Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

«Ifølge Drammens Tidende 17. januar 2001 mener politilegen i Oslo at mange legeerklæringer knyttet til soningsutsettelse og benådning er ufullstendige.

Vil statsråden ta initiativ til at slike attester bare kan utstedes av én eller flere sakkyndige som tilhører et avgrenset antall fagpersoner som av påtalemyndigheten er forhåndsgodkjent til utstedelse av slike attester?»

Statsråd Hanne Harlem: En søknad om benådning eller soningsutsettelse er svært ofte begrunnet med helsemessige forhold av fysisk eller psykisk art. Slike forhold tillegges vekt bare dersom det foreligger tilfredsstillende dokumentasjon.

Det politilegen i Oslo sier når det gjelder ufullstendige legeerklæringer, er nettopp noe av bakgrunnen for at Justisdepartementet stiller strenge krav til slik dokumentasjon i forbindelse med søknad om benådning. Dokumentasjonen bør komme fra offentlig lege, og departementet legger særlig vekt på uttalelse fra politilegen. Legeerklæringen skal inneholde en medisinskfaglig vurdering med beskrivelse av de medisinske funn og en konklusjon om hvordan de medisinske funn vil få betydning i forhold til soning av straff i fengsel.

Dersom en legeerklæring i en benådningssak er ufullstendig, vil departementet kunne innhente tilleggserklæringer i saken, f.eks. fra politilegen, slik at den aktuelle helsetilstand er så korrekt opplyst som mulig. Dette gjelder særlig i saker der benådning synes å være aktuelt.

De samme innholdsmessige krav og adgangen til å innhente tilleggserklæringer gjelder ved søknader om soningsutsettelse hvor påtalemyndigheten er mottaker av legeerklæringen. Påtalemyndigheten har i denne sammenheng et selvstendig ansvar for å vurdere hvorvidt søknaden er tilstrekkelig belyst før soningsutsettelse eventuelt gis.

Etter min vurdering har på denne bakgrunn både Justisdepartementet og påtalemyndigheten de nødvendige muligheter og en betryggende praksis med dagens ordning. Jeg kan derfor ikke se at det er behov for å ta et slikt konkret initiativ som representanten Marthinsen tar opp i sitt spørsmål.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): På bakgrunn av det som var foranledningen til mitt spørsmål, er jeg ikke tilfreds med det svar statsråden her gir. Jeg opplever det slik at attestene selvfølgelig er til innvortes bruk i departementet, men det er også tre andre hensyn å ta så langt jeg kan vurdere det.

Det ene er at den straffedømte skal føle at han får en korrekt faglig vurdering og behandling. Det andre går på forholdet til de fornærmede. Ofrene må være sikre på de attestene det offentlige bruker, og som departementet i sterk grad bygger sin vurdering på, er faglig velbegrunnet og ikke bidrar til forsøk på å unndra seg straffen på en lettvint måte. Det tredje er budskapet til lokalmiljøet. Det florerer rykter om kjøp av attester, hvilke leger som er enklest å få til å skrive slik den dømte ønsker, og at resultatet er uforståelig sett i sammenheng med den daglige atferden til den dømte, som ikke tyder på noen soningsudyktighet, osv.

Statsråd Hanne Harlem: Jeg forstår det slik at representanten Marthinsen for så vidt også delvis er inne på en konkret sak, og den kan jeg ikke kommentere utover det jeg har gjort i et skriftlig svar til representanten.

Mitt poeng i dette svaret er å si at man har de fullmaktene man trenger til å innhente tilleggserklæringer – det er det ene. Det andre er at man har en praksis hvor man innhenter tilleggserklæringer hvis man er det minste i tvil om at de legeerklæringene som foreligger i saken, ikke holder. Og det skal mye til for å innvilge en benådning hvis det ikke foreligger noen erklæring fra offentlig lege eller fra politilege. I de senere benådningssaker som jeg har sett, har det alltid foreligget flere legeerklæringer fra flere leger; man har altså ikke basert saken på én legeerklæring fra én lege.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg takker for svaret.

Det er betryggende at justisministeren understreker at man ikke utelukkende bygger på én attest dersom man finner at forholdet er slik at man trenger ytterligere dokumentasjon. Men jeg peker på at politilegen i Oslo, Ikdahl, sier at det kunne være en god idé at man fikk en gruppe mennesker som på forhånd var godkjent til å utstede slike attester, ikke minst fordi man på den måten også ville kunne få en ensartet praksis over hele landet.

Min bekymring – jeg håper justisministeren kan fjerne den minste grunn til den – går på at det kan skapes et inntrykk av at noen kommer mer lettvint til en løsning som er positiv for dem selv, enn andre, og at den som står nok på i forhold til leger, klarer å få viljen sin igjennom. Kan statsråden avkrefte at det er slik?

Statsråd Hanne Harlem: Jeg kan for så vidt avkrefte at det er slik. I en sak hvor det foreligger fire legeerklæringer fra fire forskjellige leger over lang tid, kan jeg selvfølgelig ikke garantere at alle de fire legene ikke er lurt. Det går det aldri an å garantere. Men vi klarer ikke å forsikre oss bedre enn at vi er nødt til å stole på de vurderingene som ligger der. Hvis man har flere legeerklæringer fra offentlig lege, fra politilege, må man nesten legge dem til grunn. Noen annen saksbehandling kan vi ikke legge til grunn i den saksbehandlingsorden og beslutningsorden vi har.