Rolf Reikvam (SV): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

«Stortinget vedtok ved behandling av Innst. S. nr. 246 for 1998-1999 at det skulle bli lettere å velge særløp for elever som trenger en annen kombinasjon av teori og praksis enn hovedmodellen 2+2. Elever som av ulike grunner har dårlig erfaring med teorifag, får ofte problemer med å nå fagbrev etter hovedmodellen. Mye tyder på at oppmykingen som ligger i Stortingets vedtak, ikke har nådd fram til skolemyndigheter og elever.

Hva vil statsråden gjøre for at særløp blir mer vanlig for elever som trenger det?»

Statsråd Trond Giske: La meg først få avklare hva som ligger i begrepet «særløp». Særløp gjelder for enkelte spesielle og særlig små fag. I disse fagene tegner elevene en lærekontrakt etter grunnkurs. Vi har i alt 28 lærefag som følger særløpsmodellen. Det er bl.a. gipsmakerfaget, gravørfaget, forgyllerfaget, garverifaget, glassfaget, kurvmakerfaget og tredreierfaget. Hvilke lærefag som skal ha særløp som opplæringsmodell, er fastsatt etter råd fra partene i arbeidslivet. Alle særløp er bekjentgjort i rundskriv fra departementet. I tillegg gir hver fylkeskommune informasjon om særløp i egne opplæringskataloger. Dette er helt ordinære tilbud som elevene står fritt til å søke.

Etter Stortingets behandling av St. meld. nr. 32 for 1998-99 og Innst. S. nr. 246 for 1998-99 har departementet arbeidet med strukturen for videregående opplæring. Rådet for fagopplæring i arbeidslivet, RFA, bistår departementet i koordineringen av dette arbeidet i forhold til opplæringsrådene. Innen 1. juni skal departementet få råd fra RFA om hvordan en forenklet struktur for videregående opplæring bør være. I dette arbeidet inngår også vurdering av særløp.

Når det gjelder fleksibilitet i forhold til den pedagogiske og organisatoriske tilretteleggingen av opplæringen for elevene, vil jeg først vise til Forskrift til opplæringsloven. Her gis det adgang for elever som er særlig lite skolemotiverte, til å inngå lærekontrakt, slik at hele opplæringen foregår i bedrift. Dette skjer etter sakkyndig vurdering.

Begrunnelsen for å kreve sakkyndig vurdering er at den teoretiske opplæringen er samlet på grunnkurs og VKI. Denne opplæringen egner seg best for opplæring i skole, og lærebedriftene er vanligvis ikke i stand til å gi opplæringen.

Like viktig er prosjektet «Differensiering og tilrettelegging i videregående opplæring». Prosjektets hovedmål er å finne fram til arbeidsmåter som bidrar til at den enkelte elev i størst mulig grad får en opplæring som er tilpasset hans eller hennes forutsetninger og behov. For å realisere dette målet er det iverksatt mer enn 1 000 ulike prosjekter rettet mot pedagogiske og organisatoriske forhold. Som eksempel vil jeg nevne integrering av teori og praksis, yrkesretting av felles allmenne fag, utprøving av nye vurderingsformer, samarbeid med lokalt arbeidsliv og endringer av organisatoriske forhold som arbeidsdeling, arbeidstid og fleksible timeplaner.

Alle fylkeskommuner og skoler er involvert i prosjektet, og fra statlig nivå satses det 30–40 mill. kr årlig, i tillegg til fylkeskommunens egeninnsats.

Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret. Jeg er litt overrasket over at statsråden i så liten grad går inn på selve problemstillingen. Jeg er enig med ham i definisjonen av «særløp» – kanskje litt uheldig i denne sammenhengen, for det som er poenget, er å ha tilbud til elever som eksempelvis trenger å velge et alternativt løp når de er ferdige med grunnskolen, dvs. at de starter eksempelvis i bedrift.

Jeg føler nok at statsråden tar forholdsvis lett på dette. Det er mange elever som av ulike grunner har problemer med teori, som ofte har aversjon mot skole. Noe av målet da vi behandlet Innst. S. nr. 246, var bl.a. å myke opp og gjøre det litt enklere for elever å velge alternative veier fram til fagbrev, særløp I, men også å starte direkte i lære. Det må vi ta på alvor. Vi må legge til rette slik at de elevene som sliter med teorifag, kan få et alternativ. Vi vet at det har vært vanskelig for mange elever å få dette tilbudet, selv om de har hatt muligheten til å tegne lærekontrakt og har gjort alt arbeidet selv.

