Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Lars Rise til forsvarsministeren, blir tatt opp av representanten Anne Brit Stråtveit.

Anne Brit Stråtveit (KrF): Spørsmålet går til forsvarsministeren:

«Ifølge en rapport behandlet i Europarådets miljøkomite om miljøeffekter av krigen i Jugoslavia, er det påvist en sterk økning i forekomsten av fødselsskader» – fosterskader skal det nok være – «i områder hvor det er brukt utarmet uran i bomber, både i Sør-Irak og Bosnia.

Hvorfor berørte ikke forsvarsministeren dette forhold i sin redegjørelse til Stortinget 18. januar 2001, og vil han legge føre var-prinsippet til grunn i all senere behandling av spørsmål knyttet til bruk av utarmet uran i ammunisjon?»

Statsråd Bjørn Tore Godal: Rapporten representanten viser til, er etter det jeg forstår, en rapport som Europarådets miljøkomite la fram 10. januar i år om «Environmental impact of the war in Yugoslavia on the South-East Europe». Rapporten – som jeg ikke var kjent med da jeg holdt min redegjørelse 18. januar – redegjør nærmere for de miljømessige konsekvenser av luftkrigen mot Jugoslavia i tidsrommet 24. mars–5. juni 1999, herunder forurensningen av luft, vann og jord som konsekvens av bombingen av industrianlegg og infrastruktur. Rapporten berører bruk av ammunisjon med utarmet uran, men så vidt jeg kan se, inneholder den ingen ny dokumentasjon eller opplysninger som ikke tidligere er kjent fra andre kilder, og som var et grunnlag for min gjennomgang i redegjørelsen i forrige uke.

Rapporten kartlegger forurensninger etter den massive luftkampanjen, utslipp av jeteksos og nitrogenoksid og forurensninger forårsaket av bombingen av industri og oljeanlegg, bl.a. av 20 kjemiske og petrokjemiske anlegg, som utgjorde om lag 70 pst. av Jugoslavias oljeraffineringskapasitet, 78 industrianlegg og 42 kraftverk. Forurensning av vann og luft samt skader på landskap, skog og jord er viet mer plass i denne rapporten enn bruken av ammunisjon med utarmet uran. Fokus rettes mot tiltak for å redusere miljøskadene, og rapporten peker på at disse skadene delvis omfatter land som Albania, Ungarn, Romania, Bulgaria, Hellas og FYROM. Rapporten, som etter det jeg forstår, ikke er endelig, har et bredt perspektiv i sin vurdering av skadene på miljøet i Sørøst-Europa.

Jeg deler dette brede perspektivet. I min redegjørelse 18. januar la jeg nettopp vekt på at det i tillegg til ulike typer forurensninger som følge av våpenbruk i et tidligere krigsområde, også er forurensninger som følge av ødeleggelser i sivil infrastruktur og industri. Mitt poeng var at en eventuell sammenheng mellom helseskade og tjenestegjøring kan ligge i kombinasjonen av flere aktuelle forurensningskilder.

En økning i antall fødselsskader i Sør-Irak og Bosnia kan ha en slik forklaring, selv om vi på det nåværende tidspunkt ikke bør trekke bastante konklusjoner i noen retning.

Så til slutt til spørsmålet om føre var-prinsippet. I min redegjørelse 18. januar uttalte jeg at det for tiden ikke pågår militær strid som aktualiserer bruk av ammunisjon med utarmet uran. Om så var tilfellet, er det mitt syn at slik ammunisjon heller ikke bør benyttes så lenge medisinske årsakssammenhenger ikke er avklart. Jeg uttalte videre at dette synet ville bli lagt til grunn for den norske holdningen i NATO-organer som eventuelt skal forholde seg til spørsmålet. Jeg mener derfor at jeg i min redegjørelse for Stortinget 18. januar allerede har svart bekreftende på det spørsmål representanten nå stiller på representanten Rises vegne, nemlig spørsmålet om holdning til bruk av våpen med utarmet uran.

For øvrig vil jeg følge utviklingen i denne saken nøye. I neste uke skal jeg møte NATOs generalsekretær, Lord Robertson. Jeg vil da ta opp ulike sider ved bruken av ammunisjon med utarmet uran, bl.a. de seneste opplysninger om at det kan være forekomster av plutonium i disse granatene.

