Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg har følgjande spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

«I norske mottak og kommunar bur ca. 200–300 asylsøkjarar som ein reknar med ikkje kan reisa attende, dei fleste etiopiarar og eritrearar. Etter å ha prøvd fleire gonger har ein ikkje klart å få ein avtale om retur med heimlanda. Mange har vore her i mange år og har ein uavklart status med omsyn til m.a. sosiale ordningar og andre rettar i det norske samfunnet. Dette byrjar å få menneskerettslege dimensjonar.

Er det ikkje no på tide å skjera igjennom for denne gruppa og la dei få bli i Noreg?»

Statsråd Sylvia Brustad: Når en person er nektet tillatelse til å oppholde seg i Norge, f.eks. etter avslag på søknad om asyl, plikter vedkommende å forlate landet frivillig. Politiet skal etter utlendingsloven om nødvendig føre vedkommende ut med tvang. I noen tilfeller vet vi at utlendinger blir værende i landet til tross for at de er nektet tillatelse til å oppholde seg her. Årsakene til dette kan deles i to hovedtilfeller:

• 1. Hjemlandets myndigheter vil ikke ta imot egne borgere som ikke vil reise frivillig.

• 2. Utlendingens identitet er uavklart. Dette kan omfatte både vedkommendes identitet og/eller nasjonalitet.

De aller fleste kan reise tilbake til hjemlandet. Disse sitter med andre ord sjøl med nøkkelen til løsningen av sin egen situasjon.

Vårt utgangspunkt er at alle land bør påta seg en folkerettslig forpliktelse til å ta imot egne borgere, sjøl om de ikke ønsker å returnere til sitt hjemland. Norge har, i likhet med svært mange andre vestlige land, returproblemer i forhold til noen land, herunder Etiopia. Dette spørsmålet blir diskutert i flere internasjonale fora der Norge deltar. Hensikten er å bli enige om en forståelse med Etiopia om retur av etiopiske borgere.

Jeg vil nevne at personer med endelig negativt vedtak kan fortsette å bo på statlige mottak og motta samme økonomiske støtte som asylsøkere når det ikke er mulig å sende dem tilbake til hjemlandet. For at en utlending med endelig negativt vedtak etter utlendingsloven skal kunne få midlertidig arbeidstillatelse, er det en forutsetning at utlendingen sjøl ikke er skyld i at avslaget ikke kan iverksettes.

Vi vil fortsette å arbeide for at vi kan gjennomføre returer til de landene hvor dette er et problem i dag.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg takkar statsråden for svaret.

Eg har lyst til å koma med nokre merknader i tillegg. Det er vel berre 10-15 av desse 200-300 som eg nemnde, som denne identitetsproblematikken gjeld. Dei fleste andre har ein heilt avklart identitet, der retur til heimlandet ikkje er mogleg.

Eg er glad for at det er inngått dialog med Etiopia i denne samanhengen, men Eritrea er jo òg ei utfordring for oss.

Eg føler nok at svaret frå statsråden galdt dei som meir generelt får avslag her i landet, men her er det snakk om ei gruppe som vi kan kalla «ureturnerbare». Det er ikkje tilfredsstillande at dei, når dei får avslag, berre skal halda fram med å bu i eit mottak.

Kva kan statsråden gjera for at dei personane som ikkje kan reisa tilbake, som ikkje har noko land å reisa tilbake til, kan få avklart situasjonen sin? Desse personane er «ureturnerbare». Dei er langt på veg statslause slik situasjonen er for dei, og det er uverdig at dei skal vera i Noreg år etter år utan avklaring Korleis kan statsråden følgja opp akkurat denne vesle gruppa som vi her snakkar om?

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg kan ikke gå god for de tallene som representanten Svarstad Haugland her viser til, når det gjelder hvor mange som har identiteten i orden eller hvor mange som ikke har det. Men meg bekjent er det iallfall slik at for en del av dem vi her snakker om, hadde det vært en absolutt fordel, for å si det mildt, om de selv hadde bidratt til å avklare sin egen identitet og sørget for at de hadde reisedokumenter og pass. Det ville ha bidratt til å løse saken for noen av dem.

Som jeg sa, har vi fra norsk side et nært samarbeid – og dialog – med de landene det her snakkes om, for å prøve å få løst også denne situasjonen. Og det mener jeg vi må videreføre.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg føler nok kanskje ikkje at statsråden klarer å definera desse personane som «ureturnerbare», eg føler faktisk at ein trekker i tvil om dei er «ureturnerbare».

Det kan vera mange grunnar til at folk ikkje har papira sine i orden, ikkje har dei papira som vi krev når dei kjem hit til landet. Eg veit at det som regel er ganske store tragediar som ligg bak dette. Det talmaterialet vi har, kjem frå NOAS og Flyktningerådet. Problemet er at no har dei vore her så lenge, og vi har framleis ikkje noko land å senda dei tilbake til. Kor lenge skal dei leva sånn i uvisse? Det å bu i eit mottak i år etter år er heller ikkje spesielt tilfredsstillande. Eg føler at vi som ein sivilisert nasjon bør sjå vårt ansvar og gi desse personane eit tilbod i Noreg fordi dei ikkje har andre land å venda tilbake til.

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg kan ikke kommentere de enkelte sakene, og jeg kjenner selvfølgelig heller ikke bakgrunnen for hver enkelt av dem vi her snakker om. Men etter det jeg har fått opplyst, er det når det gjelder en god del av dem, bl.a. snakk om manglende definisjon av hva som er identiteten, manglende bidrag til å få avklart det, og det er heller ikke alltid de har vært opptatt av å skaffe de nødvendige reisedokumenter. Hvis de bidrar til å få disse to forholdene i orden, vil saken for en del av dem vi her snakker om, være løst på den ene eller den andre måten.

Så min appell til dem som omfattes av akkurat dette, vil være at de bidrar til å løse sin egen situasjon ved å få fram reisedokumenter og klargjøre sin egen identitet. Og så vil vi, som jeg sa, fortsette dialogen og samarbeidet med de land det gjelder, for å prøve å løse dette problemet.