Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Lisbet Rugtvedt til kommunal- og regionalministeren, blir teke opp av representanten Helge Bjørnsen.

Helge Bjørnsen (SV): «En familie fra Kroatia, bosatt i Melbu, ble fredag 17. november 2000 utvist etter å ha fått avslag på asylsøknad. Familien ble, med få timers varsel, hentet på arbeidsplass og skole. En av dem var innlagt på sykehus og ble ført til flyplassen i håndjern. Familien fikk ikke tid til å ordne opp i økonomi, levere fra seg nøkler til arbeidsplass eller si farvel til venner etter 2 1/2 års opphold.

Hvorfor er en slik fremgangsmåte nødvendig, og vil statsråden ta initiativ til en mer verdig praksis?»

Statsråd Sylvia Brustad: Når utlendinger får et avslag som innebærer at de må reise ut, plikter de å forlate Norge frivillig. Reiser de ut frivillig, kommer de ikke opp i situasjoner som gjør det nødvendig for politiet å pågripe dem. Det følger ellers av loven at politiet ikke bare har rett, men også en plikt til å pågripe utlendinger som ikke har forlatt landet frivillig i henhold til et endelig vedtak.

Når utlendinger blir pågrepet av politiet som følge av at de ikke har forlatt riket, vekker dette ofte sterke følelser og reaksjoner. Politiet må sjølsagt utøve skjønn for hvordan pågripelsen skal skje, slik at den blir minst mulig belastende for de aktuelle personene. Tidvis hender det imidlertid at det av ulike grunner er nødvendig f.eks. å benytte håndjern i forbindelse med en pågripelse, f.eks. for å hindre sjølbeskadigende handlinger eller når personene blir svært urolige. Dette har politiet lov til, men også her må det foretas en konkret forholdsmessighetsvurdering.

Jeg kan av hensyn til taushetsplikten ikke gi en detaljert redegjørelse for den konkrete saken det her er vist til. Jeg kan imidlertid opplyse at familien har fått sin sak vurdert tre ganger i Justisdepartementet og én gang av Utlendingsdirektoratet. De fikk siste avslag i august i år, men reiste ikke ut. I stedet ble det fremmet nok en omgjøringsbegjæring som ikke ble tatt til følge, og politiet ble på nytt bedt om å iverksette uttransportering. Pågripelsen kan således ikke sies å ha vært fullstendig uventet for familien.

Når det gjelder det forhold at et av familiemedlemmene ble pågrepet på sjukehus, understreker jeg at dette bare kan skje etter samråd med ansvarlig medisinsk personell på sjukehuset. Familiemedlemmet ble også påsatt håndjern i en kort periode, mens de medisinsk ansvarlige var til stede. Håndjernene var tatt av da vedkommende ble kjørt til flyplassen.

Politiet må vurdere situasjonen i hvert enkelt tilfelle og også stå for den politifaglige vurderinga. Det er vanskelig for meg å kunne vurdere det i hvert enkelt tilfelle, og det skjønnet mener jeg at politiet må stå for.

Helge Bjørnsen (SV): Det er spesielt opprørende når en slik sak berører en kvinne som er innlagt i sykehus med en diagnose som for få år siden ville innebære at hun var i asyl, et asyl som ville beskyttet henne i forhold til den lidelsen hun hadde. Så gjelder ikke flyktninger.

Vi registrerer at det er ulik historiebeskrivelse fra departement og statsråd og fra familien og de som kjenner familien. Jeg vil fokusere på rammebetingelsen for maktutøvelse, for i altfor stor grad blir det fokusert på de ytre etatene, de som gjennomfører handlingene. Jeg savner en etisk standard for departementets håndtering av disse sakene og lurer på om statsråden vil gjennomgå den etiske standard som departementet legger til grunn for sin utøvelse.

Statsråd Sylvia Brustad: På grunn av taushetsplikten kan jeg ikke si noe mer om den konkrete saken. Men jeg må si at når politiet skal pågripe folk som skal sendes ut fordi de ikke har reist frivillig, som de egentlig plikter å gjøre når de har fått et avslag på vedtak om å få bli i landet vårt, er det klart at politiet skal gjøre det på en så skånsom måte som mulig av hensyn til dem det gjelder. Men det er veldig vanskelig for meg å ha en detaljert håndbok eller retningslinjer utover det vi allerede har, fordi sakene er så forskjellige i hvert enkelt tilfelle. Jeg tror også det er viktig å si at det ikke alltid er den framstillinga som kommer fram i media eller andre steder, som nødvendigvis er den riktige framstillinga. Det gjør saka også litt vanskelig for oss som representerer den andre sida, når vi ikke kan si det slik som vi kjenner saka.

Men poenget er at det er politiet som etter min mening må foreta den politifaglige vurderinga i hvert enkelt tilfelle, og det er vanskelig for meg å overprøve det, fordi det er så forskjellig fra sak til sak.