Bent Høie (H): Jeg vil stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

«I «Rikets tilstand» på TV 2 15. november 2000 kommer det frem påstander om at statlige forskrifter om sortering av matavfall har kostet skattebetalerne milliarder av kroner, uten at det har gitt noen beviselig miljøeffekt.

Hvordan vil statsråden forholde seg til disse påstandene?»

Statsråd Siri Bjerke: Våtorganisk avfall, som også omfatter matavfall, er en del av det avfallet som forurenser mest når det legges på deponi. Når avfallet brytes ned, dannes klimagassen metan, og metanutslipp fra avfallsbehandling utgjør 7 pst. av Norges totale utslipp av klimagasser. I tillegg medfører deponering av organisk avfall utslipp av næringssalter til vann. Matavfall som legges på fyllinga, vil trekke til seg fugler og skadedyr og øke risikoen for spredning av smittestoffer, bl.a. til drikkevann. Dette er bakgrunnen for at fylkesmennene, i forbindelse med sin konsesjonsbehandling etter forurensningsloven, har innført strenge restriksjoner mot deponering av dette avfallet. Det skal i hovedsak ikke legges på deponi.

Programmet på TV 2, som representanten Høie viser til, tok opp et sentralt spørsmål i avfallspolitikken. Hvordan kan vi klare å redusere utslippene av klimagasser og andre miljøproblemer fra avfallsbehandlingen på en måte som er samfunnsøkonomisk lønnsom? Det er svært viktig når virkemidler utformes i avfallspolitikken, at kostnadene ved aktuelle tiltak veies opp mot de samfunnsøkonomiske fordelene, herunder miljøgevinstene.

For våtorganisk avfall viser både analyser og erfaring at det er betydelige miljøgevinster ved å fjerne denne type avfall fra søppelfyllingene. Det er derfor den samme praksis følges i flere andre land og at et EU-direktiv på feltet krever at alle land legger opp en strategi for å redusere deponeringen av slikt avfall.

Når det, som i denne saken, fokuseres på behandlingskostnadene ved å kompostere våtorganisk avfall, er det viktig å minne om at alternativ håndtering av dette avfallet heller ikke er gratis. Forbrennings- og deponeringsanlegg krever også betydelige investeringer. Jeg vil likevel understreke at denne delen av avfallspolitikken er utfordrende. Kostnader forbundet med behandling av avfallet og anslag på miljøgevinster endres etter hvert som ny teknologi og nye beregningsmetoder utvikles.

Samtidig er det viktig å understreke at matavfall ikke bare er et miljøproblem. Det inneholder viktige næringsstoffer som det er ønskelig å tilbakeføre til naturens kretsløp. For å benytte dette som innsatsvare i landbruket er det behov for produktutvikling og utvikling av markedet for avfallsbasert fôr, gjødsel og jordforbedringsmiddel. Det er bl.a. med bakgrunn i denne problematikken at vi i disse dager har etablert et eget samarbeidsprosjekt mellom miljøvernmyndighetene og landbruksmyndighetene. ORIO er et prosjekt som skal bidra til å finne gode og fremtidsrettede gjenvinningsløsninger for våtorganisk avfall og slam. Prosjektet er etablert i nært samarbeid med aktørene innen avfalls- og jordbrukssektoren.

Bent Høie (H): Jeg vil først takke for svaret og innledningsvis jeg si at jeg fullt ut deler miljøvernministerens vurdering av behovet for å forhindre at denne type avfall havner på deponi. På den annen side: Det diskusjonen går på, er jo hvilken måte en behandler dette avfallet på. Det var det dette programmet satte spørsmålstegn ved – forholdet til kost-nytte-effekten av komposteringsanlegg.

Jeg skal la det ligge, men det er helt åpenbart at det i den siste tid har vært en rekke medieoppslag som på mange måter setter spørsmålstegn ved en holdning som har vært fremtredende, nemlig nytten av å kildesortere. Derfor vil jeg be miljøvernministeren si noe om hvordan staten på sin måte kan bidra til å sikre at de behandlingsmetodene som anvendes rundt i kommunene, best mulig ivaretar en kost-nytte-effekt i forhold til miljøet.

Statsråd Siri Bjerke: Jeg ser det som viktig at staten bidrar med informasjon, bidrar til teknologiutvikling og bidrar for å få til bedre samarbeidsordninger mellom kommuner, private aktører og staten på dette området for stadig å forbedre de løsningene som må til for å håndtere våtorganisk avfall på en god måte.

Ellers viser erfaringene at dagens kostnader ved behandling av dette avfallet i nye, avanserte komposteringsanlegg er omtrent de samme som kostnadene ved forbrenning av dette avfallet – en pris på rundt 600-800 kr pr. tonn. Det er barnesykdommer knyttet til mye av den nye teknologien, og det er mange utfordringer knyttet til det å få den bedre. Vi er godt i gang med samarbeidsprosjekter, informasjonsprosjekter og teknologiutvikling som kan bedre dette.