Karin Andersen (SV): «Nivået på Regjeringens framlagte satser for økonomisk sosialhjelp var skuffende lavt. Beregningen av nivået på satsene sier Regjeringa bygger på enkeltelementer i SIFOs (Statens institutt for forbruksforskning) standardbudsjett, uten at det går fram hvilke elementer som er tatt med, og hvilke som er utelatt. Heller ikke opplyses det om hvor lang tid en mener det skal gå an å leve på disse satsene.

Vil statsråden gi innsyn i beregningsgrunnlaget, hvilke elementer som er utelatt, og begrunnelsen for utvelgelsen?»

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven er som kjent ment å være en midlertidig ytelse i en situasjon der en person ikke selv kan sørge for sitt livsopphold på annen måte. De veiledende retningslinjene for utmåling av stønad til livsopphold er derfor rettet inn mot løpende, daglige utgifter.

Satsnivået for de veiledende retningslinjene bygger på en konkret vurdering av utgiftsbehovet for de utgiftene som omfattes av retningslinjene. Utgiftselementene som er omfattet av de veiledende retningslinjene, bygger til en viss grad på enkeltelementer i SIFOs standardbudsjett. I tillegg har en sett hen til det gjennomsnittlige nivået for kommunenes normer i dag.

SIFO har bistått departementet i utarbeidelsen av de veiledende retningslinjene. Departementet har kunnet gjøre seg nytte av den forskning og metodiske tilnærming som ligger til grunn for SIFOs standardbudsjett for forbruksutgifter.

SIFOs standardbudsjett viser kostnadene ved å opprettholde et rimelig og alminnelig forbruksnivå som kan godtas av folk flest. Budsjettet er et langtidsbudsjett som utover løpende, daglige utgifter også omfatter utgifter som sjeldnere innkjøp av varige forbruksgjenstander.

Det er viktige forskjeller mellom SIFOs standardbudsjett for forbruksutgifter og de veiledende retningslinjene for stønad til livsopphold. Disse forskjellene har betydning for utvalget av utgiftselementer. De veiledende retningslinjene omfatter utgifter til mat og drikke, klær og sko, helse og hygiene, andre dagligvarer, TV-lisens, avis og telefon, fritidsaktiviteter, fritidsutstyr for barn og bruk av offentlig kommunikasjon i forbindelse med daglige gjøremål. Standardbudsjettet omfatter i tillegg utgifter til fritidsutstyr for voksne, spedbarnsutstyr, hvitevarer, møbler og diverse andre artikler knyttet til husholdet, innboforsikring, bilkostnader og barnehage.

De veiledende retningslinjene for stønad til livsopphold er ikke tidsavgrenset i forhold til lengden på stønadsperioden. Ved langvarig mottak av stønad kan det i tillegg til løpende utgifter være behov for stønad til f.eks. fornyelse av innbo og hvitevarer. Retningslinjene gir heller ikke veiledning om beregning av stønad i akutte situasjoner.

Jeg vil peke på at lovens utgangspunkt om en individuell behovsprøving ligger fast også innenfor et system med statlige veiledende retningslinjer. Retningslinjene er et hjelpemiddel for det konkrete skjønnet i forbindelse med vurdering av stønadsbehovet i den enkelte sak. Dersom de statlige veiledende retningslinjene benyttes som utgangspunkt for vurderingen av en stønadssak, må sosialtjenesten i tillegg vurdere om det er utgifter som ikke omfattes av retningslinjene som det skal gis stønad for. Dette gjelder utgifter som ligger i «kjerneområdet» i livsoppholdet, men som i den enkelte sak påvirkes av individuelle behov og/eller geografiske variasjoner, og som derfor ikke er inkludert i beregningsgrunnlaget for de veiledende retningslinjene: boutgifter, strøm og oppvarming, hus- og innboforsikring samt utgifter til innbo og hvitevarer. Spørsmål om stønad til dekning av denne typen utgifter må uansett vurderes særskilt i hver enkelt kommune.

