Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål tik kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

«Statsminister Persson sørget for at «En bok om förintelsen i Europa 1933-1945» ble utgitt og spredt til svenske familier og skoler. Heftet var respons på manglende kunnskap blant svenske ungdommer om holocaust. I Aftenposten 18. desember 2000 refereres statsminister Stoltenberg på at han uttalte at vi har en plikt til å snakke om og belyse det som skjedde da 6 millioner jøder ble utryddet i nazistenes gasskamre.

Vil statsråden bidra til oversettelse og norsk tilpasning av heftet for bruk i norske skoler?»

Statsråd Trond Giske: Jeg er svært bekymret over den utviklingen vi har sett innen det høyreekstreme miljøet i Norge de siste 10-15 årene, og hvordan dette miljøet greier å tiltrekke seg til dels svært unge tenåringer.

Skolens verdigrunnlag er hjemlet i opplæringsloven og den generelle delen av læreplanen. Det holdningsdannende arbeidet skal gjennomsyre all virksomhet i skolene og lærebedriftene våre. Arbeidet mot rasisme og etnisk diskriminering krever en kontinuerlig og langsiktig innsats fra hele samfunnet. Skolens tiltak overfor rasisme og etnisk diskriminering må ikke bli segregerte tiltak, men tiltak som omfatter alle elever. Det betyr altså at arbeidet med å motvirke rasistiske og diskriminerende holdninger skal være en del av skolens ordinære virksomhet.

Det eksisterer ulike program og tiltak med målsetting å bekjempe rasistiske holdninger og etnisk diskriminering blant barn og unge. Europarådets ministerkonferanse i Kraków i oktober 2000 anbefalte i slutterklæringen en årlig minnedag om holocaust og ofre fra etniske rensinger, folkemord. Storbritannia har allerede gått inn for dette og valgt den 27. januar som holocaustminnedag. Utdanningsministeren i Storbritannia har i denne forbindelse fått utarbeidet et veiledningshefte til bruk i skolene.

Jeg er også kjent med den svenske boka som representanten Marthinsen refererer til i sitt spørsmål. Som ett av flere tiltak i arbeidet med å motvirke rasisme og gjøre holocaust kjent for alle barn og unge vil jeg også vurdere om denne boka bør oversettes og tilpasses til bruk i norske skoler. Gjennom de statlige utdanningskontorene innhenter jeg nå opplysninger fra kommuner og fylkeskommuner om hva som gjøres i grunnskoler og videregående skoler for å forebygge og bekjempe rasistiske holdninger og etnisk diskriminering. Når jeg om kort tid får oversikt over det, vil jeg vurdere hvilke ytterligere tiltak det kan være behov for fra meg.

Jeg vil gjenta at jeg ser arbeidet med disse spørsmålene som meget viktige i skolen, og vil gjøre det jeg kan for at det er en integrert del av det ordinære arbeidet ved alle skoler og for alle elever.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg takker statsråden for svaret, og jeg trekker ikke et sekund i tvil statsrådens gode intensjoner på dette området. Jeg kan love full støtte til det arbeid som gjøres for å motvirke den tendensen som vi har sett har hatt grobunn blant norsk ungdom i den senere tid.

Det kan godt tenkes at det kan være andre hefter eller bøker som kan være bedre egnet, det har ikke jeg oversikt over. Det jeg imidlertid vet, er at de svenske sosialdemokratene er meget godt fornøyd med det heftet som man der har tatt initiativ til, og fått utgitt. Jeg vil kanskje anbefale statsråden å snakke med sin svenske partifelle for å høre om de erfaringer man har høstet med bruken av dette heftet.

Det vil være viktig at vi får inn i skoleverket noe som er allment for alle, men som også oppfyller det kriteriet at vi ikke må glemme det som ligger bak i den prosess som fører fram til tilsvarende eller lignende utslag av forskjellsbehandling, og ikke bare forskjellsbehandling, men skikkelig ødeleggelse av fellesskap mellom mennesker.

Statsråd Trond Giske: Jeg er klar over det viktige arbeidet som Sverige har gjort i forbindelse med bl.a. den store holocaustkonferansen, som ble avholdt i Stockholm for en tid tilbake, og det arbeidet som har vært fulgt opp etter det, bl.a. henviste jeg til slutterklæringen ved ministerkonferansen i Kraków, hvor jeg selv fikk være til stede og diskutere disse spørsmålene.

I Norge er det jo veldig mange forskjellige aktiviteter som har dette som siktemål, bl.a. har vi de hvite bussene, som gjør et viktig arbeid med å informere ungdom om det folkemordet som skjedde mot jødene under naziregimet i Tyskland. Vi har også mange andre aktiviteter og læringsopplegg som innebærer det samme.

Det er helt sikkert ulike måter å organisere dette på. Det er mulig at den boken som representanten Marthinsen henviser til, er et bidrag i så måte. Jeg vil ha en gjennomgang av dette, og så vurdere de ulike tiltakene.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg takker igjen for svaret.

Jeg er senest i dag blitt konfrontert med en situasjon i en skole hvor elever – i dette tilfellet én spesiell elev med jødisk mor – har blitt utelukket fra fellesskap fordi det i den samme klassen var elever med en annen trosbakgrunn og kulturbakgrunn, noe som tyder på at noe av den holdningen som har vært før, fortsatt lever i norsk skole i dag. Så jeg vil bare oppfordre statsråden til å se svært alvorlig på denne situasjonen og sørge for at vi ikke får et utgangspunkt i den gamle hetsen mot jødene for så å ta springbrettet over til situasjonen i dag, som handler om andre personer; også jødene må vi se på i dagens samfunn.

Statsråd Trond Giske: Jeg er 100 pst. enig med representanten Marthinsen i at dette ikke bare må bli en historiekunnskap, det må også bli en kunnskap man kan sette inn i dagens virkelighet.

Folkemord er ikke noe som ligger 50 år tilbake i tid. Vi har hatt et folkemord i Bosnia, vi har hatt et folkemord i Rwanda, og andre steder i verden foregår det etnisk diskriminering og faktisk også etnisk utryddelse. Dette er en ting som ungdom må kunne sette inn i sin egen virkelighet.

Men så tror jeg det aller viktigste som norsk skole kanskje gjør i forhold til å skape toleranse og respekt for ulike religioner og mennesker med ulik etnisk bakgrunn, er å la barna våre gå sammen i en felles, offentlig skole. Muslimer går sammen med kristne, går sammen med jøder og går sammen med humanetikere. Det er én grunn til at jeg er svært skeptisk til en økning i antallet private skoler basert på ulik religiøs bakgrunn, at vi sorterer barna i forskjellige skoler. Jeg tror det er viktig at de går sammen, at de har en god skolefritidsordning, en god barnehage og en god skole hvor de har et fellesskap.

Presidenten: Da er sak nr. 1 ferdigbehandlet.