Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille samferdselsministeren følgende spørsmål:

«Hedmark og noen andre fylker har mange trafikkulykker med elg og tog. Direktoratet for naturforvaltning og Jernbaneverket har signert en avtale om at landets kommuner har ansvaret for å fjerne disse døde dyrene.

Synes statsråden det er riktig at kommunene skal sitte igjen med utgiftene?»

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Avtalen som er inngått mellom Direktoratet for naturforvaltning og Jernbaneverket, har til hensikt å avklare ansvar for påkjørt vilt. I den forbindelse har avtalepartene gitt uttrykk for sin felles oppfatning av hvilke oppgaver og plikter de kommunale viltfond har i henhold til viltloven. Kommunene er ikke part i avtalen, og avtalen har ingen rettslig innvirkning på det ansvar kommunene har i henhold til viltloven.

For vilt skadd av tog bistår Jernbaneverket i henhold til avtalen med uttransport til nærmeste stasjon eller sted med åpen vegforbindelse. Kostnadene til slik transport dekkes av Jernbaneverket. Dessuten har Jernbaneverket forpliktet seg til å stille med sikkerhetspersonale i forbindelse med kommunenes eventuelle besiktigelse av trafikkskadd vilt og ettersøk langs linjen.

Plikten for kommunene i forhold til fallvilt og skadd vilt følger av lov av 29. mai 1981 nr. 38, viltloven. I § 48 om Viltfondets og kommunens eiendomsrett heter det:

«Kommunen skal så vidt mulig sørge for at viltet blir tatt vare på.»

Spørsmålet om det er riktig at kommunene skal betale for fjerning av dødt vilt fra et slikt oppsamlingssted, er således et spørsmål om viltlovens bestemmelser er rimelige.

Kommunene har gjennom endringene i viltloven i 2000 overtatt inntekter og utgifter ved fallviltarbeidet. Inntektene fra fallviltarbeidet og fellingsavgifter for elg og hjort inngår i det kommunale viltfondet. Viltfondene skal dekke utgiftene knyttet til all viltforvaltning i kommunene.

Jeg kan derfor ikke se at det er urimelig at kommunene har oppgavene med å fjerne skadd vilt.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Avtalen vi snakker om, har erstattet en avtale fra 1. november 1974, som sikkert var moden for en ny vurdering. Det jeg finner noe merkelig, er at kommunene ikke har anledning til å være med på utformingen av denne avtalen. Slik den fungerer i dag, er dette en stor utgift for kommunene, da det svært sjelden er mulig å få et overskudd av dyr påkjørt av – i dette tilfellet – tog. Som regel er dyrene døde etter kollisjonen, og dessuten i en slik tilstand at det er umulig å nyttiggjøre seg noe av kjøttet. Hvis dyrene bare er skadd, men likevel så mye skadd at de må drepes, koster dette mye i form av arbeidskraft. Men det viktigste er selvsagt at dyrenes lidelser blir så kortvarige som mulig.

Når det gjelder viltfondene, er disse ofte så knappe at de ikke dekker det mest krevende. Derfor blir slike ulykker en stor utgiftspost for den enkelte kommune og ikke minst veldig stedsavhengig. Det sier seg selv at de kommuner som har ulykker mellom tog og elg, blir mer belastet enn de som ikke har disse. Det er her urettferdigheten ligger. Ser statsråden dette?

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Etter hva jeg har fått opplyst, innebærer ikke den nye avtalen mellom Direktoratet for Naturforvaltning og Jernbaneverket vesentlig nye forutsetninger for denne virksomheten. Det er en presisering i forhold til viltloven av 2000 som har gjort en ny avtale nødvendig, samtidig som det har skjedd organisatoriske endringer på jernbanesiden som også har aktualisert det.

Når det gjelder kostnadene, har jeg fått opplyst at disse, som jeg sa i mitt hovedsvar, dekkes inn over kommunenes viltfond, og at inntektssiden på viltfondene, etter hva jeg har fått opplyst, i vesentlig grad er fellingstillatelser. Uten at jeg skal påberope meg å ha ekspertkunnskaper om det, tilsier iallfall logikken min at det er muligheter for å få mer inntekter på fellingstillatelser der det er mye elg og hjort, enn der det er lite elg og hjort. Så jeg vil anta at det iallfall er en betydelig inntektsside dersom man forvalter dette riktig.