Presidenten: Dette spørsmålet, fra Kjell Magne Bondevik til statsministeren, vil bli besvart av utenriksministeren.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål:

«I flere land, bl.a. Storbritannia, Tyskland, Polen og Sverige, ble 27. januar 2001 markert som en minnedag for holocaust.

Vil statsministeren ta initiativ til at dette også kan bli en årlig markering og minnedag i Norge, som en jevnlig påminnelse om den historiske ugjerning og som ledd i arbeidet mot rasisme?»

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Vi må gjøre vår innsats mot rasisme og intoleranse på mange områder. Én viktig oppgave er å holde historiske lærdommer levende, ikke minst for å gi nye generasjoner kunnskap og en dypere forståelse av gode og vonde krefter i vår egen historie, våre egne kulturer og vår egen samtid.

Holocaust er europeisk historie. Derfor er det også en del av norsk historie. Før jul markerte vi en sluttstrek for oppgjøret i forbindelse med de eiendeler som ble fraranet norske jøder under den annen verdenskrig. Men det var samtidig en anledning til å minnes 26. november 1942, da 530 norske jøder ble hentet og stuet om bord i frakteskipet «Donau», som lå til kai i Oslo. Noen dager senere hadde 346 av dem endt sine liv i gasskamrene i Auschwitz. To og et halvt år senere var bare ni av de 530 i live.

Det er vår plikt å gjøre alt hva vi kan for å forstå og forklare at fordi det faktisk kunne hende én gang, så kan det hende en gang til. Kimene til det som endte opp i holocaust, er ikke revet vekk. Kimene lever som en del av vår sivilisasjon og viser seg fram i nye ytringer. For mindre enn ti år siden måtte vi igjen forholde oss til begrepet etnisk rensing i Europa. Igjen og igjen har vi sett rasistiske ytringer og rasistisk motivert vold, som også har ledet til drap. Tragedien på Holmlia har med all tydelighet vist at Norge ikke lenger er forskånet for dette.

Regjeringen legger vekt på å bidra til at vi i hele samfunnet driver holdningsskapende arbeid for å demme opp mot rasistiske, voldelige og autoritære strømninger. Dette arbeidet må komme til uttrykk på flere måter, med særlig fokusering på lokalsamfunnets egen evne til å møte utfordringene.

I tillegg må vi sørge for at våre kunnskaper om historien holdes ved like. Regjeringen har derfor bestemt at det skal etableres et senter for studier av holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge. Dette senteret skal legges til Villa Grande, som under krigen ble benyttet som Vidkun Quislings residens. Det pågår nå et forberedende arbeid, bl.a. med deltakelse fra de mosaiske trossamfunn og Universitetet i Oslo, om hvordan Villa Grande kan rustes opp, og hvordan senteret kan passes inn.

I arbeidet med å styrke holdningene mot rasisme og intoleranse kan årlige minnemarkeringer ha en positiv verdi. En del land har valgt 27. januar – datoen for frigjøringen av Auschwitz i 1945 – som utgangspunkt for en slik markering. Dette kan også være en egnet dato for en årlig norsk markering, men det kan også finnes andre datoer med den rette symbolvirkning. Jeg vil i denne sammenheng vise til at 21. mars er FNs internasjonale dag mot rasisme.

Regjeringen vil, bl.a. i kontakt med organisasjoner engasjert i arbeid mot rasisme og i forbindelse med etableringen av et holocaustsenter på Villa Grande, ta opp spørsmålet om en årlig markering på en dato som kan gi det beste bidrag til mobilisering og ettertanke.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Det er bred enighet om det utenriksministeren nå sa, at vi trenger et jevnlig arbeid, både for å minnes ugjerningen og folkemordet mot jødene under krigen, holocaust, og for å fortsette arbeidet mot de kimer vi har til rasisme og nynazisme i vårt eget samfunn.

Når jeg tror at 27. januar kan være en egnet dato for en årlig markerings- og minnedag – som ett av flere tiltak i dette arbeidet – er det fordi flere land har valgt den datoen. Det kan derfor bli en markering over større deler av Europa. Og for øvrig er det også et sammenfall, fordi det var natt til den 27. januar det tragiske og rasistisk motiverte drapet på Holmlia fant sted.

Jeg mener at skoler, frivillige organisasjoner, Kirken og andre bør engasjeres i en slik årlig markering. I Storbritannia, som startet dette i år, har de utarbeidet et flott undervisningsopplegg for elevene i skolen. Jeg er glad for at Regjeringen vil gå videre på dette, og jeg vil spørre utenriksministeren om ikke nettopp 27. januar av disse grunner bør være den riktige dato.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Som jeg sa i mitt svar, kan det være en riktig dato. Men Regjeringen syns det er viktig å ha dialog med alle dem som er engasjert i dette arbeidet, og se det i sammenheng med etableringen av holocaustsenteret i Villa Grande. Bondevik har nevnt et par momenter som må bringes inn i bildet for datoen 27. januar. Det er klart at vi bl.a. må ha kontakt med familien til Benjamin Hermansen før vi går videre med den datoen, siden det argumentet også har blitt brakt inn i den forbindelse. Regjeringen vil ha kontakt med mange for å undersøke hva som er den mest passende datoen her i landet, men vi er helt enig i at det er både riktig og nødvendig å ha en nasjonal markering en gang i året rundt dette.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg oppfatter begge svarene som for så vidt positive. Den viktigste grunnen til 27. januar er selvsagt at dette er i ferd med å bli en internasjonal markeringsdag i forbindelse med befrielsen av Auschwitz.

Mitt tilleggsspørsmål vil gå på ulike former for virkemidler en kan bruke for markering av en slik dag. Er utenriksministeren enig i at det å trekke dette inn i skolen, f.eks. i form av et skikkelig godt gjennomarbeidet undervisningsopplegg, vil være av tiltak som en vil drøfte med dem en skal drøfte dette med, også det å utfordre frivillige organisasjoner til folkelige markeringer i lokalmiljøet, og det å gå inn i et samarbeid med Kirken, som har vist seg som en viktig medspiller i dette arbeidet? Er dette blant tiltak som Regjeringen syns vil være riktig i forbindelse med en slik årlig markeringsdag, som jeg skjønner at Regjeringen er positiv til at vi skal få?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Det vil jeg svare et ubetinget ja på. Når det gjelder skolen, har jo skolen en plikt til å drive løpende undervisning og informasjon om det som skjedde under den annen verdenskrig, men det er en ytterligere anledning til å gjøre det i forbindelse med en slik markering. Alle de ideer som Bondevik nå kommer med, tyder på at det vil være fornuftig å ha mange i tale her, for det kan være svært mange gode ideer til hvordan man kan foreta en slik markering.