Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

Stortinget - Møte onsdag den 14. mars 2001 kl. 10

Dato:
President: Hans J. Røsjorde
Tilbake til spørretimen

Spørsmål 14

Odd Einar Dørum (V): Jeg tillater meg å stille dette spørsmålet til miljøvernministeren:

«Staten har ansvar for å påse at Norge overholder sine forpliktelser overfor Bern-konvensjonen. Stor salamander er en totalfredet art Bern-konvensjonen vurderer som særlig bevaringsverdig. Likevel er staten ved fylkesmannen i Oslo og Akershus i ferd med å tillate å fylle igjen og ødelegge én av kun tre dammer med bestand av stor salamander i Oslo.

Hva vil Regjeringen gjøre for å redde bestanden av stor salamander i Møllesvingen 20 i Oslo og unngå at Norge bryter Bern-konvensjonen?»

Statsråd Siri Bjerke: Møllesvingen i Oslo ble regulert til boligformål i 1981. I september i fjor gav Oslo kommune rammetillatelse for utbygging. Utbyggingen inkluderer drenering og utfylling med planering av en dam. Søknaden er i samsvar med reguleringsplanen, og det kreves derfor ikke dispensasjon. Kommunen har gjennom undersøkelser sist på 1980-tallet påvist stor og liten salamander i dammen. Vedtaket er påklagd av Naturvernforbundet i Oslo og Akershus og ventes avgjort av fylkesmannen i løpet av mars måned.

Stor og liten salamander er oppført på den norske rødlisten. Stor salamander er klassifisert som direkte truet, dvs. den strengeste kategorien, og liten salamander som sårbar. Artene er oppført på Bern-konvensjonens lister, som bl.a. innebærer forpliktelse til å frede artene og sikre deres leveområder.

Bern-konvensjonens forpliktelse om å sikre leveområder betyr at lokaliteter som er viktige for å sikre artens langsiktige overlevelse i landet, ivaretas. Dette innebærer særlige tiltak for å sikre disse lokalitetene. Hovedutbredelsen av stor salamander i Norge er på Vestlandet, men også deler av Østlandet er viktige for arten. For å ivareta Norges viktigste område ble Geitaknottane naturreservat i Hordaland opprettet i 1997. Dette er også et av de viktigste enkeltområder for arten i Europa.

Enkeltlokaliteter med mindre forekomster vil også ha vesentlig verdi. Det innebærer ikke automatisk vern av enhver lokalitet med forekomst av en truet eller sårbar art. Intensjonen i Bern-konvensjonen er å sikre bestandens overlevelse i landet over tid. Tiltak i enkeltlokaliteter som nasjonalt sett ikke har vesentlig betydning for artens totale overlevelse, kan derfor ikke uten videre anses å være i strid med konvensjonen.

Prinsippet i plan- og bygningsloven er at det er kommunestyrene som har ansvaret for at planleggingen ikke kommer i konflikt med viktige regionale eller nasjonale interesser.

Med hjemmel i plan- og bygningsloven § 27-2 kan Miljøverndepartementet av eget tiltak oppheve planen eller gjøre de endringer som finnes påkrevd dersom planen strider mot nasjonale interesser.

Jeg vil nå avvente fylkesmannens behandling av klagesaken. Jeg vil imidlertid understreke at jeg er opptatt av at sårbare naturtyper ofte bygges ned bit for bit, og at summen av dette kan virke negativt for mangfoldet i norsk natur. Regjeringen vil derfor om kort tid legge fram en egen stortingsmelding om biologisk mangfold. I denne meldingen vil det bl.a. bli lagt vekt på å styrke arbeidet med kartlegging og overvåking som grunnlag for forvaltningstiltak i kommunene. Meldingen vil også klargjøre nasjonale interesser og gi føringer for det videre arbeid med å ivareta biologisk mangfold. Jeg kan også opplyse om at Regjeringen vil ta initiativ til en helhetlig gjennomgang av lovverket på dette området. Spørsmålet om automatisk vern av lokaliteter som er viktige for truede og sårbare arter, vil også bli vurdert i den forbindelse.

Odd Einar Dørum (V): Jeg er takknemlig for statsrådens grunnholdning som kom klart fram i svaret.

Det har til og med vært gjort noen forsøk på latterliggjøring fra offentligheten for at dette er et lite dyr i en liten dam i Oslo, men det saklige forholdet er jo at den største variasjon i artsmangfold i Norge har vi i Oslofjord-området. Hvis ikke også mennesker i byområder skal ha dyp respekt for dette, men nærmest overlate det til andre deler av landet, så får man ikke den forståelsen som er nødvendig. Jeg har også fått den kunnskap at i tillegg til det statsråden sier om disse områdene på Vestlandet, er også Oslo og Akershus viktige områder for stor salamander i Europa.

Når jeg tar dette opp, er det fordi boligreguleringen i området ble behandlet på begynnelsen av 1980-tallet, man har så på 1990-tallet foretatt en kartlegging av amfibier i Oslo, og dette er ikke sett i sammenheng. Jeg har da hatt dype uro for at man ender i et svarteperspill mellom forvaltningsnivåer som har forskjellig type lovgivning. Og til sjuende og sist er det jo slik at når en art er totalfredet, kan en ikke ha 19 – eller 450 – forskjellige forvaltningsregimer i Norge. Staten må sette noen spilleregler. Det er bakgrunnen for at jeg har reist spørsmålet og også stresser denne saken i Oslo.

Statsråd Siri Bjerke: Når det gjelder selve saken, vil jeg altså komme tilbake til den hvis den kommer på mitt bord etter behandling hos fylkesmannen.

Likevel vil jeg understreke betydningen av at kommunene i sin planlegging tar biologisk mangfold på alvor. Siden det er kommunene som har det største ansvaret for planlegging og regulering i dette landet, er det også viktig at ansvaret for vern på bakgrunn av nasjonale retningslinjer skjer gjennom den planleggingen. Dette vil være et viktig grunnlag for meg når jeg skal gå inn i saken, på samme måte som det er et viktig grunnlag for meg at vi ivaretar biologisk mangfold og også hensynet til salamanderbestanden i Norge. Min avgjørelse vil også helt klart bygge på at vi skal være i overensstemmelse med Bern-konvensjonen på dette området.

Odd Einar Dørum (V): Jeg er fullt ut enig med statsråden i hvordan kommunene skal forvalte sitt ansvar. Men nå er det jo slik at lovgivningen blir til på ulike tidspunkter i Norge, og det er ikke alltid at man foretar saksbehandling og ser lovgivningen i sammenheng. Jeg forstår statsråden slik at hun i hvert fall vil være sikker på at dét er gjort på en skikkelig måte. Det oppfatter jeg uansett som en betryggelse for sakens behandling.

Statsråd Siri Bjerke: Jeg deler Odd Einar Dørums engasjement i saken, og jeg kan forsikre at jeg skal gjøre all nødvendig saksbehandling fra min side når den kommer på mitt bord.

: