Ansgar Gabrielsen (H): Jeg skal få lov å stille et meget betimelig spørsmål til landbruksministeren:

«I 1994 ervervet en nå 60 år gammel mann gården Finsrud Nordre i Gausdal kommune. Få måneder etter ble han alvorlig syk. Han er nå uføretrygdet og avventer lungetransplantasjon. Landbruksdirektøren har lagt til grunn at det må skaffes inntekt utenfor bruket. Bolighuset er i dårlig stand. Likevel valgte fylkeslandbruksstyret å fastholde pålegg om boplikt. Det kan ikke være lovens hensikt at en alvorlig syk person skal pålegges å flytte til et ubeboelig bruk som krever ekstrajobb.

Vil statsråden omgjøre vedtaket?»

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Etter det jeg har brakt i erfaring, dreier saken seg om Nils Bergsjordet, som overtok den aktuelle eiendommen på tvangsauksjon i 1994. Ervervet var konsesjonsfritt fordi han hadde odelsrett til eiendommen. Bergsjordets bestefar har eid eiendommen, og hans mor er født og oppvokst der.

Det følger direkte av odelsloven at den som overtar eiendom som han har odelsrett til, har plikt til å bosette seg på eiendommen innen ett år. Det er med andre ord ikke gitt noe pålegg om boplikt i dette tilfellet spesielt.

Etter odelsloven kan det gis fritak fra boplikten enten helt ut eller for en viss tid. Avgjørelsesmyndigheten er delegert til kommunen. Fylkeslandbruksstyret er klageinstans.

Bergsjordet har tidligere søkt og fått fritak fra boplikten i fem år fram til 17. mars 2000. Begrunnelsen for dette var at han skulle få mulighet til å sette i stand husene på eiendommen. På grunn av helsemessige årsaker søkte Bergsjordet den 25. februar i år om varig fritak fra boplikten.

Kommunen vedtok å gi utsettelse fra boplikten fram til 30. juni 2002. Fylkeslandbruksstyret vedtok den 2. oktober 2000 etter klage å opprettholde kommunens vedtak.

Ved søknader om fritak fra boplikten skal det etter odelsloven § 27 a bl.a. tas hensyn til brukets størrelse og avkastning og husforholdene. Videre skal det legges særlig vekt på søkerens tilknytning til eiendommen. En kan ta hensyn til ønsket om å styrke og opprettholde bosettingen i det området der eiendommen ligger.

Jeg er klar over at den aktuelle eiendommen ikke kan gi heltidssysselsetting for eieren, og at den i dag ikke er beboelig. Med en kjøretid til Lillehammer på ca. 30 minutter vil imidlertid arbeidsmulighetene utenfor bruket være gode. Sett på denne bakgrunn og ut fra det forhold at økt bosetting er et satsingsområde i Gausdal kommune deler jeg kommunens og fylkeslandbruksstyrets syn om at eiendommen bør bebos av eieren. Jeg er også enig i at søkerens tilknytning i dette tilfellet ikke bør gå foran hensynet til bosettingen.

Ved vurderingen av en søknad om fritak fra boplikt skal det legges stor vekt på søkerens livssituasjon. Det er imidlertid ikke slik at en vanskelig livssituasjon uten videre gir grunnlag for varig fritak. En må vurdere om en ytterligere utsettelse i et tilfelle som dette er et rimelig alternativ.

Jeg har merket meg at de lokale myndigheter under henvisning til Bergsjordets helsemessige situasjon har gitt ham ytterligere to års utsettelse fra boplikten for å se an hans situasjon. Slik jeg forstår kommunens og fylkeslandbruksstyrets behandling av saken, er de innstilt på å vurdere ytterligere fritak utover de sju årene som allerede er innvilget, når fritaksperioden er ute. Jeg mener dette er en rimelig løsning sett på bakgrunn av at det dreier seg om en eiendom som er godt egnet som bosted når husene settes i stand.

Jeg finner etter det jeg har sagt foran, ikke grunn til å omgjøre vedtaket. Jeg tilføyer at det skal særlige grunner til for å gripe inn i en konkret sak der avgjørelsen er delegert til kommune og fylkeslandbruksstyre.

Jeg viser også til at dette er en sakstype der hensynet til lokalt selvstyre skal vektlegges. Dette følger av forvaltningsloven § 34.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg er klar over at det skal særlige grunner til for at statsråden skal reagere på det som foregår i lokalforvaltningen. Men det er derfor vi har statsråder og hjemler for at de skal gripe inn hvis det er særlig grunn til det.

Odelsloven § 27 er klinkende klar hva gjelder plikten til å flytte til en eiendom en tar på odel. Det er det ingen uenighet om. Odelsloven § 27 a har fire punkter som skal tillegges vekt, og så er det ett punkt som kan tillegges vekt. De tre punktene som skal tillegges vekt, bruksstørrelse, avkastningsevne og husforhold, taler til gunst for ham.

Landbruksdirektøren sier helt klart at denne gården er liten – 40 dekar med fulldyrket jord – det er begrenset avkastningsevne og husforholdene er elendige. Mener statsråden at denne avgjørelsen fremstår som rimelig i alminnelige folks rettsbevissthet?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Som jeg sa innledningsvis, er dette en type beslutning som er delegert til kommunen, fordi det kan være ulike vurderinger i ulike kommuner om hvor stor vekt det er behov for å legge på bosettingsspørsmålet. Det er etter min mening helt klart slik at denne type eiendom, som ligger såpass nært til en såpass stor by som Lillehammer, er godt egnet i forhold til å sikre bosetting i en kommune som Gausdal. Dette har Gausdal et veldig bevisst forhold til. Det er fullt ut mulig å sette i stand hus, etablere et bosted og få en viss inntekt fra eiendommen, og det er også fullt ut mulig å få inntekter utenfor bruket ved at man har et stort arbeidsmarked i rimelig nærhet. Så etter min mening er dette på ingen måte en så spesiell sak at det er naturlig for statsråden å gripe inn.

Presidenten: Då går vi tilbake til spørsmål 2.