Grethe G. Fossum (A): Jeg vil få stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

«WWF (World Wildlife Fund) har i den senere tid vært svært aktive i en kampanje mot Norges ulveforvaltning, og har til dels forsøkt å sverte Norges rykte som miljønasjon i utlandet. Miljøverndepartementet oppnevner en representant til styret i WWF.

Hva er bakgrunnen for at Miljøverndepartementet ønsker å ha en representant i styret i en forening som lager hetspropaganda mot Norge i utlandet?»

Statsråd Siri Bjerke: Først vil jeg peke på at det er av stor betydning for miljøvernarbeidet i Norge at vi har mange, store og sterke miljøvernorganisasjoner. Disse organisasjonene bidrar vesentlig til bevisstgjøring rundt miljøspørsmål i befolkningen, og til at debatten omkring disse spørsmålene holdes levende.

Betydningen av sterke miljøorganisasjoner vil bli enda tydeligere i årene som kommer. Med økt overføring av myndighet på miljøområdet til kommunene, vil organisasjonenes rolle i kommuner og lokalsamfunn bli styrket. Kommunene på sin side bør være bevisst på organisasjonenes kompetanse, og aktivt benytte seg av den kunnskapen som disse har.

Når Miljøverndepartementet oppnevner en representant til styret i WWF, har dette historiske og formelle årsaker. WWF er en stiftelse som kan motta økonomisk støtte, der bidragsyter kan kreve skattefritak for bidraget. Dette forutsetter at staten oppnevner en representant til styret, og det offentliges tilsynsansvar er lagt til det departement som faglig står den enkelte stiftelse nærmest. Det tilligger derfor Miljøverndepartementet å oppnevne den statlige representanten til WWFs styre.

Jeg vil for øvrig vise til at Stortinget årlig bevilger midler til et tyvetalls organisasjoner over Miljøverndepartementets budsjett. Det stilles ikke noe krav til disse organisasjonenes faglige – eller for den del politiske – profil som forutsetning for støtte. Tilsvarende innebærer statens representasjon i WWFs styre heller ikke noen slike føringer.

Generelt vil jeg si at det er viktig å skille mellom forvaltningens rolle og de frivillige organisasjonenes rolle. Det ville være betenkelig om det offentlige utnyttet styrerepresentasjon eller lignende posisjoner til å legge bånd på frivillige organisasjoners anledning til å innta standpunkter på fritt grunnlag. Dette må også være et prinsipp i kontroversielle saker, noe rovviltpolitikken er et eksempel på. Det er ikke unaturlig at en organisasjon som primært har vern som sin oppgave, kan ha et annet syn enn Regjeringen i slike spørsmål.

Når dette er sagt, har jeg forståelse for at det stilles spørsmål om miljøvernforvaltningens deltakelse i styret i WWF. Jeg vil derfor gjennomgå grunnlaget for og hensiktsmessigheten av statlig representasjon i styret.

Grethe G. Fossum (A): Jeg takker statsråden for svaret, og er helt enig i at vi bør ha sterke og selvstendige miljøorganisasjoner som på eget initiativ tar standpunkt både for og imot den politikken som den til enhver tid sittende regjering fører.

Det selvstendige ivaretas aller best ved statlige overføringer uten krav om gjenytelser fra verken Regjeringens eller organisasjonenes side. Men det oppfattes faktisk som en honnør at staten er representert i styret. Det er et kvalitetstegn for enkelte organisasjoner. Og det synes derfor noe underlig at man velger å sitte i styret i en organisasjon hvis politikk i utgangspunktet er rimelig lik Regjeringens politikk, mens man ikke har representanter i den delen av miljøorganisasjonene som har en annen tilnærming til rovdyrpolitikken.

Hvor viktig er det egentlig for Miljøverndepartementet å ha en representant i WWF?

Statsråd Siri Bjerke: Grunnen til denne representasjonen er, som jeg sa i mitt forrige svar, først og fremst historiske og formelle, og det har sammenheng med den formen for stiftelse og organisasjon som WWF er. Jeg vil nå se på hensiktsmessigheten av en videreføring av dette, og jeg vil også se dette i sammenheng med statens representasjon i liknende organisasjoner, både på miljøområdet og på andre områder.

Ellers må jeg si at jeg absolutt ikke ser det som noen naturlig sak at staten har en direkte kobling til miljøorganisasjonene, snarere tvert imot.

Grethe G. Fossum (A): Jeg takker statsråden igjen for svaret, som jeg synes er prinsipielt riktig. For her blir man sittende i en organisasjon, og det blir oppfattet som en styrke for den organisasjonen, og det synes jeg ikke at staten skal gi den.

Men hvis det nå skulle være slik at representanten for Miljøverndepartementet fortsatte å sitte i WWFs styre, hva slags rolle mener man at den representanten skal ha? Vil man ta noen skritt for at denne historiske praksisen skal opphøre?

Statsråd Siri Bjerke: Jeg vil gjerne si at også med dagens praksis ligger det overhodet ikke an til at staten vil bruke sin representasjon i organisasjoner til å hindre et miljøengasjement som denne organisasjonen ønsker å videreføre. Men det vil også være statens representant sitt ansvar å bringe fram synspunkter på vegne av det man er oppnevnt fra. Det er altså denne praksisen jeg vil se på, som er formell i utgangspunktet, men spørsmålet om den kan ha uheldige koblinger, vil bli tatt opp.