Karin Andersen (SV): Jeg har følgende spørsmål:

«Flere enn 6 000 personer er kastet ut fra sin bolig de siste åra. Mange av dem ventet på time på sosialkontoret. Alternativet for disse menneskene er hospits. Samtidig står kommunale og private utleieboliger tomme. Mangel på kommunal samordning, små og uoversiktlige hjelpetiltak og ingen krav til maksimalt prisnivå eller antall sosiale utleieboliger rammer folk med lite penger.

Ser statsråden behov for et nytt regelverk som sikrer nok billige sosiale utleieboliger og hindrer bostedsløshet?»

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg deler Karin Andersens bekymring når det gjelder situasjonen for bostedsløse, som vi dessverre har altfor mange av i Norge.

Jeg har med undring og fortvilelse registrert en sak i Oslo i mediene, som har omtalt en mann som frøs i hjel etter å ha blitt kastet ut fra en kommunal leilighet. Slikt skal ikke skje. Det var derfor helt nødvendig at Bård Folke Fredriksen, byråd i Oslo for eldre og bydelene, tok et initiativ for å bedre rutinene og samarbeidet mellom boligetaten og sosialetaten i kommunen, noe som er helt nødvendig for å få ned antall utkastelser og for å sikre at folk som blir kastet ut, ikke havner på gata uten å ha noe sted å gå til og uten å få noen hjelp.

Kommunal- og regionaldepartementet har etter dette vært i kontakt både med Bergen kommune og med Trondheim kommune. En har der fått opplyst at det er etablert et samarbeid mellom boligetaten og sosialetaten som gjør at utkastelser ikke skal skje som en følge av manglende koordinering mellom ulike kommunale etater. De fleste utkastelser skyldes manglende husleiebetaling, men for mange er årsaken i betydelig grad manglende mestring av egen økonomi og ikke bare at de ikke greier å betale husleia. Her mener jeg at en del sosialkontorer bør ta et langt større ansvar enn det som er tilfellet i mange saker i dag.

Representanten Karin Andersen spør om jeg ser behov for et nytt regelverk som vil sikre nok billige sosiale utleieboliger og hindre bostedsløshet. Jeg trur at vi for å få gjort noe med dette mer trenger andre tiltak enn å endre regelverket. Som representanten er godt kjent med, ble både midlene til lån og til tilskudd til Husbanken økt betydelig gjennom statsbudsjettet for i år. Det var helt nødvendig. Tiltak rettet mot bostedsløshet har første prioritet innenfor alle ordninger, særlig gjelder dette boligtilskuddet, som har økt betydelig, og som vil bidra til at kommunene kan prioritere ulike boligløsninger for disse gruppene.

Hospits og andre tilfeldige boligløsninger er ordninger jeg mener vi bør komme oss vekk fra. De er dyre, og de er svært dårlige alternativer i svært mange tilfeller. I stedet bør det utvikles løsninger som gjør at folk kan bli boende i sine boliger. Boliger med ulik grad av sosialfaglig oppfølging er viktig for å hindre utkastelser og gi en så stabil og god livssituasjon som mulig.

Gjennom statsbudsjettet for i år er det satt av 5 mill. kr til et utviklingsprosjekt særlig rettet mot bostedsløse. Sammen med sosialministeren har jeg tatt initiativ til og fått etablert et samarbeid med de fem største byene. Jeg er veldig glad for det engasjementet og den innsatsen som vi nå begynner å se resultatene av. Alle byene har fått midler til lokal prosjektledelse, og de er i gang med å få fram ulike boligløsninger knyttet til konkrete helse- og sosialtjenester.

Jeg er opptatt av at vi fastholder den rolledelinga vi har mellom stat og kommune i boligpolitikken. Jeg trur ikke ytterligere regelverk, med nye pålegg til kommunene, er vegen å gå. Økonomiske virkemidler, dialogbasert samarbeid med kommunene og bedre samordning internt i den enkelte kommune mener jeg er av avgjørende betydning. Økt samarbeid mellom kommunale etater og flere boligløsninger med oppfølging er sentrale ting som må på plass for at vi skal lykkes bedre i politikken overfor dem som ikke har et sted å bo, eller som bor dårlig og som står i fare for å bli kastet ut.

Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret.

Jeg kjenner statsrådens engasjement på boligsektoren, som jeg setter pris på. Jeg tror likevel at det må kraftigere grep til enn det Regjeringa hittil har vært villig til å ta i bruk.