Statsråd Trond Giske: Det er viktig å holde tunga rett i munnen og klare å skille mellom to ulike ting. På den ene siden har vi særløp, som er en spesiell ordning som gjelder noen få spesielle og små fag. Det er én ordning. Så har vi spørsmålet om tilrettelegging for den enkelte elev eller lærling, og særlig dem som Rolf Reikvam tar opp, som er skoletrøtte, og hvor den vanlige skolesituasjonen ikke passer så godt.

Det virker som om SV blander dette litt sammen. Blant annet kan vi se det i det forslaget som Sosialistisk Venstreparti reiste i Stortinget 6. oktober 1999, hvor man bad «Regjeringen legge til rette for … flere særløp for å ta vare på små fag» og – som man legger til – «ungdom som trenger en annen kombinasjon av praksis og teori for å nå frem til fagbrev/annen kompetanse», og da tilrettelegging, som representanten Reikvam snakker om. Vi må holde de to tingene atskilt. En ting er særløpene, som skal ta vare på små fag. Så har vi differensieringen og tilretteleggingen, som også kan gjelde de fagene, men som bør gjelde flere fag også, på grunn av elevenes spesielle læringssituasjon.

Rolf Reikvam (SV): Jeg har ikke noe problem med å holde tunga rett i munnen. Det er den definisjonen av «særløp» som vi bruker, at vi får et eget løp etter fullført grunnkurs. Den er grei nok for meg. Men vi har også de som trenger et alternativt løp helt fra før de begynner på grunnkurs, dvs. etter at de sluttet i grunnskolen. For mange er det ikke da snakk om å legge til rette i videregående skole, men det er snakk om å gi dem et alternativt løp, hvor de kan tegne en lærekontrakt når de er ferdig med grunnskolen. Det er det vi må få ut til folk, og det er det som må bli lettere.

Det er veldig mange elever som sliter, og som – som jeg sa i stad – har en aversjon mot nye år på skolen og å starte på skolen. De er motivert for å gå ut i lære, de er motivert for å tegne en lærekontrakt, de er motivert for å starte på en utdanning der en kombinerer teori og praksis på en litt annen måte. Og da er spørsmålet: Hvordan skal vi legge til rette for dem? Da må vi ikke lage noen lange prosedyrer hvor en skal begynne å analysere skolemotivering og sånne ting. (Presidenten klubber.) Jeg skulle til å si at disse ungdommene er klare, de vil, og vi må legge til rette for dem, uten å stigmatisere dem i utgangspunktet.

Statsråd Trond Giske: Jeg er glad for at vi kanskje har fått ryddet begrepet «særløp» ut av verden. Det gjelder helt ordinære lærlinger uten spesielle teoriproblemer eller tilpasningsproblemer, eller som er skoletrøtte. Dette er folk som tar helt ordinære fag, men på en spesiell måte, fordi fagene er så små og særskilte. Da har vi ryddet det av veien.

Så kan vi snakke om det som er det store prosjektet, «Differensiering og tilrettelegging i videregående opplæring». Jeg er ikke enig i representantens beskrivelse, at vi tar lett på det. Tvert imot bevilger vi 30–40 mill. kr årlig til det prosjektet, og vi har over tusen ulike prosjekt for å se på mulige tilpasninger. Og her er det ikke snakk om at enten tar man en yrkesutdanning på vanlig måte – først i skole, så i lære – eller så går man i et særløp hvor alt foregår i bedrift. Her fins det nærmest en glidende skala fra skole til lærebedrift. Kanskje kan man gå mer i bedriften, men fortsatt ha en del teori i skolen, kanskje kan man ha mindre ut fra ulike fag og ulike behov hos den enkelte elev.

Jeg tror heller ikke man skal undervurdere de skoletrøtte elevenes mulighet og evne også til å tilegne seg teorikunnskap. Det skal vi ikke stigmatisere på den måten. (Presidenten klubber.) Jeg tror ikke nødvendigvis det er teorisvakhet som gjør at man er skoletrøtt, det kan være helt andre ting. Og det viser seg også at når man får teorien integrert i sitt fag og interessen opp på den måten, er muligheten til å tilegne seg den stor.

Presidenten: Presidenten foreslår at man holder seg til taletiden i størst mulig utstrekning.