Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

«Spørsmål om aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 3 og straffeloven § 239 ved dødsulykker i trafikken ble behandlet i Stortinget 31. mai 1999. Konklusjonen ble da at man ville se an Høyesteretts videre praksis. I Høyesteretts kjennelse av 8. november uttales at en annen aktsomhetsnorm etter straffeloven § 239 enn etter vegtrafikkloven § 3 forutsetter at lovens ordlyd endres.

Er det nå grunn til å endre loven, slik at det bare blir mulig å straffe for uaktsomt drap ved bruk av motorvogn ved grove regelbrudd?»

Statsråd Hanne Harlem: Daværende justisminister Dørum uttalte i interpellasjonsdebatten 31. mai 1999 at han var enig i at ikke den minste uaktsomhet skal føre til domfellelse for uaktsomt bildrap, og at praksis den første tiden etter lovendringen i 1988 var for streng. Dette er jeg enig i. Statsråd Dørum gav videre uttrykk for at praksis hadde blitt slik at det nå skal mer til for å domfelle for uaktsomt bildrap, og at det av den grunn ikke burde foretas noen lovendring, men at departementet ville holde spørsmålet under oppsikt. Disse synspunktene fikk oppslutning i Stortinget.

Departementet har i tiden etter interpellasjonsdebatten innhentet nærmere opplysninger om både retts- og påtalepraksis og har vurdert ulike løsninger. Departementet var for så vidt også klar til å gi en vurdering av det til Stortinget i høst, men ønsket, fordi vi var kjent med at de høyesterettskjennelsene som kom 8. november, var på vei, å avvente også de kjennelsene.

På bakgrunn av også de kjennelsene vil jeg i løpet av kort tid i full bredde komme tilbake til spørsmålet om hvorvidt det er behov for å endre straffeloven § 239. Når det gjelder den konkrete uttalelse fra Høyesterett om hvilken aktsomhetsnorm som gjelder etter straffeloven § 239, vil jeg bemerke at det fortsatt er slik at domfellelse etter denne bestemmelsen forutsetter at man også har utvist uaktsomhet med hensyn til dødsfølgen. Dette innebærer at man i en del tilfeller vil kunne dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven § 3 der man har opptrådt uaktsomt i forhold til risikoen for skade i sin alminnelighet, uten at den trenger å gi grunnlag for straff etter straffeloven § 239.

Mitt svar er med andre ord at jeg i løpet av kort tid i full bredde vil komme tilbake til spørsmålet overfor Stortinget om hvorvidt det er behov for å endre straffeloven § 239.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg takker for svaret, som jeg er tilfreds med i den forstand at det nå vil komme en bred gjennomgang av dette, slik jeg forstår statsrådens svar.

Bakgrunnen for at jeg reiser spørsmål om dette igjen, er at jeg savnet et initiativ fra departementet i fortsettelsen av det som vi hadde oppe i interpellasjonsdebatten i mai 1999, fordi det nå har skjedd et par – jeg vil kalle det – nesten litt oppsiktsvekkende dommer. Begge to skjedde i november. Den ene var i Borgarting lagmannsrett etter prosedyre i Drammen tinghus, hvor aktor plutselig frafalt sin påstand og gikk for den frifinnelse som var blitt vedtatt tidligere. Det andre gjelder høyesterettsutsagn om at hvis de skal endre sin praksis, må stortingslovgiverne si noe om det.

Statsråd Hanne Harlem: Det er nettopp den nye høyesterettskjennelsen som gjør at vi har hatt behov for å gå gjennom praksis en runde til, for også å innarbeide i arbeidet det som er Høyesteretts vurderinger i kjennelsen av 8. november. Det arbeidet er på det nærmeste avsluttet og vil altså bli fremlagt for Stortinget i løpet av relativt kort tid.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg takker for det.

Jeg vil bare understreke at det i debatten i mai 1999 var stort flertall for at man ønsket å ha en noe mildere holdning til disse spørsmålene enn det som hadde utviklet seg. Stortinget mente ikke at nesten enhver form for hverdagsatferd i trafikken som kunne resultere i påkjørsler med døden til følge, skulle straffes, og at man så å si skulle slås i hartkorn med vanlige drapsmenn for øvrig. Arbeiderpartiet var, ved representanten Rasmussen i debatten da, sågar klar til å foreta lovendringen på det tidspunktet. Og jeg personlig vil gjerne føye til at jeg synes det nå er nødvendig, ettersom Høyesterett ikke har lagt seg på en entydig praksis, å endre loven.

Statsråd Hanne Harlem: Jeg registrerer de synspunkter representanten Marthinsen forfekter, og også de hensynene som går på en grense mellom drap og hverdagsuaktsomhet, eller det man enda mer presist f.eks. kan kalle feilfordeling av oppmerksomhet, som er én måte å beskrive uaktsomhet på, som antakelig ikke bør rammes av § 239. Det er av de momentene vi har med i vurderingen som vi arbeider med.