Gunnar Kvassheim (V): «Norge har fått kritikk av internasjonale overvåkingsorganer for vår varetektsbruk. I Handlingsplanen for menneskerettigheter vektlegges redusert varetektsbruk og begrensning av opphold i politiarrest. I et høringsnotat foreslår justisministeren å åpne for at politiet skal kunne holde en person fengslet i 3 døgn før fremstillelse for dommer.

Mener statsråden at dette er i tråd med handlingsplanen og Stortingets ønske om bedre å ivareta Den europeiske menneskerettighetskonvensjon?»

Statsråd Hanne Harlem: Det er riktig at internasjonale overvåkningsorgan har kritisert enkelte sider ved Norges bruk av varetekt. Denne kritikken tar jeg svært alvorlig.

Den europeiske torturovervåkningskomite, CPT, rettet i fjor kritikk mot Norges bruk av brev- og besøksforbud og andre restriksjoner. Bruken av restriksjoner ble også kritisert av FNs torturovervåkningskomite i 1998. Videre rettet FNs menneskerettskomite i 1999 kritikk mot urimelig lange varetektsopphold i enkelte saker. Tidligere har Norge fått kritikk for bruk av lange opphold i politiarrest, men dette problemet er nå langt mindre, og kritikken er ikke gjentatt. I dag overføres normalt en siktet fra politiarrest til fengsel senest 24 timer etter at kjennelse for varetektsfengsling er avsagt.

Norge har ikke fått kritikk for å benytte varetekt for ofte. Et enstemmig odelsting vedtok da også sist fredag at rettshåndhevelsesarrest skal kunne brukes i flere tilfeller, og at varetekt i større grad skal kunne nyttes ved brudd på besøksforbud. I debatten var det heller ingen som tok til orde mot departementets og justiskomiteens anbefaling av at varetekt i større grad må brukes som virkemiddel overfor gjengangere.

Problemet med lange varetektsopphold må løses ved at straffesaksbehandlingen blir mer effektiv. Forslaget om forlenget fremstillingsfrist må ses i lys av dette. I dag må en pågrepet fremstilles for retten senest dagen etter pågripelsen. Jeg understreker at vilkårene for å holde en person pågrepet er de samme som vilkårene for å varetektsfengsle. Forskjellen er først og fremst at inngrepet lettere vil bli uforholdsmessig desto lengre tid inngrepet varer. Der retten finner at vilkårene for varetekt er til stede, settes fengslingsfristen normalt til to eller fire uker. Dette innebærer at en siktet ofte vil bli holdt i varetekt i to eller fire uker, selv om det på få dager hadde vært mulig å redusere bevisforspillelsesfaren ved å foreta flere undersøkelser eller vitneavhør. Formålet med det forslaget som er sendt på høring, er med andre ord å øke siktedes rettssikkerhet ved å korte ned den totale fengslingstiden.

Jeg har merket meg at forslaget har blitt kritisert i noen medier, men jeg har så langt bare mottatt noen få høringssvar. Høringsfristen er 1. mars. I høringsnotatet er forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon drøftet. Jeg kan ikke se at en endring vil være problematisk i forhold til våre internasjonale forpliktelser. I flere europeiske land har fristen i mange år vært like lang eller lengre. I Sverige må siktede fremstilles senest kl. 12 tre dager etter pågripelse, og i Nederland innen tre døgn og 15 timer. Andre land har kortere frister, men poenget er at vi innen visse rammer har frihet til å velge den løsning som vi finner best. Jeg vil i den sammenheng fremheve at fremstillingsfristen etter forslaget fortsatt skal være «snarest mulig». Det er ikke meningen at lengstefristen skal bli hovedregelen. For å forhindre misbruk ligger det også i forslaget at siktede skal ha krav på offentlig oppnevnt forsvarer om han eller hun ikke er løslatt innen 24 timer, og at en eventuell endring i første omgang bare skal gjelde i en prøveperiode på tre år.

Jeg har ikke tatt stilling til om forslaget bør fremmes for Stortinget. I tilfelle Regjeringen velger å fremme et forslag om forlenget fremstillingsfrist, vil hensikten være å redusere varetektstiden og øke rettssikkerheten. Dette vil i så tilfelle være i tråd med Handlingsplanen for menneskerettigheter og Stortingets ønske om bedre å ivareta hensynet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Gunnar Breimo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Gunnar Kvassheim (V): Det var betryggende at en vil avvente resten av høringsuttalelsene før en endelig bestemmer seg, for jeg tror det er av stor verdi at de innspill som kommer, tillegges vekt. Jeg kan vise til at Advokatforeningens leder har kalt justisministerens forslag et forslag som er mer opptatt av det praktiske enn av rettssikkerhet. Og den bekymring som er bakgrunnen for det spørsmålet som er stilt i dag, deles altså i høg grad av andre.

