det er vanskelig å drøfte disse på en tilfredsstillende måte i en spørretime som denne.

De høye selvmordstall blant jenter under 20 år, som representanten her peker på, er basert på en studie fra Sør-Trøndelag fylke. Tallmaterialet som ligger til grunn, er relativt lite. Vi har ikke grunnlag for å si at antall selvmordsforsøk for jenter i denne alderen er spesielt høyt i hele landet. Det er også vanskelig å trekke sikre slutninger om det har vært en økning i forekomsten av selvmord blant barn og unge. Dette står i motsetning til hva som kan være oppfatningen i f.eks. massemedia. Men uansett tallenes omfang er ett selvmord ett for mye.

Regjeringen har gitt Statens helsetilsyn ansvaret for oppfølgingen av handlingsplanen mot selvmord, i et nytt prosjekt for perioden 2000–2002. Innenfor oppfølgingsprosjektet er forebygging av selvmord blant barn og unge rettet en spesiell oppmerksomhet. Videreføringen er også begrunnet i behovet for å sikre og videreføre den kompetansen som allerede er bygd opp. Det er etablert et nasjonalt kompetansesenter i Oslo og tre regionale ressursmiljøer i henholdsvis Trondheim, Bergen og Tromsø for å sikre kompetanseoppbygging regionalt i helsetjenesten. Ressursmiljøene skal bl.a. bistå kommunene i å etablere beredskap i krisehåndtering. I prosjektet vil det bli rettet spesielle tiltak mot grupper som er særlig utsatt. Dette er eldre, lesbiske og homofile, barn og unge samt helsepersonell som kommer i kontakt med personer som har forsøkt selvmord.

Gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse vil også konkrete tiltak styrke helsestasjonene og det psykososiale arbeidet blant barn og unge i kommunene. Forebygging av selvmord er i dette arbeidet viet oppmerksomhet. I tillegg stiller Regjeringen krav om at fylkeskommunene i forbindelse med opptrappingsplanen skal planlegge hvordan mennesker som begår selvmordsforsøk, skal følges opp. Et krav er at det skal etableres rutiner for registrering, behandling og oppfølging av mennesker lagt inn på somatiske og psykiatriske institusjoner.

Samtidig ser jeg at det ennå er mange kunnskapsmessige utfordringer på dette feltet. Det er bl.a. faglig utfordrende å arbeide med forebyggende tiltak blant barn og unge, og vi vet lite i dag om hvordan vi skal nå denne målgruppen. Helsetilsynet har referert til erfaringer som viser oss at åpenhet og sterkt fokus rundt selvmord, kan virke selvforsterkende når det gjelder ungdom. Vi trenger derfor mer dokumentert kunnskap for å vite hvor og hvordan vi skal sette inn forebyggende tiltak rettet mot barn og unge. Derfor er det igangsatt konkrete forskningsprosjekt for å øke kunnskapen om barn og ungdoms psykiske helse generelt og selvmord spesielt. Norge deltar her bl.a. i internasjonale forskningsstudier i tillegg til at det er igangsatt nasjonale forskningsprosjekter.

Utfordringene er omfattende, og vi må trekke på de ressurser vi har, også frivillige personer og organisasjoner. Når vi skal trekke på frivillig innsats, må dette samordnes med arbeidet som gjøres på dette feltet fra Regjeringens side. Statens helsetilsyn samarbeider aktivt med relevante brukere og frivillige organisasjoner som bidrar til kompetanseheving i og utenfor helsesektoren. Jeg ser positivt på å ta frivillig sektor ytterligere i bruk. Helsetilsynet er i 2001 bevilget 8,7 mill. kr, hvorav 1 mill. kr er satt av til prosjekter i regi av frivillige organisasjoner. Jeg har da stilt krav om at prosjektene må samordnes med Helsetilsynets arbeid, og være faglig tilfredsstillende. Midlene skal gå til tiltak som er rettet mot spesielt utsatte grupper, deriblant barn og unge.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Jeg takker helseministeren for svaret. Kristelig Folkeparti støtter de tiltak som ble nevnt.

Sandefjords Blad viser til at Vestfold topper selvmordsstatistikken for unge under 20 år. Reportasjen viser at de unge er i en situasjon hvor de føler at de har få eller ingen å snakke med. Kirkens SOS har stor erfaring og anerkjennelse når det gjelder å hjelpe mennesker i en svært vanskelig situasjon, gjennom krisetelefontjenesten.

I Vestfold har Kirkens SOS satt i gang et prosjekt der de deler ut timeplaner til alle elever i ungdomsskolen og videregående skole, med nummeret til krisetelefonen på. Responsen har vært overveldende.

I møte med den politiske ledelsen i departementet har prosjektet fått anerkjennelse. Men hvorfor har da departementet gjentatte ganger sagt nei til søknaden fra Vestfold?

Statsråd Tore Tønne: Det er vanskelig for meg å gå direkte inn i konkrete vurderinger eller konkret omtale av de enkelte søknader fra frivillige organisasjoner innenfor dette feltet. Jeg deltar sjelden direkte i søknadsbehandlinger, og er derfor heller ikke helt kjent med hvilke begrunnelser som har vært utslagsgivende i det konkrete tilfellet. Men jeg kjenner godt til den telefontjenesten som både Kirkens SOS og andre, bl.a. Mental Helse Norge, står for innenfor dette feltet, og kan bekrefte at vi ser positivt på det arbeidet – uten at jeg dermed, som sagt, kan gå inn på konkrete søknadsbehandlinger.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Jeg takker igjen statsråden for svaret.

Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig å si noe om en konkret søknad. Men jeg vil minne om at Stortinget har økt tilskuddet til krisetelefoner generelt, da vi har sett at behovet øker, og at dette er god forebygging.

Etter at Kirkens SOS i Vestfold delte ut timeplaner til 17 000 skoleelever, har de i forhold til året før fått dobbelt så mange henvendelser fra unge som ville begå selvmord. Dette sier mye om ungdom i nød. I år vil Kirkens SOS i Vestfold også dele ut e-mailadresser til de unge. Dette synes jeg er fremtidsrettet. Mange har behov for anonymt å snakke med voksne som har taushetsplikt. Prosjektet i Vestfold har vist seg å være forebyggende. Ideen kan lett overføres til resten av landet.

Kunne helseministeren tenke seg å anbefale å se på søknaden på nytt? En telefonsamtale kan jo redde liv.

Statsråd Tore Tønne: Som jeg sa i mitt første innlegg, legges det også fra departementets side stor vekt på å forebygge den type tragiske tilfeller som vi her snakker om. Jeg synes ikke noe behøver å være uprøvd i den anledning. Generelt sett har departementet uttalt seg positivt til den type virksomhet som det her refereres til. Jeg skal selvfølgelig se på de konkrete søknader som har kommet om dette, for å forvisse meg om hvordan de er behandlet, og hvilke begrunnelser som er gitt for de konklusjoner som er trukket, eventuelt også vurdere dem på nytt.