Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg vil stille følgende spørsmål til justisministeren:

«Vestfold er igjen berørt av en sak som gjelder etterforskning av savnet person. Det er tidligere blitt etterspurt hvilke rutiner og arbeidsmetoder som gjelder ved slike saker. Justisdepartementet skulle gjennomgå regelverket og utrede nye retningslinjer.

Hvilke retningslinjer har politikamrene nå å forholde seg til når det gjelder oppfølging av melding om savnet person?»

Statsråd Hanne Harlem: Årlig inngis det anmeldelse til politiet om ca. 3 000 savnede personer. I 1999 ble det registrert til sammen 3 054 slike saker, mot 2 824 i 1998. De aller fleste som meldes savnet, kommer imidlertid til rette etter kort tid, med eller uten politiets bistand. I mange tilfeller vil meldingene dreie seg om personer i psykisk ubalanse eller krise, eldre personer eller personer med familie i oppløsning. De fleste saker som gjelder personer under 20 år, dreier seg om ungdom som på forskjellig vis rømmer hjemmefra. Det er et gjennomgående trekk at personen som meldes savnet, ofte forsvinner etter eget ønske. Av de ca. 3 000 årlige meldingene til politiet om savnet person er det et veldig lite antall saker hvor vedkommende ikke kommer til rette innen rimelig tid, og som i egentlig forstand er savnetsaker. Det er bare unntaksvis at forsvinningen skyldes straffbare forhold, men det er likevel viktig at politidistriktene så tidlig som mulig også ser på og etterforsker saken som en mulig kriminalsak. Mange savnetmeldinger har et slikt innhold at politiet umiddelbart må iverksette undersøkelser. Hvis man fra starten av har opplysninger som gir grunn til å iverksette straksetterforskning, vil og skal dette bli iverksatt, eksempelvis hvor en person er savnet i et bestemt område.

I saker som krever straksetterforskning, vil det være påkrevd å skaffe mest mulig informasjon om den savnede, spesielt i innledningsfasen. For å få en konsekvent og målrettet etterforskning kan det være viktig også å rette henvendelse til offentlige etater som har hatt kontakt med den savnede.

Jeg minner imidlertid om at ansvaret for en eventuell etterforskning påhviler påtalemyndigheten med riksadvokaten som øverste leder. Riksadvokaten har opplyst at han tar sikte på å omtale nærmere retningslinjer, deriblant omtale av bistand fra Kripos, i sitt prioriteringsrundskriv for 2001. Det er i den forbindelse også kontakt mellom Kripos og riksadvokaten.

Etterforskningspraksis vedrørende savnede personer er i dag noe forskjellig og varierende innen de enkelte politidistrikt. Det eksisterer rundskriv fra riksadvokaten og fra Sjøfartsdirektoratet, men de sentrale retningslinjene er få og ligger til dels tilbake i tid. Derfor er det viktig at riksadvokaten nå vil ta sikte på å innarbeide nærmere retningslinjer i sitt neste prioriteringsrundskriv. For politietaten er det utviklet et edb-basert saksbehandlingssystem for straffesaker, som i år er utplassert og tatt i bruk i samtlige politidistrikt. Skjema for «Melding om saknet person» er nå tilgjengelig i datasystemet. Det er også utarbeidet forslag til nye skjema, rutiner og hjelpedokumenter for saksbehandling, rapportering og etterforskning i slike saker. Det vil nå bli foretatt kvalitetssikring og vurdering av disse forslagene med sikte på å innføre forslagene i politiets saksbehandlingssystem. Dette vil gi en mer ensartet praksis i politidistriktene, og bedre mulighet for oppfølging av sakene. Også dette vil bli gjort i nødvendig samråd med riksadvokaten.

Personer som meldes savnet i utlandet, eller som antas å ha reist fra Norge til utlandet, reiser særlige problemstillinger. Kripos og Utenriksdepartementet vil i disse sakene yte bistand for den del av arbeidet som tilligger norske myndigheter. I utgangspunktet er det politiet på det sted en antatt forbrytelse er begått, som har ansvaret for en eventuell etterforskning. Normalt vil det være politiet på den savnedes sist kjente oppholdssted. Når vedkommende er savnet i utlandet, har norsk politi etter vanlige folkerettslige regler ikke adgang til å foreta etterforskning i form av myndighetshandlinger i vedkommende land. Norsk politi kan imidlertid bistå vedkommende lands politi med etterforskning her i landet. Norsk politi kan også bistå under etterforskning i vedkommende land der dette er hensiktsmessig. Det forutsetter imidlertid at vedkommende lands myndigheter har samtykket i at norsk politi er til stede. Etter norsk praksis blir normalt alt samarbeid mellom norske og utenlandske politimyndigheter formidlet via Kripos. En oppklaring i slike saker vil ofte avhenge av initiativ og engasjement fra norsk politi. Dette er ikke minst fordi politiet i vedkommende land savner nødvendig kunnskap om den savnede. Jeg er oppmerksom på at det er reist spørsmål om norsk politi viser den nødvendige aktivitet i denne type saker. Justisdepartementet har tatt opp spørsmålet med riksadvokaten, og arbeider nå for å bedre nåværende rutiner.

