Laila Kaland (A): Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til justisministeren:

«Kriminelle gjengar, som ofte består av uorganisert ungdom, er aukande. Desse skapar frykt og angst og set liv og helse i fare. Tidlegare var slike gjengar eit problem i dei store byane, men i dag eksisterer gjengproblem og utøving av vald også i mange bygder.

På kva måte vil Regjeringa medverke til at politiet og andre instansar kan bli betre til å takle gjengkriminalitet?»

Statsråd Hanne Harlem: Innsats for å bekjempe kriminelle gjenger har vært prioritert av politiet gjennom flere år. Dette har likevel ikke kunnet hindre en negativ utvikling der omfanget av kriminalitet øker, og volden som disse gjengene utfører, blir stadig grovere. Selv om gjengkriminalitet i særlig grad har vært knyttet til de større byene, er det – slik representanten Kaland påpeker – også eksempler på gjengproblemer og voldsutøvelse i mange mindre byer og bygder. Det er derfor nødvendig med en fortsatt og ikke minst samordnet innsats for å bekjempe utvikling av gjengkriminalitet.

Det er viktig at erfaringer fra de politidistriktene som har hatt mest gjengkriminalitet, blir viderebrakt til de øvrige. Gjennom opprettelsen av Politidirektoratet har man fått økt mulighet til å samordne politiinnsatsen på landsbasis, og Politidirektoratet opplyser at bekjempelse av gjeng- og voldskriminalitet er blant de områdene der direktoratet vil gå aktivt inn med støtte- og samordningstiltak.

Politidistriktene har god lokalkunnskap, men for å ligge i forkant av utviklingen er det nødvendig å satse på løpende trusselvurderinger og tiltak som til enhver tid er tilpasset utviklingen. Ved etablering av en sentral strategisk analyseenhet i Politidirektoratet vil politiet nå få bedre informasjon om utviklingen på landsbasis, samtidig som fagpersonellet i direktoratet vil kunne bistå det enkelte politidistrikt i arbeidet. Det er viktig å komme inn med tiltak før gjengene har fått utviklet og stabilisert seg.

Erfaringen viser at det er nødvendig med en bredspektret innsats for å forhindre gjengkriminalitet. Dette innebærer at politiet både må bidra aktivt til å forhindre rekruttering til gjengmiljøene og må sørge for raske reaksjoner overfor dem som utøver slik kriminalitet. Den forebyggende innsatsen må skje gjennom løpende samarbeid med foreldre, skole, barnevern og andre lokale myndigheter. For å lykkes med dette arbeidet er det ikke bare nødvendig å ansvarliggjøre alle som har med barn og unge å gjøre, men dessuten også nødvendig å ha en fortløpende kritisk vurdering av effekten av de forskjellige tiltak som politiet iverksetter.

I St.meld. nr. 17 for 1999-2000, Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet, som er en samlet plan for å bekjempe kriminalitet blant unge – heriblant gjengrelatert kriminalitet – vektlegges nødvendigheten av samarbeidet mellom foreldre, ulike offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner. Tverretatlig samarbeid, forsøk med ungdomskontrakter, prosjekt mot gjengkriminalitet i ungdomsmiljøer, opplegg for bekymringssamtaler og utvikling av foreldrenettverk blant innvandrerungdom følges nå opp på landsbasis. I tillegg arbeider Regjeringen med forslag for ytterligere innsats mot barne- og ungdomskriminalitet, men da særlig med sikte på å utvikle bedre reaksjoner overfor ungdom, også de under kriminell lavalder.

Overfor dem som allerede er involvert i gjengkriminalitet, er det viktig med raske og håndfaste reaksjoner. Saker mot unge gjengmedlemmer skal etterforskes raskt, og påtalemyndigheten skal prioritere disse sakene. Økt tempo i straffesaksavviklingen, i straffesakskjeden, er av stor betydning, og en rekke tiltak for ytterligere å redusere saksbehandlingstiden er under oppfølging. Blant annet har Regjeringen foreslått at det skal settes lovbestemte frister for politiets behandling av saker som gjelder ungdom under 18 år. Politidistriktene skal ha rutiner for å sikre raske reaksjoner i voldssaker.