Anne Brit Stråtveit (KrF): Jeg takker statsråden for det svaret. Så vidt jeg har forstått, skal denne saken opp i Europarådets parlamentariske forsamling i dag, og da skal man altså debattere spørsmålet om utarmet uran som går inn i det økologiske kretsløpet, og som kan føre til kromosomskader og fosterskader. Med tanke på det er føre var-prinsippet absolutt viktig. Statsråden hadde derfor en noe smal innfallsvinkel i sin redegjørelse og omgikk akkurat den delen.

Nå skal Stortinget drøfte dette om ikke altfor lenge. Men jeg har likevel noen spørsmål: Vil statsråden sørge for at de som har vært i området hvor det er brukt utarmet uran, også følges opp med hensyn til frykt for å få barn med fosterskader? Hva slags hjelp og støtte kan forventes dersom slike skader skulle vise seg å oppstå på grunn av dette?

Statsråden ser sikkert at det her er snakk om oppfølging over ganske lang tid. Det er naturlig at unge soldater føler dette nå som det har vært skrevet så mye om det, og har en viss frykt for det.

Statsråd Bjørn Tore Godal: Jeg deler ikke helt karakteristikken av at mitt svar i dag eller redegjørelsen i forrige uke var «smal» i forhold til Europarådets rapport. Tvert imot sa jeg at det kan være et bredere årsaksspekter bak eventuelle helseplager enn utarmet uran isolert. Det fine med Europarådets rapport er at den faktisk tar opp et bredere aspekt enn utarmet uran, og jeg er altså, som sagt, enig i det utgangspunktet.

Det er veldig viktig at de brede helseundersøkelser som nå settes i gang, med faglige innspill og råd fra alle kompetente myndigheter i Norge, er så brede som mulig, slik at vi ikke sjekker for noe som kommer ut i null, men så kan det være noe helt annet som er galt. Da har vi misbrukt en gyllen anledning til å få oversikt.

Det ligger i forlengelsen av dette svaret at vi selvsagt også må ha et øye for de helseaspekter som representanten tar opp i forhold til fødselsskader, barn osv. Siktemålet må være så bredt som mulig, slik at vi dekker opp alle mulige skadevirkninger knyttet til ytre miljøpåvirkning.

Anne Brit Stråtveit (KrF): Regjeringen og forsvarssjefen har tatt initiativ til tiltak, og de «jeg vet-erklæringene» som det legges opp til, er bra. Statsråden har også sagt at man vil ta initiativ til at det blir foretatt fullgode helseundersøkelser ved avslutningen av og ett år etter at personell har avsluttet internasjonal tjeneste. Kreft kan utvikle seg langsomt, og fosterskader kan vise seg på et langt senere tidspunkt. Mener statsråden at det det legges opp til, er tilstrekkelig, eller bør dette personellet følges opp over lengre tid? Så vidt jeg vet, er personell som var med i Telemarksbataljonens første kontingent i Kosovo, ennå ikke personlig informert om de undersøkelsene og tiltak som er satt i gang for å gi den tryggheten de trenger etter all omtale i media. Er statsråden enig i at det burde de ha blitt? Og hvilket tidsperspektiv har han på informasjon om helseundersøkelser til dem som er usikker på hva som blir gjort for dem som enkeltpersoner i denne saken?

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Bjørn Tore Godal: Forsvarssjefens initiativ går ut på at et stort antall personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner – rundt 18 000, sannsynligvis, siden 1990/91 – skal innkalles til en bredt anlagt undersøkelse. Jeg har ikke noe grunnlag for å kritisere ham for å være treg der. Jeg tror det er medisinske grunner til at de faglige instanser nå må sette seg ned grundig og være helt sikker på hva de skal undersøke, slik at opplegget for undersøkelsene blir så godt som mulig, framfor å reagere på dato dagen etter på noe som kanskje ikke er et fullgodt medisinsk opplegg.

Jeg er fullt ut åpen for de aspekter som representanten tar opp når det gjelder oppfølging av denne type skader spesielt, men det er også mange andre typer mulige skader. Når vi da legger såpass mye ressurser inn i en bred undersøkelse og annen oppfølging som vi gjør – jeg viser til min redegjørelse – er det veldig viktig at alle faginstanser i Norge, Kreftregisteret og alt annet, som nå samarbeider med Forsvaret om dette, har de fornødne innspill, slik at de treffer riktig. Ellers kan undersøkelsene bli temmelig proforma. Men de aspekter representanten tar opp, skal vi følge opp.

Presidenten: Vi går da til spørsmål 22.