Mitt utgangspunkt er at ingen bør utsettes for den belastning tre døgns isolering er før de framstilles for en dommer som skal vurdere grunnlaget for frihetsberøvelsen. Jeg har en sterk frykt for at en slik mulighet vil bli brukt og dermed bli en tilleggsbelastning for dem som er involvert. Og mitt spørsmål er: I lys av den debatten som har vært om Norges politikk på dette området, ser en ikke at det vil bli oppfattet som et signal om å gå i feil retning etter at problemet med lange opphold i politiarrest og belastningen ved det er blitt mindre?

Statsråd Hanne Harlem: Jeg viser til det jeg sa i svaret. Hvis det ender med at Regjeringen fremmer dette forslaget, er det fordi vi mener at dette til sammen vil redusere den totale bruken av varetektsfengsling og dermed øke rettssikkerheten for dem som eventuelt ender i varetekt. Det vil være begrunnelsen. Jeg kan ikke se at det er i strid med menneskerettighetene, da ville vi ikke ha fremmet et slikt forslag. Vi har sendt det på høring fordi vi genuint ønsker å høre hva høringsinstansene sier. Og jeg minner om at forslaget i første omgang ble fremsatt av en enstemmig arbeidsgruppe, bredt sammensatt, som et forslag som kunne bidra til både å redusere saksbehandlingstiden i straffesaker og redusere den totale fengslingstiden. Jeg minner også om at sammen med dette forslaget er det sendt på høring en rekke andre forslag som nettopp også skal bidra i riktig retning når det gjelder bruken av varetekt, bl.a. med en kortere normalfengslingsfrist og større restriksjoner ved bruk av brev- og besøksforbud.

Gunnar Kvassheim (V): Kan statsråden, i den vurdering som nå skal foretas, tenke seg å se på om det er andre praktiske forhold det er mulig å gjøre noe med, slik at en bøter på de ulempene som måtte være i dag? En mulighet er da å lette tilgangen på dommere og ha døgnåpne domstoler, som gjør at politiet får lettere tilgang til å framstille folk for en dommer. Kan det være en alternativ løsning istedenfor å utvide anledningen til å holde folk i politiarrest?

Og så har jeg lyst til å stille et spørsmål i forlengelsen av det. Det har vært stilt mange kritiske spørsmål til rammevilkårene for folk som sitter i politiarrest. Spørsmålet er om det ikke burde være et minimum av verdighet også overfor dem som er i en slik situasjon – belastningene blir i alle fall forsterket hvis folk skal oppholde seg i en politiarrest i inntil tre døgn – så de kan ha et pledd og en madrass og ha mulighet til å dusje før de blir framstilt for en dommer. Er det ikke naturlig å se på disse spørsmålene uansett om det blir ett eller tre døgn?

Statsråd Hanne Harlem: Ja, jeg er villig til å vurdere alle mulige praktiske løsninger som kan bidra til å gjøre situasjonen bedre for dem som sitter enten i politiarrest eller i varetekt. Det står klart i høringsnotatet at selv om man utvider fremstillingsfristen til tre dager, så skal man ikke sitte i politiarrest lenger enn det som er fristene i dag. Så hvis man skal fremme forslaget, vil det være kombinert med at man må overføres til alminnelig fengsel i løpet av tredagersperioden, og ikke sitte i politiarrest.

Jeg er ikke så sikker på om døgnåpen dommervirksomhet vil bidra til å løse det problemet vi her diskuterer, for formålet når man foreslår utvidet fremstillingsfrist, er nettopp å gi politiet tid til eventuelt å redusere mistanken, slik at det er grunnlag for løslatelse, altså enten redusere mistanken eller redusere bevisforspillelsesfaren. Og det løser man ikke ved å ha døgnåpen dommervirksomhet. Det er ikke det som er problemet. Problemet er at politiet på en måte tvinges til å fremstille for fengsling fordi de ikke har rukket å ta de skrittene som eventuelt kunne avvikle en mistanke eller en bevisforspillelsesfare. Og det er en av de tingene man ønsker å oppnå med forslaget, og som har vært hensynene bak det forslaget som er sendt på høring.