Det er ille å være vitne til at private utleiere flår folk med dårlig råd. Enda verre er det å være vitne til at kommuner gjør det, og det skjer nå. For kommune etter kommune går fra et system med generell subsidiering av de sosiale boligene til et system med markedsleie eller gjengs leie supplert med diverse små kommunale bostøtteordninger og statlige ordninger. Det kan vise seg å være et system som rammer folk med dårlig råd mye hardere enn det Regjeringa har tilsiktet med sin politikk.

Vi bruker nå fra Stortingets og Regjeringas side store midler for å bygge mange flere sosiale utleieboliger. Hvordan skal vi kunne sikre at disse boligene på sikt forblir billige når kommunene får lov til å heve husleiene uregulert?

Statsråd Sylvia Brustad: For det første er jeg helt enig med representanten Andersen i at flere kommuner bør ta et langt større ansvar overfor de gruppene vi her snakker om, enn det vi har sett hittil.

Jeg registrerer også at Arbeiderpartiet i Oslo, hvor vi hadde det forferdelige eksempelet som jeg omtalte i mitt hovedsvar, har tatt opp med byrådet i Oslo om det er ting som bør gjøres på en bedre måte. Det mener jeg er en veldig viktig og en helt nødvendig debatt.

Vi er også nødt til å sørge for at det er et godt nok samarbeid mellom de ulike etater. Men det må altså kommunene sørge for, enten det nå er mellom dem som har ansvar for boliger, eller sosialkontorene, og vi må sørge for, som representanten Andersen var inne på, at vi bygger et tilstrekkelig antall boliger for dem som trenger det. Men jeg trur ikke at det er nok bare å bygge boligene, vi må også sørge for at det er hjelpetiltak for dem som trenger det, som ikke har boevne, og som heller ikke mestrer det å ta styring over sin egen økonomi. Da må vi også sørge for at vi har systemer som gjør at de som det her er snakk om, får et skikkelig boligtilbud og ikke havner på gata. Så kan det være ulike måter å gjøre det på.

Karin Andersen (SV): Jeg er enig i mye av det statsråden peker på, men jeg syns likevel at det er en stor mangel i resonnementet.

Vi ønsker faktisk å satse milliarder for å bygge opp flere sosiale og rimelige utleieboliger. Det er Regjeringa og SV helt enige om. Men hvordan kan vi på sikt sikre at disse boligene faktisk forblir billige? Det er det regelverket SV etterlyser.

Vi har opphevet husleiereguleringa, og vi har fått en ny husleielov som gjør det lovlig for kommunene å operere både med gjengs leie og markedsleie, sjøl for de boligene som skulle være sosiale og billige. Ser ikke statsråden at utover alt dette samarbeidet, som er en selvfølgelig oppgave for kommunene, så må vi sikre at vi har en tilstrekkelig beholdning av billige, sosiale utleieboliger? Det er nettopp den strukturmangelen i norsk boligpolitikk som gjør at veldig mange får problemer. Hvorfor skal vi nå bruke mange milliarder på et system som kan vise seg bare å bli et forretningsområde for kommunene hvis vi ikke passer på?

Statsråd Sylvia Brustad: Noe av målsettinga med f.eks. å øke boligtilskuddsordninga er nettopp å få bygd langt flere rimelige og nøkterne boliger, og det har jeg faktisk tru på at vi skal få til.

Men så er det også slik at den husleiereguleringsloven som representanten her viser til, som ble endret, har også Stortinget sluttet seg til, og det er klart at det forholder også kommunene seg til. Men jeg vil oppfordre kommunene til å gå igjennom sin politikk, både i forhold til hvilken utkastelsespolitikk de har, og hvordan de menneskene vi her snakker om, blir håndtert, for det er det som er viktig. Og hvis det er slik at husleiene blir så høye at folk ikke har råd til å benytte seg av dette, må en sørge for at det da trer inn andre ordninger som gjør at de menneskene vi her snakker om, har et sted å bo, enten det er statlige eller kommunale bostøtteordninger eller andre måter å ordne det på.

Det vi må sikre oss, er at vi ikke har folk som lever på gata, og dem har vi for mange av i dag. Det er jeg enig med representanten Andersen i, og jeg er glad for det engasjementet representanten viser i forhold til å ville gjøre noe med det. Men det kan være ulike måter å gjøre det på. Jeg har en dialog med de fem størst byene, hvor disse utfordringene er størst, og dette er en av de tingene som jeg snakker med dem om.