Frank Willy Larsen (A): «I forbindelse med handlingsplan mot kjønnslemlestelse ble det slått fast det ansvaret helsepersonell har for å varsle dersom det oppdages at jenter er omskåret. Det finnes flere yrkesgrupper som kommer i kontakt med personer på en slik måte at omskjæring kan oppdages, f.eks. tollere i forbindelse med kroppsvisitasjon.

Har tollere per i dag pålegg om å varsle slike tilfeller, og hvis ikke, hva vil statsråden gjøre for at en slik rapportering skjer?»

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Representanten Frank Willy Larsen stiller et spørsmål innenfor et område som er både følsomt og vanskelig. Kjønnslemlestelse ble satt ettertrykkelig på dagsordenen gjennom TV 2s avsløringer. Etter dette har jeg mottatt mange brev og møtt grupper hvor denne praksisen utøves. I tillegg har jeg besøkt Göteborg og fått innsyn i svenske erfaringer i arbeidet mot kjønnslemlestelse.

Mitt inntrykk er at den norske loven som forbyr kjønnslemlestelse, har vært lite kjent, særlig blant grupper som dette berører mest. I dag tror jeg at det er ytterst få som ikke er kjent med at kjønnslemlestelse er forbudt i Norge, og at dette også gjelder dersom jentebarnet blir tatt med for gjennomføring av kjønnslemlestelsen i et annet land. Etter mine vurderinger har det skjedd mye på dette området på kort tid. Under arbeidet med Regjeringens handlingsplan har vi samarbeidet nært med en rekke miljøer hvor kvinnene selv er omskåret. Disse samarbeider i dag om tiltak for å bekjempe denne praksisen.

Jeg nevner dette som en del av svarert på spørsmålet fordi jeg vil at vi både skal være tydelige i vår avstandtagen til denne grusomme handlingen som en kjønnslemlestelse er, og samtidig opprettholde tilliten til de miljøer som har tradisjon for denne praksisen.

Tollere som oppdager kjønnslemlestelse i forbindelse med kroppsvisitasjon, bør varsle om dette. Etter barnevernsloven § 6-4 skal alle offentlige myndigheter på eget initiativ og uten hinder av taushetsplikt gi opplysninger til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Tollere har etter tolloven § 8 taushetsplikt om private forhold som oppdages i forbindelse med kontroller. Tolloven gir åpning for unntak fra taushetsplikten, f.eks. som melding til politiet, dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke og en viss alvorlighetsgrad, jf. § 8 nr. 2 bokstav f. Det samme gjelder for melding til andre, f.eks. til barnevernet. Dette står i § 8 nr. 2 bokstav g.

Ved vurdering av om det skal settes inn tiltak etter barnevernsloven, og i så fall hvilke tiltak, er det hensynet til barnets beste som skal vektlegges, jf. § 4-1. Hvorvidt det skal settes inn barnevernstiltak etter en gjennomført kjønnslemlestelse, vil derfor avhenge av barnets situasjon og behov i det enkelte tilfellet. Det er barnets situasjon på vedtakstidspunktet som er avgjørende.

Kjønnslemlestelsen kan ha påført barnet følelsesmessig og psykisk skade i tillegg til det fysiske. En melding til barnevernet vil ivareta to hensyn. Det ene er å kartlegge og følge opp barnets hjelpebehov. Det andre vil være å hindre at andre søsken blir utsatt for kjønnslemlestelse.

Jeg er primært opptatt av å ivareta barnet i denne situasjonen, og det er til barnets beste at barnevernet kobles inn og følger opp saken videre. Men en anmeldelse til politiet må også vurderes. Sverige, som har hatt en særskilt lov mot kjønnslemlesting i mange år, har ennå ikke fått en sak brakt til domstolene. Det forteller oss noe om hvor svenskene har lagt tyngdepunktet i innsatsen for å bekjempe denne praksisen. Selv om vi kan håpe at den norske loven nå er velkjent og i seg selv vil hindre at det foretas kjønnslemlestelse, skal den på ingen måte oppfattes som en sovende lov, og at ingen rammes av den i Norge. Dette er et like viktig signal som at loven skal virke preventivt.

Her, som i barnevernet, må det foretas et visst skjønn. Kommer en familie til Norge for første gang og det oppdages at barnet er kjønnslemlestet, er det helt urimelig at denne familien skal rammes av den norske loven og bli anmeldt til politiet. Noe helt annet er det dersom en familie som bor i Norge, bevisst har tatt barnet ut av landet og foretatt en kjønnslemlestelse. Det må tas på alvor og meldes som det overgrep det er.

I det videre arbeid med oppfølging av saken vil det fra politiets side være viktig å ta hensyn til barnet og familiens totale situasjon. Jeg antar at det raskt vil bli et samarbeid mellom barnevernet og politiet i en slik sak.

Frank Willy Larsen (A): Jeg takker statsråden for et grundig og gjennomtenkt svar. Jeg oppfatter det vel også dit hen at statsråden støtter meg når det gjelder intensjonen i spørsmålet mitt, nemlig at dersom noe oppdages under en kontroll, så skal det rapporteres.

Når statsråden uttrykker støtte til innholdet i spørsmålet mitt, slik det nå ble gjort, kan man forestille seg at det kan komme tips til f. eks. Tollvesenet om at jenter er på vei ut av landet eller er på vei tilbake fra utlandet hvor dette inngrepet er blitt foretatt. Mener statsråden at mistanke om omskjæring kan være årsak til en kontroll?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg tror vi skal være forsiktig med å si at vi skal be tollerne spesielt om å sjekke jenter basert på mistanke om omskjæring. Tollere som oppdager kjønnslemlestelse i sitt arbeid, bør helt klart varsle om dette. Vi får håpe at det er et marginalt problem. Vi har ikke oversikt over hvor mange jenter som blir kroppsvisitert av tollere, men sannsynligheten for at disse også nylig er blitt kjønnslemlestet, vil jeg tro er minimal.

Det vil være viktig at vi nå fokuserer på langsiktige og kommunikative tiltak for å få bukt med omskjæring av kvinner. Vi legger opp til en bred handling i vår handlingsplan, og jeg må si at jeg er veldig glad for at representanten tar opp nettopp denne problemstillingen, som ikke har vært et tema vi har omtalt i vårt arbeid. Så vi vil følge dette nøye opp i det arbeidet vi nå gjør.

Frank Willy Larsen (A): Jeg har ingen illusjoner om at det finnes enkle løsninger på et så følsomt og vanskelig spørsmål som dette. Det kan til og med hende, som statsråden sier, at problemstillingen er marginal. Men poenget er selvfølgelig at ett tilfelle er ett tilfelle for mye. Det jeg har ønsket å belyse med dette spørsmålet, er rett og slett at et samfunn er nødt til å ta i bruk alle de virkemidlene man rår over, for å få stoppet denne praksisen. Jeg tror at det vi ser ut til å komme fram til nå, vil ha sterke allmennpreventive virkninger.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg vil si at jeg deler representantens synspunkt, og ett tilfelle er ett tilfelle for mye. Vi håper at vi klarer å få tillit, innsikt og en god dialog med de ulike miljøene, slik at vi klarer å stoppe omskjæring på sikt. Vi vet at det går an å få til dette gjennom et målrettet og langsiktig arbeid. Vi har hatt et prosjekt i Senegal i regi av UNICEF, hvor man faktisk klarte å utrydde omskjæring i løpet av fem år, og mitt håp er at vi også skal stoppe denne ugjerningen overfor barn i Norge.