Personer som savnes fra norske skip i utenriksfart, omfatter relativt få saker pr. år, men vurderingen fra politiets side kan være vanskelig og kompleks, da denne type saker krever spesiell innsikt og oppfølging. I samarbeid med riksadvokaten arbeides det nå med sikte på at denne type saker skal sentraliseres til ett politidistrikt.

Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg takker for svaret, som var utfyllende og godt på den måten at jeg skjønner at ting gjøres, og at det er satt fortgang i å få avklart dette. For det var jo allerede gått lang tid fra mars 1996, da den arbeidsgruppen ble oppnevnt for å vurdere etterforskningspraksis både nasjonalt og internasjonalt i forbindelse med melding om savnet person. Det er flere som etterspør nettopp dette og hvordan det fungerer, for i en rettsstat forventer vi at politiet gjør det som gjøres kan, for å oppklare forsvinningssaker. Selv om det er få blant de 3 000 som ble nevnt her, er det viktig for dem det gjelder. Pårørende sitter igjen med en følelse av at de ikke har kommet til bunns i saken. Ofte må media skrive om den, eller en privat etterforsker må engasjeres. Og det kan ikke være slik at det først er da man får fortgang i det.

Jeg vil spørre om hvilken status disse retningslinjene da får. Det må være viktig at disse blir satt i verk, og at også pårørende blir tatt med i dette, ikke bare at det er fine retningslinjer på papiret.

Statsråd Hanne Harlem: Jeg kan bekrefte, som representanten Skarbøvik oppsummerte det, at det er satt fortgang i å følge opp de forslagene som den nevnte arbeidsgruppen kom med i 1997. Det redegjorde jeg for i mitt svar.

Det som er tanken, er at det som gis av retningslinjer, vil være i form av rundskriv. Og i så fall er det rett og slett en instruks som er bindende for dem som mottar den. Riksadvokatens prioriteringsrundskriv er en instruks til påtalemyndigheten i politidistriktene og dermed bindende for dem.

Når det gjelder den delen som går på å innarbeide ting i politiets saksbehandlingssystem, er også det effektivt, for det betyr at når man sitter som polititjenestemann og arbeider på skjermen, kommer de rutiner man er nødt til å følge i forbindelse med registrering i de nødvendige skjemaene, automatisk opp på skjermen.

Jeg tror at når vi får orden på disse tingene, vil det være betryggende.

For øvrig er jeg helt enig med representanten Skarbøvik i at de pårørende må holdes løpende informert.

Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg vil gjerne følge opp, for det er svært tragisk for mange hvordan de opplever dette.

Jeg er glad for å høre at det nå f.eks. gjøres en grundig jobb på Curacao i forbindelse med den kjente Signe-saken. Men det er over ett år siden Signe ble borte.

Når det gjelder utenlandssaker, trengs det en spesiell ekspertise, som justisministeren også var inne på, og man kan ikke forvente at hvert enkelt politikammer innehar dette. Hvordan vil det være å løfte slike saker over f.eks. i en ekspertgruppe i Kripos, slik at de som har denne ekspertisen, kan trå til med én gang, for tidsaspektet er jo viktig?

Å samarbeide landene imellom er også avgjørende, slik at man ikke sitter på hver sin tue og venter på hverandre. Kanskje man har vært for forsiktig i slike saker?

Hvordan vurderer justisministeren akkurat dette?

Statsråd Hanne Harlem: Nettopp behovet for spesiell ekspertise er grunnen til at man arbeider med sikte på å legge ansvaret for utenlandssaker til ett politidistrikt.

Jeg må minne om at Kripos i dag ikke er en del av påtalemyndigheten, så man vil alltid også måtte ha påtalemyndigheten involvert i en etterforskning. Derfor er det viktig å legge ansvaret til ett politidistrikt.

Kripos er basert på et bistandskonsept, slik at Kripos trår til når det bes om hjelp. Kripos har også en posisjon i alt internasjonalt samarbeid, så det er helt nødvendig at Kripos bringes inn i internasjonale saker. Men nettopp retningslinjer og opplegget for koblingen mellom det politidistrikt som antakelig vil få ansvaret for disse sakene, og Kripos, er en av grunnene til at Riksadvokaten og Kripos nå er i kontakt for å avklare hvordan vi kan gjøre dette mest mulig effektivt for fremtiden.