Tor Nymo (Sp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

«I Aftenposten 23. oktober 2000 står det at fire av ti kosovoalbanere som søker politisk asyl i Sverige, får bli. I Norge er det færre enn 1 pst. som hittil har fått positivt svar på sine søknader.

Hva er årsaken til at det tilsynelatende er så stort sprik i asylvurderingene i Sverige og Norge?»

Statsråd Sylvia Brustad: Først vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg tidligere har besvart dette spørsmålet i et brev til Stortinget av 30. oktober i år, som svar på spørsmål fra representanten Lisbet Rugtvedt.

Som jeg viste til i dette svaret, har Utlendingsdirektoratet til å begynne med prioritert behandlinga av de enkle sakene når de har behandlet søknader om asyl fra personer fra Kosovo som har hatt kollektiv beskyttelse. Enkle saker er saker hvor en f.eks. ikke behøver å innhente flere opplysninger. Når UDI nå begynner å behandle de øvrige sakene, er det grunn til å tro at innvilgelsesprosenten etter hvert vil bli noe høyere.

Når det så gjelder forholdet mellom norske og svenske utlendingsmyndigheters praksis, er situasjonen ellers at en i all hovedsak vurderer søknader om asyl fra kosovoalbanere på samme måte.

Bakgrunnen for at det likevel er forskjell mellom Norge og Sverige, er at mange av de søkerne som har fått oppholdstillatelse i Sverige, – hvorav det i flere tilfeller dreier seg om barnefamilier – har vært der i fire-fem år. Disse personene er ikke gitt asyl, men har fått opphold på humanitært grunnlag på grunn av tilknytning til Sverige og ikke som følge av at de anses for å ha et behov for beskyttelse. I Norge har vi ikke mange slike gamle søknader om asyl fra kosovoalbanere. Grunnen til det er at kosovoalbanere som kom til Norge før 1. januar 1997, ble innvilget oppholdstillatelse etter beslutning fra den forrige regjeringa. En del søkere, herunder en del barnefamilier som kom hit etter l. januar 1997, ble også innvilget oppholdstillatelse før kollektiv beskyttelse ble innført i april 1999.

Tor Nymo (Sp): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg oppfattet statsråden slik at man jobbet seg gjennom søknadene på den måten at man tok for seg – hvis jeg ikke tok feil – de enkleste først, og det er også en måte å legge opp denne prosedyren på. Men det som kanskje ville være naturlig, og som jeg også har oppfattet at man gjør i Sverige, er at man vurderer den totale mengde søknader man har, og så tar man ut og prioriterer de søknader det er viktigst å få behandlet fort.

Og da er mitt spørsmål til statsråden: Kunne man her tenke seg å gå bort fra en slik A4-behandling av søknadene og heller praktisere en behandling mer på linje med det man har gjort i Sverige?

Statsråd Sylvia Brustad: Behandlingen av sakene med hensyn til kosovoalbanere går fortløpende og på høygir. De vil bli behandlet meget raskt og er prioritert fra Utlendingsdirektoratets side.

Som jeg sa, er hovedforklaringa på at det kan virke som det er en forskjell mellom Norge og Sverige, rett og slett at vi har startet i litt forskjellig ende av bunken, og at vi som sagt har startet med de enkleste sakene. Men nå vil UDI starte med de søknadene som er litt mer kompliserte, og da er det også grunn til å tro at innvilgelsesprosenten vil bli noe høyere enn det som har vært tilfellet til nå, så jeg føler ikke noe behov for å gå inn og instruere eller justere denne praksisen. Poenget er at alle sakene skal behandles så raskt som overhodet mulig, slik at vi får avklart dem, og så vil resultatet av disse sakene komme på løpende bånd – og det vil de gjøre i de nærmeste månedene.