Lovendringer de siste år har forbedret politiets muligheter for å gripe inn – særlig mot den organiserte delen av gjengmiljøene. Det er viktig at vi nå høster erfaring med politiets bruk av disse bestemmelsene. Dette følges aktivt opp av Riksadvokaten.

Etter mitt syn er summen av de tiltakene jeg har nevnt, avgjørende for å gjøre politiet og andre ansvarlige myndigheter bedre til å takle gjengkriminalitet som med god grunn skaper alvorlig frykt hos svært mange mennesker.

Laila Kaland (A): Eg vil takke statsråden for eit grundig og godt svar, og eg skulle ønskje at alle desse tiltaka kunne setjast i verk så snart som råd er.

Eg trur at mange av dei unge som kjem med i kriminelle gjengar, ofte er ute etter spenning og økonomisk gevinst. Men no ser vi dessverre at gjengane også utfører rasistisk vald i aukande grad. Mange av desse unge er ikkje med i organiserte aktivitetar som t.d. idrettslag, kulturlag eller ideelle organisasjonar. Eg trur også det må vere eit viktig mål for kommunane å auke innsatsen monaleg overfor born og unge i tida framover.

Det er to saker som har skaka meg opp i den seinare tida. Den eine er den reportasjen som vi såg i TV for ei tid sidan om Arve Beheim Karlsen, som vart jaga ut i elva i Sogndal, og som regelrett vart mobba, og hadde blitt mobba over lengre tid.

Den andre saka som eg har lyst til å nemne, gjeld ein mann i Herøy som for ei tid sidan vart banka opp av eit tjuetals ungdomar då han prøvde å splitte to gjengar som han ville prøve å roe ned. Dei brukte faktisk jernstenger og balltre, og mannen heldt på å døy.

Vi kan ikkje ha det slik ute i våre lokalsamfunn, derfor håpar eg at straffene og reaksjonane må skje hurtigare.

Statsråd Hanne Harlem: Jeg er enig i det representanten Kaland peker på.

Det er to hovedstrategier som vi må forfølge. Den ene er at reaksjonene må komme raskt. Da kan vi også ha rimeligere reaksjoner, og reaksjoner som kan virke forståelige overfor den ungdommen det gjelder. Det er en veldig viktig strategi.

Den andre strategien er å forebygge og hindre rekruttering, hindre videre utvikling. Og der er kommunene helt sentrale. Men jeg vil også peke på viktigheten av et godt samarbeid mellom politi og kommune. Den metoden man utviklet på Nordstrand i forbindelse med å løse opp det høyreekstreme miljøet der – som innebar nettopp et tett samarbeid mellom politi og bydel i det tilfellet, men andre steder ville det vært med kommune, skole og foreldre – er opplagt en modell som man ikke bare kan trekke erfaringer på når det gjelder høyreekstreme miljøer, men også andre typer ungdomsmiljøer hvor vi har behov for å se på hver enkelt ungdom og klare å trekke den ungdommen ut av en veldig negativ utvikling.

Laila Kaland (A): Det som statsråden seier her, er eg heilt samd i. Eg trur det er veldig viktig at ein fangar opp desse ungane som fell utanfor skuleverket, som kanskje har eit svakt nettverk på heimebane og gjerne har vanskar i heimesituasjonen, og som blir mobba. Vi har ei utfordring når det gjeld å hjelpe akkurat den gruppa og kome inn på eit tidleg stadium.

No ser eg at statsråd Giske har gått ut og sagt at dette med vald, mobbing og menneskeverd skal kome sterkare inn i skulen. Det håpar eg er ein ting som de kan samarbeide om, slik at skulen òg kan bli flinkare til å informere om den utviklinga som held på å skje i ein del lokalsamfunn og i byane.

Statsråd Hanne Harlem : Jeg er fortsatt – heldigvis, holdt jeg på å si – enig med representanten Kaland i det hun beskriver, og vil minne om at det arbeidet som pågår i en arbeidsgruppe mellom departementene, involverer både Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet nettopp fordi dette dreier seg om en samordnet innsats. Det er ikke ett område alene som kan løse problemet for et barn eller en ungdom som er på feil spor. Der må flere inn, for den ungdommen forholder seg til mange og ikke bare til ett av departementenes ansvarsområder. Den arbeidsgruppen er opptatt av å finne fram til bedre tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet – og da nettopp med et bredt spekter av tankeganger og tiltak.