Departementet har i tillegg definert en del utgifter som, avhengig av den konkrete situasjonen, kan anses som nødvendig livsopphold. Dette gjelder bl.a. utgifter i forbindelse med høytids- og merkedager, spedbarnsutstyr, barnepass, barnas skolegang, utgifter knyttet til samvær med barn, legekonsultasjon, medisiner, bilhold og en del særlige behov for øvrig. Utgiftsbehovet må her vurderes konkret. Dersom en utgift ikke anses å være nødvendig for søkerens livsopphold etter lovens § 5-1 om stønad til livsopphold, må sosialtjenesten i tillegg vurdere om det kan ytes stønad etter lovens § 5-2, stønad i særlige tilfeller.

Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret. Det brakte jo en viss klarhet i hva det var man hadde tatt med, og hva man har utelatt. Så er det da en diskusjon om dette har vært en riktig vurdering.

Jeg vil påstå at med det resultatet man har kommet ut med med de veiledende normene, har man endt opp med et veldig gjerrig system, som jeg tror i sin hovedsak vil bidra til å ta motet fra folk og gjøre dem enda mer passive og fortvilte i sin situasjon. Og det jeg syns var mest betenkelig med det hele, var at Regjeringen ser ut til å ha lagt ganske stor vekt på gjennomsnittsnivået i kommunenes normer i dag. Da må jeg få spørre sosialministeren: Var ikke hensikten med disse nye normene å løfte sosialklientene, fordi de var de fattigste? Hvorfor har man da, istedenfor å legge vekt på utgifter som alle har, lagt vekt på normer som i dag holder folk fast i permanent fattigdom?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Som representanten Andersen påpeker, er vi nok ikke helt enige om hvordan disse normene skal være og forstås. Det vi har lagt vekt på, er, som jeg sa i mitt innlegg, en rekke vanlige utgifter. I tillegg har vi også sett på kommunenes utbetalinger i dag, og vi ligger over en del av kommunene og under de som betaler mest.

Det som er det nye, er at det er egne særskilte satser for barn, som også er aldersgradert. Og det har vært viktig for oss å heve nettopp denne gruppen.

For øvrig vil sosialhjelpen aldri være det som løfter folk ut av fattigdom. Det er det helt andre stønadsordninger som må gjøre. Og det arbeider vi med hele tiden.

Karin Andersen (SV): Det er mange tiltak som må løfte folk ut av fattigdommen. Spørsmålet er jo om sosialhjelpen skal låse folk fast i en fattigdomsfelle, og gjøre at de har vanskeligere for å komme seg ut av den. Jeg frykter at det er det som skjer nå.

Statsråden sier at det nye nå er disse stønadene til barn. Og det er positivt. Men hvis man ser på hva summen blir, hvis man ser på hva man nå får i enkeltstønader til barn og sammenholder det med at Regjeringen ikke bare ber om, men faktisk nå nærmest pålegger kommunene å ta kontantstøtte, barnetrygd og engangsstønad ved fødsel inn i beregningsgrunnlaget for sosialhjelpen, kommer man i flere kommuner veldig dårlig ut. Jeg har fått noen eksempler fra Bergen kommune der barnefamilier kan tape opp til 5 000 kr i måneden på det nye systemet. Betyr det at sosialministeren mener at sosialklienter i disse kommunene har hatt det altfor bra?

Statsråd Guri Ingebrigtsen : Det er fortsatt opp til den enkelte kommune å vurdere hva som skal til.

Men jeg må minne om at sosialhjelp er en midlertidig ytelse ment å være i et knipetak. Det som skal gjøre at folk kommer seg ut av fattigdomsfellen, er at de kommer seg i arbeid, at de får boliger til priser det går an å leve med, eller at de kommer over på de øvrige stønadsformene som vi har i dette landet, og som det er svært mange av.