Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Odd Einar Dørum til utenriksministeren, vil bli besvart av utviklingsministeren på vegne av utenriksministeren.

Odd Einar Dørum (V): Jeg tillater meg å stille dette spørsmålet:

«ILO vil anbefale sine medlemmer å ta sine lands forbindelser med Burma opp til vurdering, og treffe tiltak som gjør at Burma ikke kan utnytte forbindelsene til å videreføre eller utvide tvangsarbeidssystemet. Dette kan vanskelig forstås som annet enn en oppfordring til økonomiske sanksjoner, i tråd med anbefalingene fra Aung San Suu Kyi og Burmas folkevalgte representanter. ILOs vedtak effektueres 30. november 2000.

Hvordan har Norge tenkt å svare på ILOs oppfordring?»

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Det foregår systematiske brudd på menneskerettighetene i Burma, inkludert tvangsarbeid. Norge har ved en rekke anledninger protestert mot regimets grove menneskerettighetsbrudd og andre overgrep mot befolkningen. Vi har fordømt militærjuntaens maktmisbruk mot Aung San Suu Kyi. Vi har gjentatte ganger anmodet juntaen om å gå inn i dialog med Aung San Suu Kyi og den demokratisk valgte opposisjon.

Denne regjeringen, i likhet med Bondevik-regjeringen, arbeider aktivt for en demokratisk utvikling i Burma. Vi er nå i ferd med å ferdigstille arbeidet med nye retningslinjer for hvordan vi kan fremme demokrati og menneskerettigheter i landet. I vårt fremtidige engasjement vil vi bl.a. legge enda større vekt på støtte til den demokratiske opposisjonen.

Vi vil også bidra til økt internasjonalt press på militærregimet gjennom samarbeid med andre land og aktiv innsats i internasjonale organisasjoner. FN spiller en viktig rolle i arbeidet med å finne en løsning på den fastlåste situasjonen. Norge vil fortsatt føre en aktiv Burma-politikk i FN og også øke vår støtte til FNs innsats i Burma. Medlemskapet i FNs sikkerhetsråd gir oss en ny og viktig plattform for en tettere dialog med viktige land om disse spørsmål.

ILOs arbeidskonferanse vedtok i juni i år en resolusjon om iverksettelse av tiltak mot Burma dersom landet ikke oppfyller sine forpliktelser i henhold til konvensjonens artikkel 29 om tvangsarbeid. På bakgrunn av en rapport fra ILOs sendelag, som besøkte Burma tidligere i høst, vedtok et flertall i ILOs styre den 16. oktober å iverksette de bebudede tiltak mot Burma. Disse omfatter bl.a. at medlemslandene gjennomgår sine forbindelser med Burma og forsikrer seg om at disse ikke bidrar til tvangsarbeid.

Norge tar på det sterkeste avstand fra alle former for tvangsarbeid. Vi støtter ILO-vedtaket om å iverksette resolusjonen og vil selvfølgelig etterleve tiltakene fullt ut.

Slik Regjeringen ser det, oppfordrer ILO-resolusjonen til opphør av samarbeid som fremmer eller medvirker til tvangsarbeid, ikke til innføring av økonomiske sanksjoner mer generelt.

Økonomiske sanksjoner som virkemiddel til fremme av demokrati og menneskerettigheter bør avgjort drøftes også i forhold til Burma. Effektive sanksjoner krever imidlertid bred internasjonal oppslutning. Det er også svært viktig å innrette sanksjonene slik at de i minst mulig grad rammer sivilbefolkningen. Erfaringer viser at det er svært vanskelig å oppnå internasjonal enighet om innføring av internasjonale sanksjoner, og ikke minst stå fast ved sanksjonstiltakene når utilsiktede virkninger viser seg.

Bondevik-regjeringen gikk i 1998 ut med en oppfordring til norske bedrifter om ikke å handle med Burma. Oppfordringen gikk til NHO og bransjeforeningene. Disse har vist en positiv holdning til å støtte oppfordringen og å fremme den overfor sine medlemsorganisasjoner. Dette var et viktig supplement til det press fagbevegelsen allerede utviste i samme retning. Regjeringen støtter fullt ut disse tiltakene og vil videreføre den tidligere regjerings politikk på dette felt.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Odd Einar Dørum (V): Jeg takker for svaret.

Vi har nettopp fått melding gjennom NorWatch at Ulstein Tenfjord har eksportert en styringsmaskin til Burma, men det ser ut til å være et unntak, og bedriften beklager det. Men det kan i seg selv være et uttrykk for at det nå er behov for å lovfeste norsk politikk når det gjelder handel med Burma, slik at bedriftene har klare retningslinjer.

Langt mer betenkelig er det at importen fra Burma har steget betydelig, faktisk med en faktor på 2,5 i forhold til tidligere, og det er en stor økning i import av tømmer, trelast og treprodukter som kan knyttes til tvangsarbeid, og også til å rasere Sørøst-Asias siste store sammenhengende skogsområder. På det grunnlaget synes jeg at Norge burde vurdere økonomiske sanksjoner. Vi har også en forhistorie, bl.a. i forhold til Sør-Afrika, hvor vi har vist at det å vise mot og ta selvstendige initiativ har ført fram, og også har hatt konsekvenser for andre. Regimet i Burma er såpass ondsinnet rotfestet i å bekjempe det meste av det vi tror på, at jeg vil oppfordre Regjeringen til å se på sanksjonsspørsmålet på nytt. For hvilke virkemidler skal vi ellers ha for å stoppe en import som nå vokser i det omfanget jeg har antydet i mitt spørsmål?

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Uten at jeg har fått anledning til å studere disse tallene for eksport/import, har jeg sett dem referert i avisen. Jeg og vi er skuffet over at importen fra Burma, til tross for oppfordringene som Regjeringen har kommet med, er økt i forhold til i fjor. Regjeringen forventer som nevnt at norsk næringsliv aktivt følger opp den oppfordringen som er gitt om ikke å handle med Burma.

Når det gjelder arbeidet med sanksjoner, viser jeg til mitt svar i sted. Sanksjoner bør selvsagt vurderes også i forhold til et land som Burma. Bilaterale sanksjoner har sjelden vist seg å ha noen særlig effekt, slik at internasjonale sanksjoner er det som også i et slikt tilfelle eventuelt er aktuelt, men det har vist seg vanskelig å få oppslutning om.

Jeg vil bare gjenta at Regjeringen vil fortsette sin aktive Burma-politikk også i internasjonale organisasjoner.